Vi ble fortalt at Marantz-receiveren skulle ha HDMI 1.3. Den har bare versjon 1.1. Om det ikke er viktig med støtte for høyere fargeoppløsning og gråtoneskala i bildet, kan Marantz SR5002 likevel by på støtte for HD-lyd i form av multikanals PCM. Vi har også funnet ut at den faktisk dekoder Dolby TrueHD og DTS-HD Master Audio også, selv om ikke dette er oppgitt.

Romkorreksjon skjer som hos de øvrige receiverene ved hjelp av et enkelt tastetrykk. Men brukervennligheten hos Marantz-receiveren trekkes ned av en usedvanlig lite oversiktlig fjernkontroll. Masse små knapper som ikke er gruppert eller fargekodet, og bitteliten skrift gjør det vanskelig å sette seg inn i den.

Tre HDMI-innganger av den gamle 1.1-typen sitter på baksiden. Vi anser dette antallet som minimum antall av hva vi anbefaler. Det sitter imidlertid bare én utgang. Ingen av receiverene har flere utganger, til tross for manges økende behov for å sende signal til både en tv-skjerm og en projektor. Vi håper at to utganger snart blir standard!

Lydkvaliteten
Ved moderat lydnivå imponerer Marantz SR5002 i sin skildring av Trondheimsolistenes ”Divertimenti” på Blu-ray. Fiolinplukkingen på spor 2, ”Playful Pizzicato”, skildres herlig krispt, med masse luft og rom. Her er det minst like mye luft som hos Onkyo. Men Marantz er en anelse slankere i nedre mellomtone, som gjør at spesielt celloene mangler litt fynd og klem.

Bassen på sin side er superraffinert og låter som en naturlig del av lydbildet. Den oppleves først som slankere enn med Yamaha, men det kan være fordi forforsterkertrinnet hos Marantz sender signalet igjennom med en større del av dynamikken intakt, og man dermed ikke får den fedmen i bassen og lydbildet generelt som Yamaha har. Hos Marantz skildres kontrabassene med flere nyanser. Den aktive suben til M&K står for selve slagkraften.
Når receiveren presses, flates lydbildet ut i større grad enn med Onkyo og Yamaha. Det er merkbart mindre kraft i Marantzen. Men på denne musikken er den et like godt valg som de øvrige.

Film på Blu-ray gjengis med ytterst distinkte dialoger, med mer silkemyk artikulering enn Onkyo. Litt slankere i sitt nedre register er de likevel, og Marantz mangler kraftoverskuddet til Onkyo og Yamaha. På actionfilmer med maskingeværskudd og eksplosjoner er det litt lite krutt i denne pakka.

CD i stereo låter utsøkt ved vanlig lyttenivå, takket være raffinementet. Stereoperspektivet er spikret, og det er god plass rundt instrumentene. Akustisk musikk låter fabelaktig. Til og med på hip-hop sitter man og lytter til detaljer man ikke legger merke til i samme grad med de øvrige receiverene. Men igjen, når man drar opp lydnivået for en fest, så merkes savnet etter noe enda litt kraftigere.

Også i denne testen: