: Nikon D3x

De fleste kan tenke seg enda flere megapiksler, men på små bildebrikker er det lite å vinne og mye å tape på å dytte inn enda flere fotosensorer. Bildeflaten er rett og slett for liten til 20 megapiksler på 8 x 6 mm flate. Da får man problemer med støy og andre artefakter som man helst ikke vil ha med på bildene. Men med en stor bildebrikke stiller saken seg annerledes. Når bildeflaten blir like stor som på 35 mm-film, er potensialet for mange flere megapiksler til stede. Uten at det går utover bildekvaliteten.

Nikon D3x tilhører en økende skare av speilreflekser. Kameraer med fullformat bildebrikke i 35 mm-format – 24 x 36 mm – hvor pikselantallet er høyt. Med ditto oppløsning. D3x er basert på det velkjente D3, og er identisk hva funksjoner, fysikk og bildeformat angår. Men der bildebrikken til D3 klarer seg godt med 12 megapiksler i fullformat, har D3x hele 24,5 megapiksler på en like stor bildeflate. Sammen med Canon EOS 5D mk II og Sony Alpha 900, er Nikon D3x det tredje nyere speilreflekskameraet med over 20 Mp oppløsning på en fullformat 35 mm bildebrikke*.

Som D3 er også D3x en proffmodell med lynrask autofokus, og flere innstillingsmuligheter enn de fleste kameraer. Men der D3 er et ideelt verktøy for en proff pressefotograf, er D3x bedre egnet til landskap, studio og lignende oppgaver som krever ekstrem oppløsning og ikke maksimal opptakshastighet. For D3x er ikke like raskt som D3 på serieopptak, med 5 mot 9 bilder som maksimal skuddhastighet, og lavere bufferkapasitet til over 20 MB bildefiler. Velger man 14 i stedet for 12-bits bildefiler, mer enn halveres skuddtakten på D3x, og man er ikke lenger i stand til å skyte såpass som 5 bps.

Brukervennlighet
Som D3 det er basert på, er D3x et stort og tungt kamerahus på 1,2 kilo, pluss optikk. Det betyr et solid kamerahus i magnesiumforsterket aluminium med gummipakninger for å holde støv, skitt og regnvær ute. Lukkeren er den samme som på D3, og er testet til å tåle opptil 300 000 eksponeringer. Mesteparten av kamerahuset er gummiert, og har store håndgrep både horisontalt og vertikalt, som gjør det mulig å holde kameraet med fullformatoptikk i et sikkert grep.

Viktige funksjoner som innstilling av opptakskvalitet, lysfølsomhet og hvitbalanse, sitter plassert på litt for små knapper under tegnruten på baksiden. Man kan legge lydopptak på valgte bildefiler og flere av knappene kan programmeres om. Man kan programmere for eksempel nedblendingsknappen til å også låse fokusen hvis det er ønskelig.

Funksjonshjulet til venstre for prismehuset gir fotografen rask tilgang til serieopptak, selvutløser, live view- og speillåsinnstillingene.

Søkeren med markedets beste diopterjustering, er den samme, heldigvis, en enormt stor og lys en med 100 prosent dekning av bildeflaten og visning av alle fokuspunkter, all vital eksponeringsinformasjon og valgt lysfølsomhet.

Den medfølgende laderen har ladeplass for to batterier samtidig, og det oppladbare batteriet rekker til drøyt 4300 eksponeringer mellom hver lading. Som D3 har D3x intervallometer, elektronisk vater med visning på skjerm, trådløs blitsstøtte, trådløs overføring av bilder med WT-4-senderen og HDMI-bildeutgang. Her er det også to spalter for minnekort hvor man kan velge om man skal ta backup av bildefilene på det andre kortet, eller skrive til neste når første er fullt. Det er også mulig å lagre NEF–filer (RAW) på ett, og JPEG-kopier på det andre.

Bildekvalitet
Kameraets RGB-lysmåling – 3D Color Matrix II – er fremdeles noe av det mest presise lysmålerredskapet vi har sett i noe kamera. Motiver med høy kontrast eller store kontrastvariasjoner er knapt et problem med D3x, og kameraets Active D-Lighting som kompenserer for faren for utbrente høylys i motivet, klarer også å få fram detaljer i skygger. Og samtidig bevare kontrasten i motivet.

På sammenlignbare bildefiler er det lett å se hvor mange flere små og skarpere detaljer D3x plukker fram enn D3 og D700 med 12 megapiksler fullformatbrikker. På A3-ustkrifter er ikke forskjellen mer enn marginal, men proffer som skriver ut i storformat vil verdsette forskjellene. Sammen med Sony Alpha 900 er dette den desidert høyeste oppløsningen vi har målt. Selv ved 1600 ISO lysfølsomhet beholder bildefilene oppløsningen, og først ved 6400 ISO er det et synlig tap av oppløsning.

Da er det også avvik i fargebalansen, og synlig bildestøy. Men de fleste bildefilene lar seg fint skrive ut i A3-størrelse med både 1600 og 3200 ISO. Fra 800 og nedover er det marginale forskjeller, null fargeavvik og så korrekt fargebalanse som man kan ønske seg, uansett følsomhet. Forskjellen til D3s 12 mp bildebrikke er liten, veldig liten, men D3 har mer finmasket kornstøy på høy lysfølsomhet over 1600 ISO, og marginalt lavere fargestøy på 6400 ISO. Men det betyr at man kan stille følsomheten til for eksempel 1000 ISO og få fenomenale resultater uansett lysforhold og motiv. Forskjellen mellom 50 og 100 ISO er lik null. Hvis man liker å studere piksler på nært hold, og legger vekt på marginalt målbare forskjeller, kan man hevde at 50 gir finere detaljtegning enn 100 ISO, men i praksis er det ikke merkbart.

Fargepresisjonen er best i klassen blant fullformatkameraene så langt, og på nivå med Olympus E-3, som lenge har hatt den mest korrekte fargebalansen av alle speilreflekser vi har testet. Bildefilenes dynamikkområde er soleklart i toppklasse og på høyde med referansen så langt, Sony Alpha 900. Den ekstreme oppløsningen gir filer med sylskarp detaljgjengivelse allerede i JPEG-versjon. Og med litt oppskarping i postprosessering (Nikon Capture NX og Adobe Photoshop Camera Raw 5.3) blir råfilene slik at man kan hente ut detaljer som man tidligere har måttet skyte med mellomformat for å få fram. Råfilene i 14-bit gir fotografen stort spillerrom i etterbehandling, og de tunge bildefilene tåler mye kreativ postprosessering før man ser at det bikker feil vei på skjermen.

Konklusjon
Nikon-kameraets ytelse, konstruksjon og betjeningsvennlighet er ubestridt. Den er best i klassen på nesten alle områder, men den er ikke uten konkurranse. Kameraets største minus vil for mange være den høye prisen. Bare huset alene koster 70 000 kroner, cirka 30 000 kroner mer enn D3 som er lik, bortsett fra bildebrikke selvfølgelig. Og den er nesten tre ganger så dyr som Canon EOS 5D mk II og Sony Alpha 900. De to eneste speilrefleksene som har fullformatbrikke i tilsvarende oppløsning. Nikon D3x er det beste kameraet vi har testet så langt på flere områder, men om det er verdt pengene, er det store spørsmålet.

*Canon EOS 1Ds mk III var det første, i august 2007 med 21 Mp CMOS-bildebrikke.