Frihet med ansvar

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning

Da opptøyene i Washington ble kringkastet den 6. januar, satt jeg og så på med forundring. Forbauset over galskapen som utspilte seg i hjertet av det amerikanske demokratiet. Og enda mer overrasket over å se hvordan Trump på sin Twitterkonto først opphisset sine følgere til å «vise styrke og marsjere mot Capitol Hill», og deretter erklærte dem sin kjærlighet. Hvordan kunne han komme unna med dette?

Gjennom hele sin presidentperiode har Donald Trump brukt Twitter som sin personlige megafon, og han har i stor grad spilt på følelsene til sine følgere. Og selv om uttalelsene har vært grove og fulle av løgner (ifølge Huffington Post har Trump kommet med nesten 30.000 falske uttalelser i sin presidentperiode), så har Trump fått fritt spillerom på Twitter og andre sosiale medier. I ytringfrihetens navn.

Twitter har fjernet Trump

Men det er det nå slutt på. Twitter suspenderte først Trumps konto i 12 timer på grunn av opptøyene i Washington, og nå har de slettet den snart tidligere presidentens konto permanent. Og Facebook og Instagram har sperret Trumps brukerkontoer, frem til hans presidentperiode slutter den 20. januar.

Twitter har nå også blokkert 70.000 profiler som har delt materiale fra konspirasjonsbevegelsen QAnon. QAnon mener blant annet at Trump er guds budbringer, som bekjemper en hemmelig gruppe av pedofile, bestående av demokrater, Hollywoodstjerner og finansfolk. Noe som selvfølgelig er fullstendig tull.

Den mest oppsiktsvekkende nedleggelsen var likevel den mildt sagt kontroversielle sosiale medier-plattformen Parler. Parler har blitt kjent som et helt filterfritt talerør for selv de mest fanatiske, rasistiske og voldsforherligende stemmer. Men ikke nå lenger. I løpet av de siste dagene har Parler forsvunnet. Både Google og Apple har fjernet appen fra sine app-butikker, og ved midnatt, natt til mandag valgte Amazon å trekke støpselet på webserverne som huser Parler.

Sensur eller ren nødvendighet?

Det er med andre ord overbelastning ved håndvasken.

Men hva er det vi er vitne til? Er det ren nødvendighet, hvor sosiale medier kvitter seg med mobberne? Eller det sensur når de skarpeste stemmene blir felt?

Som et journalistisk medie er vi selvfølgelig sterkt for ytringsfrihet. En ytringsfrihet som er nedfelt i grunnloven i alle normale demokratier. Men det betyr ikke at alle kan og skal få lov til å si hva som helst – og gjøre det hvor som helst.

For det første er Twitter og Facebook private selskaper, og de styrer ene og alene hva som blir lagt ut på plattformene deres. Hvis du er i tvil, prøv bare å legge ut et bilde av en brystvorte på Facebook.

For det andre så fritar ikke ytringsfriheten oss fra ansvar. Man må gjerne si hva man vil, men det er samtidig straffbart å oppfordre til vold eller komme med dødstrusler.

Ansvaret for plattformenes innhold har tydeligvis gitt Twitter og Facebook enten moralske skrupler eller kalde føtter. Og det samme gjelder Amazon, som har slukket for Parler.

Sosiale medier er noe som de fleste av oss tar for gitt. Noe som vi anser mer som en naturlig måte å utrykke seg på enn som en privat app. Derfor er det nå sterke bevegelser i gang for å underlegge de sosiale mediene offentlig gransking og kontroll. I EU-regi i form av Digital Services Act, som nå ligger som et lovforslag i EU-kommisjonen med Margrethe Vestager som avsender. Hvis og når en forskrift blir en realitet, vil sosiale medier kunne likestilles med de tradisjonelle mediene.

Et tveegget sverd

Personlig vil jeg ønske det velkomment at demagoger og deres uvaskede horder av tilhengere ikke skal kunne grave seg ned i en parallell virkelighet av løgn og selvbedrag. Nei, presidentvalget i USA ble ikke stjålet. Tanken er sinnssyk, siden det ville krevd en sammensvergelse av gigantiske dimensjoner for å sette en slik konspirasjon på beina. Fra valgmedarbeidere og helt opp til senatorer fra begge sider, samt Trumps egne høyesterettsdommere, som alle har benektet løgnen. Men uregulerte sosial medier gjorde løgnen sann for Trumps base.

Men det er et tveegget sverd. Kontrollen må heller ikke bli for streng. For mediene må ha friheten til å kritisere maktapparatet. Det er der – og ikke i deling av bakekonkurranser og kattevideoer – at de har sin rettferdiggjørelse. Og jeg er sikker på at hele tiden, mens Trump har gjort nytte av sosiale mediers frihet for kontroll og raset over de etablerte mediene, som han har kalt «fake news» fra dag én. Så ville hans første autokratiske handling dersom kuppforsøket den 6. januar hadde lyktes, vært å sette begge deler under hans kontroll. For det å kontrollere pressen er den første prioriteten til enhver diktator.

(Artikelfoto: Official White House photo by Shealah Craighead)

John Hvidlykke

(f. 1964): Journalist og tester. John har arbeidet for Lyd & Bilde siden 2013, hvor han skriver om hi-fi, høyttalere, computere, gaming og teknologihistorie. John har beskjeftiget seg med teknologijournalistikk siden 1982(!), og har arbeidet for tallrike magasiner i forskjellige roller; blant annet GEAR, High Fidelity, Komputer for alle, Illustreret Videnskab, Ny Elektronik, PC World og Privat Computer. Han har dessuten skrevet tallrike bøker og undervisningsprogrammer om IT.