TEST: Bladelius Saga og Ymer

Ginnungagap. Det store ursvelget uten bunn, som lå mellom kuldeverdenen Nivlheim i nord og ildverdenen Muspelheim i syd. Der ilden og frosten møttes, begynte isen å smelte og dryppe. Av dråpene oppstod liv. De vokste og dannet den enorme urjotunen Ymer. Ved sin død (under sverdene til gudene Odin, Vile og Ve) ble han til jorden og havet. Knokler og tenner ble klipper, fjell og steiner. Av håret ble gresset og skogene skapt. Ymes hjerne ble skyer, og hans blod ble hav og elver.

Ambisiøst forsterkersett
Å oppkalle en forsterker etter dette kjempevesenet er ambisiøst, nesten på grensen til arrogant. Men så er da også den fullbalanserte effektforsterkeren Bladelius Ymer en mastodontisk konstruksjon, som oser high-end av høyeste klasse. Undertegnede gikk akkurat klar fra ryggskader under oppakkingen, for med sin vekt på 55 kilo gikk den ikke akkurat problemfritt inn i racket. Men vel på plass var den et vakkert – og storslått – syn.

Forforsterkeren Saga er også noe for seg selv. Med en strømforsyning på størrelse med den i mange effektforsterkere, og med innmat av ypperste klasse, er den high-end-stempelet verdig i høyeste grad.

Hva er high-end?
High-end er i hi-fi-sammenheng benevnelsen på produkter som besitter de nødvendige egenskapene for å lette sløret fra musikken og trekke lytteren inn i det magiske, musikalske rom. Klassen hvor ”kompromiss” er et fremmedord. Når vi snakker forsterkere, gjelder det evnen til å forsterke signalet fra lydkilden (for eksempel CD-spilleren) uten å tilføre sjenerende forringelser i det elektriske signalet, noe som ville resultert i dårligere lyd. Jo kraftigere forsterker, desto mer vil eventuell grums i musikksignalet forsterkes. En forsterker som både er kraftig og spiller rent, blir derfor dyr. Ingen snarveier må tas, ingen svinger kuttes. Som med dette settet fra Bladelius.

Førsteinntrykket
Etter et par skikkelige basketak og påfølgende ryggsmerter sto forsterkersettet godt plantet i racket på testrommet. CD-spilleren, undertegnedes BASE-modifiserte Hegel CDP4A, er en pålitelig lydkilde, mens i andre enden sto Dynaudio Focus 360. Store gulvhøyttalere som til rundt 48 000 kroner låter fantastisk på nesten alle måter. De har flott tyngde i bassen og spiller med høy troverdighet også oppover i registeret.

Høyttalerne hadde tidligere blitt drevet av blant annet Electrocompaniets EC 4.8 forforsterker og Nemo mono-effektforsterkere (testet i nr. 2/09). Denne kombinasjonen ga fabelaktig tyngde i bassen, skikkelig punch og en oppløst spillestil. Det eneste jeg savnet var en mer livlig og snerten mellomtone. For mens Leonard Cohens rungende stemme fikk et fjellstøtt fundament i bassen og duret godt i mageregionen, var kvinnevokaler litt mer innesluttet, strengt tatt. Samtidig som gitarer og piano manglet litt attakk i anslagene.

Med Bladelius-settet er ikke dette tilfelle. Saga og Ymer åpner opp stemmeområdet til vokalister som Tori Amos, Benedicte Adrian og Sophie Zelmani og sender damene rett i fanget på oss. På Bugge Wesseltofts ”Take5” fra sitt nyeste soloalbum ”Playing” kommer pianoet ytterst attakkert ut, med en vanvittig snert. Kanskje litt for mye. Det mangler litt oppløsning i overtonene og låter litt hardt.

Det er inntil forsterkersettet har stått påslått lenge. Faktisk tar det godt over et døgn før det har oppnådd helt stabil arbeidstemperatur! Den litt grove kanten i lydbildet er nå finslipt, og det hele låter markant mer raffinert. Samtidig er det nok muskelkraft til å gjøre deg gudfryktig!

Enda dyrere høyttalere
Med Dynaudio-høyttalerne savnes ikke mye. Nesten ingenting. Men – som med alt annet – det er ikke før man kobler til noe enda bedre at svakhetene kommer frem. Enda dyrere høyttalere som The Music fra Vienna Acoustics, for ikke å snakke om TAD R1 til nesten en halv million, avduker et mye større lydbilde, med en mer ekstrem dynamikk og en vanvittig tyngde i bassen. Vel å merke med god nok elektronikk. Man hører det best når man spiller litt høyt, da vil dårligere elektronikk miste pusten og presentere et lydbile med nokså skarpe kanter og en lite overbevisende holografi.

Bladelius-settet banker lydbildet gjennom høyttalerne og ut på andre siden, uanstrengt og uhemmet. Lydbildet er kolossalt stort, usedvanlig luftig og med et knivskarpt fokus på alle instrumentene. Forsterkerne beviser til fulle at det ikke trenger å gjøre vondt i ørene å spille virkelig høyt. Når forvrengningen er så lav som her, er fristelsen for stor til å unngå å spille så høyt at lampene i taket blinker og buksebeina rister. Dette er gøy, og så inntagende at jeg blir sittende og lytte i timevis. Plate etter plate går inn, fra 90-tallsrock via jazz og majestetiske klassiske verker, til nåtidens hardrock.

Som med det meste av high-end er det litt vrient å trekke frem hva som nøyaktig er Bladelius-settets styrker. Å dissekere lydbildet er ingen lett oppgave, for alt låter så fordømt komplett og godt sammenskrudd. For å få til dette må konsentrasjonen bort fra musikken og over på en analytisk lytting til selve lydbildet. Og det er ikke lett! Etter hvert har jeg bestemt meg for at det som først og fremst kjennetegner Bladelius, er en vanvittig dynamisk kontroll i hele frekvensregisteret med upåklagelig timing, samt en evne til å smelle ut de dypeste basstonene og stoppe dem like fort som de startet. Kombinert med et befriende fravær av forvrengning og et gigantisk og luftig lydbilde, hvor du kan plukke ut hver eneste musikalske detalj selv i et stort orkester. Resultatet er et forsterkersett man nesten kan drepe for å få klørne i.

Det er en liten ting jeg imidlertid vil påpeke, nemlig at Bladelius kanskje er litt vel energisk i overtoneområdet. Dette kommer spesielt frem på litt flate og skarpe musikkproduksjoner (for eksempel de aller fleste popinnspillinger som gis ut i dag), hvor cymbaler og akustiske gitarer kan være litt overdrevne i toppen. Det er slett ikke Bladelius sin skyld at slike produksjoner låter dårlig, dette er musikkbransjens egen tabbe. Men sammenliknet med for eksempel Electrocompaniet EC 4.8 og deres monoforsterkere Nemo, eller forsterkersettet P10 og H10 fra Hegel, er likevel Bladelius-settet litt overenergisk i de lyseste tonene. Men størrelsen på lydbildet og plasseringen av instrumentene i dette gjør Bladelius minst like bra, samtidig som kontrollen og slagkraften i dypbassen er enda bedre.

Konklusjon
Forsterkersettet Saga og Ymer fra svenske Bladelius er noe av det ypperste som kan handles om du har 156 000 kroner å bruke på forsterkerkraft. Det avslører hvor mye som faktisk ligger i musikksignalet, hvor stort et lydbilde kan bli med de rette høyttalerne og en bra nok lydkilde. Musikken presenteres med et gigantisk og åpent lydbilde, hvor sangstemmer og instrumenter får all nødvendig plass for å trekke lytteren inn i et magisk rom. Her er det masse luft, en guddommelig slagkraft og en stemmegjengivelse som kun finnes i denne klassen.

Settet er helt klangnøytralt, men med litt ekstra guffe i overtoneområdet. Dette gjør at det nok fungerer best sammen med høyttalere som låter litt ”mykt”. Vienna Acoustics The Music, Sonus Faber Elipsa (eller Amati Anniversario) samt Dynaudio Sapphire er alle eksempler som bør fungere ypperlig med dette settet.