TEST: Hegel V10: Phono-trinn som lykkes på alle punkter

De sa de ikke skulle gjøre det, men så gjorde de det likevel. Kanskje var det fordi vi ikke var de eneste som maste på at Hegel skulle lage et phono-trinn. At de bare ga etter for presset. Eller at Bent Holter innså at alt maset kanskje betydde at det var behov for et phono-trinn med Hegel-logoen på.

Det var nesten slik det skjedde.

Anders Ertzeid i Hegel fortalte at de innså behovet for et phono-trinn, etter at det ble et gjentakende tema hos forhandlerne, og som han la til: – Og spesielt våre egne ansatte i verdens største land: Utlandet.

Så de tenkte at det fikser vi, det er jo kjempelett å lage, men så skjedde det som ofte skjer: Men hva hvis vi gjør mer sånn enn sånn, og lager det mer som et high-end phono-trinn – og dermed ballet det på seg.
Bent Holter ble helt oppslukt av prosjektet, og resultatet ser du her: Hegel V10, deres første phono-trinn, rikelig utstyrt med tilpasninger for MC- og MM-pickuper.

Musepiano

Hegel har valgt å bruke et kabinett i halv størrelse, mer er strengt tatt ikke nødvendig. Åpner man et phono-trinn fra en annen produsent, er det mye luft under topplokket, men her er det tettpakket.
Bent Holter og gjengen har valgt et symmetrisk kretsløp hvor selv den separate strømforsyningen har to kabler, én for hver kanal. Den plugges til på undersiden og forer en E-kjernetrafo på innsiden, mens baksiden har både balanserte og ubalanserte utganger med fast utgangspenning.

Og et musepiano som Anders Ertzeid kaller det, små dip-svitsjer som bruke til å velge gain, tilpasning av belastningsmotstand, kapasitans (for MM), og slå av og på subsonic-filteret (-3 dB @20 hz). En strømbryter foran er den eneste knappen på V10.

Kabelen fra platespilleren plugges i MC- eller MM-inngangene på baksiden og jord festes i skruen bak, men glem ikke å tilpasse ovennevnte parametere først. De bittesmå bryterne er plassert speilvendt for hver kanal (jeg sa symmetrisk), og man må bruke en liten skrutrekker for å vippe dem i ønsket posisjon.

Undersiden har trykket et kart som viser hvordan bryterne skal stå, i forhold til pickupens elektriske egenskaper.

Dip dip

Ideelt sett er det bedre med impedans-, kapasitans- gain-valgene med brytere eller potmetere på fronten av et phono-trinn, men det koster mer og gir ikke bedre lyd, bare bedre bekvemmelighet. Hvis man ikke driver å bytter pickup ofte, er dip-svitsjer en enkel og grei løsning.

Man kan stille belastningsmotstanden til MC-pickuper mellom 33 og 550 ohm, kapasitans til MM-pickuper kan stilles i sju trinn fra 100 til 457 pF, og 47 kohm. Og med gain opptil 72 dB – i pluss 5, 10 og 12 dB (MC via XLR) – kan selv de mest spenningsvake MC-pickuper få nok forsterkning.

Lavt støygulv

Hegel sier at de har valgt diskrete JFET transistorer som skal være ekstra støysvake, og hele fire av dem sitter i parallell på MC-delen for å dempe så mye støy som mulig.

Bipolare transistorer er valgt i forsterkertrinnet, adskilt fra transformatoren med det åpne mellomrommet man kan se fra undersiden av phono-trinnet.

Med normal driftstemperatur, sier Hegel at støyen ligger så lavt som – 84 dB med en MM-tilkoblet, og – 81 dB med en MC-pickup. Det er bedre enn vanlig for phono-trinn i denne klassen, og det høres.

Lyden

Man skal skru opp lyden temmelig mye før det suser i høyttalerne, når en V10 er tilkoblet. Men da høres en svakt høyfrekvent susing (white noise), som også mange andre phono-trinn har. Ikke Electrocompaniet ECP-2, men her ligger susingen lavere i frekvens.

Ingen av de to er like stille som Rega Aura MC, men det phono-trinnet (som bare kan brukes med MC), er nesten er fire ganger dyrere.

De tre har forresten en fordel kontra mange andre phono-trinn, de har balanserte utganger, som gir litt mindre støy og litt mer gain.

Det siste har Hegel V10 bøtter og spann av. Phono-trinnet minner ikke overraskende om klangen fra Hegels forsterkere. Stramt, detaljrikt, dynamisk, og med mektig potent bass. Lydbildet åpner seg mer opp med V10, sammenlignet med et enkelt phono-trinn av typen man gjerne finner i en forsterker.

Man merker dybden i bassen bedre her enn f.eks med et Rega Aria phono-trinn, og bassen er strammere her enn fra ECP-2, men ikke like kjellerdyp og dynamisk som fra en Rega Aria MC. Trommene på Dire Straits Private Investigations, får likevel en mektig dynamikk, og man kjenner suget fra basstrommen i mellomgulvet.

Det Hegel V10 er best på, er den sorte, støyfrie bakgrunnen som males bak utøverne, og den nøytrale klangen som slipper detaljer så godt gjennom. Radka Toneffs sarte vokal behandles med finesse, og har nydelig dybde og varme, mens klaverklangen er dyp og klangfull. Lengre opp i frekvens, er transienter litt mer dempet enn på lave frekvenser, og gitarklangen til Mark Knopfler lyder eksepsjonelt kraftfull her, men de høyeste tonene klinger ikke like lenge som med Aria MC.

Forskjellene er ikke store, man må lytte aktivt etter dem, de ramler ikke ned i fanget på en, men de er tross alt der.

Konklusjon

Man kan lure på hvorfor det har tatt dem nesten 30 år å komme opp med et phono-trinn. Hegel V10 er et gjennomført vellykket første forsøk, som gir mersmak (V20, Bent?), og et must for alle vinylsamlere som elsker lyden av en Hegel forsterker. Alle vil kanskje ikke være tilfreds med musepianoet bak, og noen har kanskje en mer romantisk tilnærming til hvordan vinylplater skal låte. Men for de som vil ha en åpen, dynamisk, nøytral og fremfor alt støyfri lyd fra vinylplatene, er lydkvaliteten fra Hegel V10 så bra det kan bli i denne klassen.