I Believe in the Promised Land – Trump, den frie pressens fiende, går av i skam

For nøyaktig 12 år siden sto Bruce «The Boss» Springsteen, en iskald januarkveld, på trappene til den amerikanske Kongressen.

Sammen med viselegenden Pete Seeger fremførte han «This Land is Your Land» som en hyllest til den da påtroppende presidenten, Barack Obama.

 

Krigssone

Skru tiden frem til i dag, og Washington DC ser ut som en okkupert hovedstad, som bringer assosiasjoner til en maktovertakelse i et afrikansk land med tradisjon for militærkupp, omfattende valgsvindel og en innbodd mistro mellom folket og de som er satt til å styre dem.

Det hele ufordekt iscenesatt av den ene mannen som sitter øverst på tronen. Godt plassert bak The Resolute Desk har demagogen, lystløgneren og den autoritære narsissisten Donald J. Trump brukt de siste fire årene til å systematisk, og helt bevisst, undergrave det amerikanske demokratiet og dets institusjoner – i særdeleshet rettsvesenet.

Hans tale til sin harde kjerne av «disipler» i Washington DC den 6. januar var en direkte fremprovoserende årsak, og «grønt lys», til stormingen av demokratiets høyborg: Den amerikanske Kongressen.

Trump lovet en fredelig maktovertagelse, men dette var hva han sa til forsamlingen som han, under stormingen, kalte «American Patriots»:

 ‘Something’s wrong here. Something’s really wrong. Can’t have happened.’ And we fight. We fight like Hell and if you don’t fight like Hell, you’re not going to have a country any more.

So we’re going to, we’re going to walk down Pennsylvania Avenue, I love Pennsylvania Avenue, and we’re going to the Capitol and we’re going to try and give … The Democrats are hopeless. They’re never voting for anything, not even one vote. But we’re going to try and give our Republicans, the weak ones, because the strong ones don’t need any of our help, we’re going to try and give them the kind of pride and boldness that they need to take back our country.

 

Noen timer senere hadde Trump-/MAGA-mobben stormet Kongressen, skjendet demokratiet, og fem personer (inkludert en politimann) lå døde tilbake.

Rekord etter rekord – i løgner

Siden han tiltrådte har Trump kommet med mer enn 30.500 falske påstander og/eller regelrette løgner i det offentlige rom.

Han har aldri hverken hatt som agenda, eller forsøkt, å være en president for hele USA; kun nøret opp under saker som skiller amerikanerne og uhemmet fridd til sin harde velgerkjerne.

Godt hjulpet frem av sosial medier som Facebook, Twitter og YouTube har han vært den største forkjemperen for å spre konspirasjoner, trusler og falske nyheter; såkalt «alternative fakta» som hans disipler har slukt rått.

Angrep på pressefriheten

Med sin endeløse tirade av løgner og grunnløse påstander har Trump skapt et hardt og kynisk politisk klima. En pågående dialog som har fremelsket splittelse og polarisering.

Det har toppet seg med presidentens åpenbare angrep på den frie pressen. En presse som ikke har logret for ham (slik som Fox News har), har konstant vært under angrep fra Trump og hans team.

 

Han har indirekte legitimert angrep på pressen, til det gikk så langt at Committee for the Protection of Journalists i fjor sommer (under de omfattende masseprotestene) sendte ut følgende advarsel til sine medlemmer:

Taking into account the increased levels of violence and tactics used by both police and protesters, ballistic glasses, helmets, and stab vests should be worn. If there is a threat of live ammunition being used, then body armour should be considered.

Lignende advarsler er kun noe journalister som normalt opptrer i krigssoner og failed states opplever.

La det være helt klart: Et angrep på den frie pressen er et angrep på oss alle! Pressen er så langt ifra feilfri og/eller upartisk, men den utgjør et bærende element i ethvert demokrati, å sørge for at maktapparatet blir sett etter i sømmene, etterprøvd og gransket. Det første diktatorer angriper er pressen.

Blod på sine hender

Til sine nesten 90 millioner følgere, har Trump rukket å sende smått utrolige 60.000 Tweets siden han tiltrådte.

Siden høsten presidentvalg, og de grunnløse påstandene om omfattende valgjuks eskalerte fra Trump og hans juridiske team, har de sosiale media-kanalene sakte men sikkert begynt å merke meldingene hans som falske og villedende, og til slutt blokkert ham helt.

Sorry, Twitter & Co, men dette er rett og slett «too little, too late»!

Når plutselig Jack Dorsey (CEO i Twitter) blir moralsk forarget og skal ta et sosialt ansvar, sittende på sin høye hest mens hans gnir seg i hendene over kursutviklingen til Twitter-aksjen, får vi en vond smak i munnen. Twitter var med på å skape og holde dette farlige «sirkuset» i live.

Utestengning fra Twitter og Facebook er, sett fra ytringsfrihetens ståsted, definitivt problematisk. Det største problemet er dog at SoMe-selskapene selv er en stor del av problemet, som med sine intelligente algoritmer skaper et perfekt ekkokammer der de som tror at for eksempel valget er stjålet kun får feeds og «nyheter» som understøtter den påstanden.

Jeg vil hevde at Trump aldri ville vunnet valget i 2016 uten Twitter. Her fikk han direkte (usensurert) kontakt med en stor velgergruppe som i liten grad møter opp til valglokalet, og heller ikke leser såkalt mainstream media.

Twitter har latt ham, i 5-6 år, spre fake news, hat, løgner, splittelse og direkte farlige påstander – og selskapet sitter i dag definitivt med blod på sine hender!

Spenningen fremover vil knytte seg til om SoMe-gigantene faktisk vil følge opp sine nye retningslinjer og moralske/etiske kompass. Om så ikke skjer har de spilt falitt.

Demokratiets stresstest

Men, det amerikanske demokratiet, dets institusjoner og maktfordelingsprinsippet motstod «stresstesten».

Riktignok har det stundom knaket hardt i sammenføyningene, spesielt det siste halvåret – men USA vil komme seg på bena igjen.

Ikke minst rettsvesenet har vist seg å ikke danse etter Trumps pipe; til hans store forargelse ville heller ikke høyesterett anerkjenne hans grunnløse påstander, og søksmål, forbundet med valget.

I dag kunne Springsteen ha sunget sin klassiker fra Darkness on the Edge of Town-albumet, The Promised Land:

I’ve done my best to live the right way
I get up every morning and go to work each day
But your eyes go blind and your blood runs cold
Sometimes I feel so weak I just want to explode
Explode and tear this whole town apart
Take a knife and cut this pain from my heart
Find somebody itching for something to start

The dogs on Main Street howl ’cause they understand
If I could reach one moment into my hands
Mister I ain’t a boy, no I’m a man
And I believe in the promised land

Stemningsskifte

Da, i begynnelsen av måneden, 10 tidligere amerikanske forsvarsministre offentlig gikk ut og advarte Trump mot å sette inn militæret i et forsøk på å løse konflikten rundt valgresultatet (#StopTheSteal), så er det så alvorlig som det kan få blitt.

«American elections and the peaceful transfers of power that result are hallmarks of our democracy. (…) This year should be no exception.» skrev forsvarsministrene – tre dager senere ble Kongressen stormet.

Det positive med kronikken var at seks av dem var Republikanere, hvorav to av dem utpekt av Trump.

Det er også et tegn på «modning» og stemningsskifte at Trump forlater Det hvite hus med historisk lave tall blant befolkningen som støtter ham. «Kun» 39 % mener nå at han gjør en god jobb for USA, han er for øvrig den første presidenten i moderne tid som under sin periode aldri har kommet over 50 %.

At selv hans mest lojale, ryggradsløse, støttespillere i Kongressen nå viser klare tegn til å ta avstand fra ham, samt at flere i staben rømmer som rotter fra et synkende skip, er bra, men alt for sent; og fremstår nå kun som et desperat forsøk på å redde sitt eget ettermæle.

Trump har brukt de fire siste årene på en kontinuerlig undergraving av rettsvesenet og demokratiet, han har målbevisst bygget ned utenrikstjenesten, rett og slett fordi han ikke tror på diplomati og diskurs. Han har åpenlyst leflet med, og logret, for diktatorer, mens han har skjelt ut, fornærmet og ignorert gode allierte.

Hans telefonsamtale til valgansvarlige i Georgia, om å skaffe ham de «savnede stemmene», burde alene være tilstrekkelig til å fradømme ham embetet.

Trolig det mest provoserende som har skjedd den siste måneden er alle Trumps blindt lojale disipler (i inn og utland!), som nå står på rekke og rad for å ta avstand fra demagogen, de har «plutselig» innsett hvor ille presidenten var. Historien vil dømme dere hardt!

Kjedelig og traust

En ting er sikkert, den politiske hverdagen blir langt kjedeligere og mindre «fargerik» med Donald Trump plassert i en golfbil på sin resort i Florida – med du verden hvor befriende det skal bli å komme tilbake til en form for politisk normal diskurs, preget av fakta, anstendighet og respekt.

I kveld vil USA, og verden, noget unyansert hylle en traust og litt kjedelig tjenestemann som har viet sitt liv til politikken. Så absolutt ikke vårt førstevalg som president, men tro meg, ALT blir bedre enn med en person av Trumps kaliber i en slik maktposisjon.

Joseph R. Biden har en formidabel, nærmest umulig, oppgave foran seg. Og budskapet om et forent USA er dessverre en utopi. Amerikanerne har aldri vært et forent, ei heller likestilt, folk. Det sagt, så er det en stor avgrunn mellom dagens uholdbare tilstand, til drømmen om at alle skal leve som ett harmonisk folk.

USAs musikere stiller opp

I år, som ved alle foregående presidentinnsettelser, byr etablissementet i Washington opp til fest, det hele akkompagnert av noen av landets fremste artister.

I kveld vil igjen den erkeamerikanske trubaduren, Bruce Springsteen, stå på scenen for å hylle en innkommende amerikansk president.

Musikerne som er der for å markere Joe Bidens innsettelse inkluderer store navn som Lady Gaga, Jennifer Lopez, Demi Lovato, Foo Fighters, John Legend, Jon Bon Jovi, Justin Timberlake og Mary J. Blige.

Lady Gaga vil åpne showet med å synge nasjonalsangen, mens andre artister opptrer fra ikoniske landemerker fra hele landet – alle med sitt lille bidrag for å dempe konfliktnivået og komme tilbake til en form for normaltilstand.

Når Biden kl. 18:00 i aften avlegger presidenteden kan vi, sakte men sikkert, begynne å legge et fire år langt mareritt bak oss.

Han vil avslutte med de bevingede ord: «So help me God». Ikke står frasen i Grunnloven, og i mitt blod finnes det ikke ett religiøst gen, men akkurat her, akkurat nå, tro jeg faktisk det ikke er så dumt å også sette sin lit til høyere makter.

When the sun come shining, then I was strolling
And the wheat fields waving and the dust clouds rolling
The voice was chanting as the fog was lifting
This land was made for you and me