Den mangler ingenting på utstyrssiden. Og er den eneste med belyste knapper på fjernkontrollen. De mest kresne vil sikkert klage over færre bildeinnstillinger enn de liker, til tross for fleksibel gammajustering, men så er det ikke mye man trenger å forbedre med Sony-spilleren. Her er alt på plass. Full pakke med 8-kanals lydutganger for de som ønsker det, og den er kjapp: 15 sekunder fra skuffen gikk igjen til skjermbildet på Bond-filmen Casino Royale, er best i klassen.

Bildekvalitet
Uten en eneste endring i menyen for bildejustering, er Sony-spilleren til å få hakeslepp av. Forskjellen til Sonys billigere BDP-S550 er synlig på en stor HD-skjerm, og sannelig er det forskjeller også sammenlignet med de andre to i testen. Skarpheten er ikke like sylskarp som på Denon-spilleren, men så er det ingen av dem som har så lite moskitostøy i bildet som Sony-spilleren. Dette er det reneste og ryddigste HD-bildet vi har sett.

Noen vil kanskje savne litt mer konturskarphet, men etter å ha sett Denon-spilleren, spørs det om ikke Sony-spilleren er det perfekte kompromiss mellom skarphet og støy. Fargegjengivelsen er på høyde med bestemann i testen, Pioneer-spilleren, det samme gjelder fargegraderingene og sortnivået, men Pioneer LX891 er bedre (bare litt) på detaljskarphet.

Lydkvalitet
Sony-spilleren skuffer ikke. Lydkvaliteten fra CD over analogutgangene er som vi forventer fra en ES-spiller, praktfull. Vokalen til Melissa Walker er tydelig fokusert og har varme og kropp, noe som mangler hos Sony og andre billigere BD-spillere. Bassen er strammere enn på Denon-spilleren, og like kontant og kontrollert som på Pioneer-spilleren. Den dynamiske kontrasten er strålende, og får liv i trommer og gitarer på en måte som nesten stiller Denon-spilleren i skyggen. Et klassisk spor av Rimsky-Korsakov formelig spruter ut av høyttalerne, og selv om paukene er kontant gjengitt, mangler de litt av fylden til Pioneer-spillerens bass.

Annonse