Midt i januar har en dose mildvær skyllet inn over Oslo og omegn. Iskalde, slapsete dammer er lite kompatible med mine joggesko. Noe jeg for alvor skal få bekreftet idet jeg entrer Tanken studio i Sandvika i anledning et intervju av karene bak prosjektet Container. En svær, djup og iskald vanndam foran døren må krysses, en umulig oppgave uten å plumpe uti.
Allerede i forkant av intervjuet er jeg kald, våt og deppa. At Fridtjof Nilsen og Fredrik Wallumrød for anledningen skal snakke om depressiv musikk, er derfor noe som passer meg bra. Likevel er det et lystig par som møter meg, slik at den mørke skyen over hodet må viftes bort og jages på dør. Våte føtter får vente.
De to gutta er tidligere kjent for å lage musikk med bandene Span og Dog Almighty. Begge disse leverte i hver sin epoke skikkelig breibeint rock som ikke sjeldent ble pumpet ut av høyttalerne med 11 i lydnivå på mang en fest. Så hva får dem til å plutselig skru temperaturen ned til kelvinnivå?
Se hele intervjuet med Container her (20 min)
Nye ideer
– Det begynte med at vi ikke visste hva vi skulle gjøre, og at nå skal vi lage noen låter som vi ikke skal tenke på hva vi skal bruke til, konstaterer Fridtjof. – Og da kommer det ideer som man ikke tenker at man har fra før av. Og så merka vi at det ble flere og flere, og at vi likte det veldig godt. Og til slutt fant vi ut at det hadde vært veldig spennende å få noen andre til å synge det. Men vi hadde fremdeles lyst til at det skulle være de låtene som vi hadde laget. Så vi spelte det inn helt ferdig, og la vokal på og skrev tekst og la koringer og gjorde en helt ferdig innspilling, og så presenterte vi det for andre vokalister.
Men lystig må vi få konstatere at det ikke er.
– Nei, lystig er ikke noe vi driver med, ler Fridtjof.
– Vi er ikke så veldig lystige av oss, bekrefter Fredrik. – Det er mye sutring, men det er en fin måte å få ut sutringa på, i stedet for å sutre på andre vis her i livet. Så kan man sutre litt gjennom en trall!
Sorg og faenskap
– Så synes jeg at sorg og faenskap og tristhet og sinne og aggresjon og alle mulig sånne følelser kler musikk, mener Fridtjof. – Jeg synes ikke nødvendigvis at lykke og alt er fint og jeg har det bare bra og sånn…
– Det blir liksom den ene låta, skyter Fredrik inn – hvor du sier: ”Tjoho! Kjempefint! Vi har det ordentlig bra!” Og da har du laget den låta, og da er du ferdig med den.
– Jeg utfordrer deg, Fredrik! kommer det fra Fridtjof. – Lag den låta!
Fredrik måtte innrømme at det har han ikke klart ennå. Men at han har spilt mye gla’kristen pop hvor den låta finnes i godt monn. Og at det var utrolig kjedelig.
*Albumet Container er i salg fra mandag 24. januar!*
Glade folk og triste sanger
Apropos det, så har Fridtjof og Fredrik fått med seg den kristne gla’jenta Venke Knutson på en sang. En dyster sang som må være langt ut fra hennes normale komfortsone. Andre gjestevokalister inkluderer Maria Mena, Thom Hell, Simen Lund (Howl), Robert Post, Jarle Bernhoft, Susanna Wallumrød og Ingrid Bolsø Berdal(!), for å nevne noen. Hvordan har gutta tenkt, egentlig?
Fridtjof forklarer:
– Vi merka at vi med innspillingen utfordra oss sjøl med å spille ting annerledes og gjøre ting annerledes enn vi har pleid å gjøre før. Og da kommer det nye ting. Og da tenkte vi at det var viktig å få også vokalistene litt ut av det de pleier å gjøre og ut av komfortsonen sin. Og at de uttrykker noe på en annen måte enn de pleier. Og så, når vi hadde en låt, var det litt sånn: ”Ja, hvem er det vi kjenner som synger kjempebra, men som overhodet ikke passer til denne låta her?” Og så spør vi de, liksom. Og hvis de sa at: ”Ja, men dette har jeg kjempelyst til, dette synes jeg er dritkult.” – og det sa alle sammen – så kommer det noe nytt fra dem, liksom, da kommer det noe som de ikke pleier å gjøre.
Han legger videre til:
– Når det gjelder de tekstene, synes jeg at det alle vokalistene har lykkes med, er å fremføre det veldig troverdig. De er sinnssykt flinke til å tolke tekst og levere den som om den kommer rett fra levra. Det er den mest positive opplevelsen med hele denne plata her. Jeg synes de har levert langt over hva jeg kunne forvente av noe som er så langt fra det de holder på med. Og det sier mye om hvor bra de er. Og det har vært grunnlaget for at vi har spurt de vi har spurt, at de er steinbra liksom, til det de driver med. De er så bra at jeg er sikker på at man kan ta de og sette de inn i en helt sånn fremmed, ukomfortabel, snodig, merkelig setting, og så vil de fremdeles levere kjempebra.
Gjensyn fra Span-dagene
Med seg på plata har karene også fått med seg sin eks-kollega Jarle Bernhoft fra den tiden de var forent som et av Norges desidert største rockeband, nemlig Span. Hvordan har det vært å jobbe sammen igjen etter så lang tid?
– Det har vært veldig hyggelig, konstaterer Fredrik. – Han er jo en kjernekar! Og det var ikke rart, egentlig. Det kom helt naturlig.
– Vi har jo hatt masse kontakt siden da, skyter Fridtjof inn. – Han var jo her og spilte inn musikkvideo med oss til den nye plata si, og vi har vært med å mikse ting for den forrige plata hans, og vi har liksom jobba sammen hele veien og gjort ting sammen. Det som først og fremst slår meg hver gang han er i studio er hvor inn i helvete bra han er, da! Han har liksom alltid stålkontroll på det han leverer, og det (talentet) er sinnssykt kult å jobbe med.
Fra skrekkfilm til sangstudio
Ett navn jeg stusser spesielt over på plata, er skuespiller Ingrid Bolsø Berdal, først og fremst kjent som heltinnen i de to første ”Fritt vilt”-filmene, men også fra sine fremtredende roller i ”Sønner”, ”De gales hus” og ”Gymnaslærer Pedersen”, for å nevne noen. Det som er helt sikkert, er at jeg aldri har forbundet Ingrid med musikk. Her må det forklares. Og det gjør Fridtjof med glede.
– Jeg visste gjennom noen forskjellige bekjente, og jeg har møtt henne en del ganger, at hun har gått på jazzsang før. Og hun har laget noen ting som er veldig kule, men som hun bare gjør som en hobby. Fordi hun er sånn hot shot movie star, legger han til med glimt i øyet. – Og så tenkte jeg at hvis folk først skal gjøre noe de ikke er kjent for, og jeg visste hun var dritbra, og er det noe hun virkelig ikke er kjent for, når hun er med på en sånn plate…
Fridtjof fortsetter:
– Og det som var innmari kult, den låta som hun synger, det er en ganske snodig tekst, det er en helt sånn liten historie som hun skal levere, og skuespillere er eksperter på å sette seg inn i og bli en rolle, liksom. Så det var en ordentlig opplevelse å ha henne her i studio. Hun bare ble den teksten, da. Og det er kult!
– Hun er utrolig bra på å ta instruksjon, skyter Fredrik inn. Det ligger langt over enhver musikers fatteevne. Sånn at hvis du sier at: ”Kan du prøve litt sånn…?” Så går hun inn i akkurat det du sa og prøver akkurat det. Det var helt sjokk for oss, da. Vi kunne sitte her og liksom – det gikk jo nesten sport i det, atte: ”Ha ha, kan du prøve litt sånn…?” Det var ganske morsomt, for hu fikk det flanker’n meg til og!
Formidlingsevne
Fritjof mener formidlingsevne er det viktigste hos vokalister.
– En grunn til at vi valgte de artistene er at jeg synes at de er veldig flinke til å formidle. Det er i det en bra vokalist ligger, stort sett. De vokale egenskapene, hvorvidt du synger reint eller surt eller åssen du gjør sånn og sånn, det er liksom underordna den derre formidlingsevnen, tenker jeg. Det er sinnssykt mange som, når de skal synge bra, så konser de på å treffe tonen og holde den der og slippe sånn… og det er en veldig mekanisk tankegang. I stedet for å miste seg i det man prøver å si til en lytter. Og da er det så sinnssykt digg å jobbe med folk som er så bra at det tenker de ikke på. Det bare skjer. De kan la instrumentet sitt jobbe, og så kan de fokusere på det de skal si til lytteren.
Fete trommerytmer
Jeg henger meg tilbake opp i låta ”Apple” med Venke Knutson, og uttrykker til gutta at jeg digger den suggerende trommebeaten.
– Det er et helt sånn crap trommesett, skyter Fridtjof inn. – Helt sinnssykt crap. Tre mikker, og ”vi prøver sånn”. Og så låter det kjempekult. Det har vi egentlig oppdaga når vi har holdt på med dette her, at ”nå skal jeg skru så fett jeg kan”, liksom, så setter du opp masse mikker og du jobber masse med trommene og alt mulig sånn, og alt skal være veldig nært, sånn at du jobber veldig mye med nærmikkene og skal ha det veldig fram, så ender det ofte med at når du lager den summen av det, så blir det nesten sånn velprodusert, pent, amerikansk, tøft trommesett, hvis du skjønner.
– Sånn Dave Matthews-aktig? spør jeg.
– Nemlig. Mens med dette her, har vi vært mer sånn: ”Vi bare gjør det.” Så har vi funnet et rom som bråker mye mer enn det pleier, så bruker vi bare tre mikker, så får vi heller flytte rundt på de mikkene til vi synes det låter fint, så får vi mye mer av sånn trommene egentlig låter i et rom. Og det har vært skikkelig a-ha-opplevelse. Jeg synes at noen av de tøffeste trommesettene vi noensinne har recorda var på den ”Apple”-låta og på den til Susanna (Wallumrød), når den kicker inn der. Det er så juicy og så fett, og det er sånn man liksom har prøvd å få det til med tjue mikker i et superfett rom og masse feite preamper og sånn, så er det egentlig bare tre mikker og et sånt halvødelagt trommesett i et baderom, liksom. Det er bare, alt er feil, men det funker, da!
Hi-fi-test-skive
Det som er helt sikkert, er at låtmaterialet er topp, vokalistene gjør virkelig jobben sin. Og det er sjukt interessant å høre Maria Mena synge en så mørk låt som ”Daddy”, og det å høre Thom Hell med dyster og skitten rock i form av ”Directors Cut” setter fart på blodomløpet.
Og det skal de ha for, at gutta med albumet Container har klart å lage et usedvanlig spennende album, som låter meget bra. Jeg plasserer i hvert fall denne plata sammen med de andre jeg bruker å teste hi-fi-komponenter med. For denne låter fett!
containermusic.no
Klikk her for å åpne Container i Wimp
Klikk her for å kjøpe Container gjennom iTunes
Se intervjuet i uklippet versjon her (44 min)