Anmeldelse: Bridgerton, sesong 1

Siden romjulen har noe så utrolig som en kostymedrama-serie toppet de nordiske seerlistene til Netflix.

Basert på romanserien til Julia Quinn hensettes vi tilbake til det poshe borgerskapet i London, 1813. Det er vår i luften og eliten skal «stille frem» sine døtre slik at de i løpet av «sesongen» kan lokke til seg en passende, rikest mulig, ektemann.

 

Rikmannslivets sorger

I sentrum står den rike familien Bridgerton, en enke med sine 7 (!) barn, hvorav snusfornuftige, og smånaive, Daphne (Phoebe Dynevor) nå er i gifteklar alder.

Mor og familiens eldste sønn, Anthony (Jonathan Bailey) gjør alt i sin kraft for å skaffe Daphne den beste ektemannen, som kan sikre familien status, posisjon og rikdom.

Samtidig forsures det bekymringsfrie rikmannslivet av en slange i Paradis. En anonym skribent, som signerer med «Lady Whistledown» har tatt i bruk datidens sosiale medier, et flyveblad, for å skrive sine ukentlige betraktninger om de overfladiske rikmannsfamiliene, deres kjærlighetsliv, problemer, sorger og mer eller mindre ondsinnet sladder.

Ære, ikke minst kvinnenes, er av ytterste viktighet. Og en kvinne skal ikke ses sammen med en mann uten anstand – er æren først krenket medfører det uopprettelig skade, som forsøksvis kan dempes ved en klassisk duell.

Alle de overfladiske familiene higer etter status og svermer rundt Dronningen (en absolutt herlig outrert Golda Rosheuvel). Blir man ikke invitert til ball på slottet er man fullstendig ute av det gode selskap.

Familien Bridgerton er så visst i den innerste kretsen, og stiger ende høyere på rangstigen etter at Dronningen anerkjenner Daphne som årets fremste «fangst» på ekteskapsmarkedet. Men hennes storebror finner ingen mann som er god nok for henne, og det ender opp med at hun begynner å date hans beste venn, hertugen av Hastings, Simon (en veltrent Regé-Jean Page).

Skinnforhold

Begge ser seg tjent med å late som de kurtiserer, og hertugen skal, etter et løfte han gav sin far, definitivt ikke ha seg en brud, eller arving.

Heri bygges hovedhistorien i sesong 1 rundt, premisset er at hertugen ble så kraftig fornedret og psykisk vandalisert av sin far at han ville frarøve ham det han satte aller høyest: Føre blodslinjen videre.

Problemet for oss seere er at hertugen virker alt for fornuftig og reflektert til å fornekte selve sin egen livslykke ut ifra et løfte sagt i effekt. Han blir for teatralsk i sitt samspill overfor sin nye erobring.

Historien om hans tragiske barndom, som hemmer ham som voksen, blir for søkt og kunstig oppkonstruert. Her skinner kiosklitteraturens «enkelthet» igjennom for fullt og gjør ham til en litt hul karakter.

Kostyme-såpe-drama

Bridgerton er en perfeksjonert såpeopera á la klassiske Dynastiet, kun hensatt 180 år tidligere. Her er det de rikes lekegrind vi befinner oss i, med maktkamp, posisjoner, intriger og begjær. Apropos begjær, så har nok TV-publikumet blitt vant til litt «hardere» kost enn det Linda Evans & Co kunne fremvise på 1980-tallet.

I Bridgerton tenderer det mer mot Farlige forbindelser og Fifty Shades of Grey, der hovedpersonene har seg som kaniner under enhver anledning, kjønn og sted. Flott koreografert skal nevnes.

Naboene til Bridgerton-familien, Featherington, er som en ren kopi av stemoren til Askepott, og hennes avskyelig stedøtre – i like grelle kostymer og eklatant arroganse. Der det meste handler om intrigemakeri, samt forsøk på å redde stumpene av familieformuen; kjepper stikkes dog i hjulene av en uventet graviditet.

Solid skuespill

Yndige Phoebe Dynevor gjør en solid og overbevisende rolle som naive Daphne, men hun er dessverre ikke den mest spennende karakteren i serien. Den rollen tilfaller hennes litt mer egenrådige, og moderne søster, Eloise (Claudia Jessie) som mer enn gjerne vil klare seg uten en ektemann og leser bøker (!) for å utdanne seg, og være mest mulig selvstendig. En gryende feminist.

I tillegg er det et lite tidsriktig fargerikt fellesskap i dette fantasiuniverset.

Slikt lykkes Quinn med å gjøre et tradisjonelt kostymedrama mer moderne og aktuelt til tross for erkekonservative personer og samfunnsorden. Det er til og med en stakkarslig homofil i serien, som lever i et skinnekteskap med sin fru – livredd for å bli oppdaget av sine medmennesker. For ytterlige å knytte bånd mellom fortid og nåtid er musikksporet så langt fra barokk som du kan komme.

Jevnt over er det imponerende skuespill i en bunnsolid produsert serie, der det ikke er spart på noe i en helproff produksjon.

 

Kostymebudsjettet har tatt av!

Sosieteten benytter enhver anledning til å gå på ball, og til ethvert ball skal man ha en ny kjole. Dermed har byens franske sydame gode dager, det samme har nok de som har stått for anskaffelsen av kostymer til serien, for her er det ikke spart på noe.

Bridgerton bobler over av voluminøse, fargerike og overdådige kostymer. Paljetter, blonder, rysjer, hofteholdere, korsetter med imponerende push-up-effekt og komplett overdådige parykker dominerer. Herlig, og helt bevisst, frodig overdrevet.

Kostymene, ballene og champagneføringen akkompagneres av en gjennomgående fargerik, pastellfarget stil, fra et sted der det «aldri» regner.

Serien kan lett avfeies som en kynisk konstruksjon av hva Netflix leser seg fram av sine algoritmer over hva deres 200 millioner abonnenter er interessert i. Greit nok, men Bridgerton er laget med så mye glede, frekkhet, farger og sjarm at vi lar oss overbevis og fenge.

Er du en intens hater av kostymedrama per se, vil du nok ikke la deg forføre av denne muntre gjengen, men Bridgerton har så visst potensialet til å fenge et bredt publikum med sin velkomponerte symfoni. 4 sterke stjerner.