TEST: JBL Synthesis 4349

Helt siden jeg var liten gutt i 1980-årene har jeg elsket hi-fi og god, kraftfull lyd. Faren min var nemlig hi-fi-entusiast til beinet, og sånt har en tendens til å smitte over.

Men selv om faren min gjerne brukte masse penger på hi-fi og platerensemiddel, så hadde han lite til overs for «referansehøyttalere», som han kalte dem. Han var glad i musikk som trøkka, med Deep Purple, The Rolling Stones, Jimi Hendrix og Bruce Springsteen som selvskrevne favoritter. Og da trengtes et hi-fi-anlegg med «hår på kassa».

Da han tok meg med på min første hi-fi-messe for drøyt 30 år siden, kunne det virke som om high-end-produsentene konkurrerte om å gjengi det beste pianoet, på bekostning av alt som var gøy. Vi fikk til og med overvære en seanse i selveste Konserthuset, hvor en utstiller hadde med seg et par små stativhøyttalere – med en hel mengde diskantelementer rund baut – for å imponere med et enkelt pianostykke. Joda, det låt fint det, men hva ellers kunne de? Det fikk vi aldri svar på.

Det var ikke få hi-fi-messer fatter’n dro med meg og storebroren min på, og nesten like mange ganger kjørte han irritert hjem igjen. Referanseanlegg. Kjedelig.

Det skal rocke

Vel hjemme igjen dro han gjerne frem Springsteens Born in the USA eller Dire Straits’ Brothers in Arms, snurret i gang sin Kenwood KD-500 direktedrevne platespiller, vridde om volumhjulet på Harman / Kardon 730-receiveren til klokka 11, som i sin tur trøkket gitarriffene ut gjennom et par erkeamerikanske JBL L112. Med hver sin heftige 12-tommer i seg. Sånn skulle det låte!

Fatter’n kunne nok være smått trangsynt når det gjaldt hi-fi. For man skal jo faktisk ikke kimse av et hi-fi-anleggs evne til å gjengi finstemte instrumenter på mest mulig troverdig vis. Men han hadde helt rett i at mye kan låte kjedelig når du fôrer det med pop og rock. Det kan selvsagt ha med de flate innspillingene å gjøre, som vil låte tamt og spisst når de gjengis av et nådeløst avslørende hi-fi-system. Men det kan like gjerne ha å gjøre med evnen til å flytte luft.

Smale frontplater er normen

De aller fleste høyttalere – dyre som billige – har basselementer av beskjeden størrelse. Dette fordi frontplaten skal være smal, slik at man i størst mulig grad unngår lydbølger som krasjer inn i hverandre, på kryss og tvers langs baffelen, før de stråler ut i rommet – forvrengt og tidsforskjøvet. Vil du ha opplevelsen av timing og stereoperspektiv, så må baffelen derfor være smal. Ønsker du å skyve mye luft, må du derfor ha flere små basselementer i stedet for ett stort. Ønsker du stort kabinettvolum, må kabinettene av samme grunn være dype i stedet for brede. Det er budskapet til veldig mange høyttalerkonstruktører.

Stort er fett

Det finnes mange særdeles gode høyttalere basert på dette prinsippet. Men ingen av dem låter som fattern’s gamle JBL L112. Det var noe eget med varmen og fylden man får fra de store basselementene, og evnen til å låte fetere og fetere jo høyere man spilte.

Og, nei, det er ikke bare nostalgiske minner. I senere tid har jeg nemlig kjøpt meg et par eldre JBL 4411 studiomonitorer, med samme bestykning som L112 men med bedre delefiltre og laget for å låte tidslineært i liggende i stedet for stående posisjon. Men lyden er umiskjennelig god, gammel JBL-klang. Fyldig, stort, herlig.

De er slettes ikke uten feil, diskanten låter litt spisst og spesielt homogent er det ikke. Delefrekvensen mellom mellomtone og diskant er satt ved hele 4.000 Hz. Det er omtrent akkurat der øret er på sitt mest følsomme, og absolutt ikke der du ønsker å ha et delefilter som uunngåelig vil klusse med fasen. Likevel, høyttalerne låter steintøft – spesielt som nærfeltshøyttalere som jeg bruker dem som.

JBL 4349 – raffinert råskap

Som bringer meg til dagens høydepunkt. For JBL har på ingen måte sluttet å konstruere store, boksete høyttalere med svære elementer. Det har de nemlig fortsatt med under Synthesis-navnet. Dette er en totalt separat avdeling fra kinaproduserte Bluetooth-høyttalere og hodetelefoner, her lages det bare skikkelig hi-fi.

I senere tid har deres gamle studiomonitorer fått en gjenoppliving, og nyter nå av ny og oppdatert viten om hvordan man lager best mulig høyttalere.

JBL 4349 har et 12-tommers basselement, i liket med mange klassiske JBL-monitorer. Kabinettene er større enn både på mine gamle monitorer og klassikerne L112, slik at 4349 skal være i stand til å skyve mer luft og dermed spille høyere uten å gå i kompresjon. Men i motsetning til sine eldre familiemedlem er dette en ren toveis-konstruksjon. Det betyr at det ikke finnes en dedikert mellomtoneenhet. I stedet sitter et diskanthorn og opptar like stor plass som basselementet!

Diskanthorn oppfyller tre ting på én gang

Diskanthornet, som faktisk er to 1,5-tommers kompresjonselementer utenpå hverandre, har tre funksjoner: For det første håndterer det mye høyere lydtrykk enn en standard diskantdome. Dessuten er det enklere å kontrollere spredningen av et diskanthorn, slik at mer av energien når frem til sofaen, uten først å reflekteres fra sidevegger, gulv og tak. Det gir bedre timing, og at rommet får mindre påvirkning på den endelige lyden.

Og til slutt, husker du det jeg sa om diffraksjoner fra en stor frontplate? Vel, her går hornet så å si helt ut i kantene av kabinettet, så det finnes egentlig ingen frontplate å snakke om. Og siden det er hovedsakelig i diskantfrekvensene man har problemer med diffraksjon, så er problemet herved løst.

Diskanthornet på JBL 4349 har forresten en spesiell form, som fungerer som en bølgeleder for diskantfrekvensene. Det minimerer forvrengningen man normalt forbinder med horn, så man slipper den skarpe bjellelyden.

Slagkraftig 12-tommer

Det kraftige 12-tommers basselementet har en stiv og lett membran av ren cellulose (papir) og dessuten en talespole på hele tre tommer, for å holde best mulig kontroll over elementet selv ved høyt lydnivå. Og med to motstående bakre oppheng («spider») for å redusere forvrengning.

Kabinettene er 2,5 cm tykke, med frontmonterte refleksporter. Trefinér i møbelkvalitet kommer i både valnøtt og blå grill, eller svart valnøtt med svart grill.

Doble terminaler og tonekontroll

Doble terminaler på baksiden tillater biwiring/biamping, og i kjent JBL-stil kan du gjøre toneinnstilling med to hjul som trinnløst demper høye frekvenser og «ultrahøye» frekvenser. Dette gjøres ved å passivt endre egenskapene i delefiltrene.

Stativhøyttalere

Er du vant til normalt høye gulvhøyttalere, så har JBL 4349 et litt uvant format. Høyttalerne blir for lave til å stå rett på gulvet. Dette er derfor å anse som stativhøyttalere, men å kalle dem bokhyllehøyttalere vil være en tabbe. De er hele 74 cm høye, 44 cm brede og 32 cm dype – og til sammen 76 kilo tunge! – så lykke til med IKEA-hyllen din. Derfor anbefaler JBL å sette dem på gulvstativene JS-120 som koster drøyt 3000 kroner i tillegg.

3… 2… 1… Liftoff!

Om høyttalerne gir rockefot, spør du? Det kan du banne på! Prøv System of a Downs Toxicity-album, spill det fra begynnelse til slutt, med høyt volum! Med JBL 4349 drevet av Hegel H390 (50.000 kr) låter det så steinfett at jeg et øyeblikk glemmer at det ikke akkurat er festlige dager for tiden. Med låter som ATWA og Toxicity på låtlisten har jeg lyst til å bøtte nedpå en syndeflod av øl, mens jeg headbanger løs så hjernen filleristes. Man kan si det samme om The Gentle Art of Making Enemies fra Faith No Mores beste album, King for a Day, Fool for a Lifetime fra 1995. Det var den tiden man faktisk spilte hard rock på fest, og ikke bare den pinglete elektropopen man får i dag.

JBL 4349 er lett å plassere i rommet. De kan stå lenger fremme fra veggen for bedre stereoperspektiv og inntrykk av dybde, eller lenger inn mot bakveggen for en ekstra heftig bassopplevelse – uten å bli svulstig. I high-end-klassen er det ikke mange høyttalere som bare er å sette opp der du ønsker å ha dem, og la det stå til. Dette er blant dem. Så får det bare være at bassen ikke er av det aller dypeste slaget. Derimot er den lynkjapp, og det er mye viktigere.

Akustiske toner

Men JBL-høyttalerne kan slettes ikke bare rocke, det ville i så fall vært utilgivelig til over 80.000 kroner for et par! Ta bare americana-balladen I See a Darkness av Bonnie «Prince» Billy. En nydelig sang, med den såre vokalen til Bonnie som vrenger sjela si. Stemmen kommer ut som bare det, mens bassgitaren runger varmt og fyldig. Klangen fra pianoet er enorm, og følelsene i musikken bare renner ut av høyttalerne.

Uten sidestykke

Høyttalere med en lyd som dette tror jeg ikke lages av andre enn JBL. På den ene siden låter det annerledes enn hva andre high-end-produsenter sikter seg inn på. Varmere og definitivt fetere. På den andre siden er det ikke mulig å si at dette ikke låter realistisk. Joda, høyttalerne trekker lyden i en slags retning, men likevel uten å avsløre seg som farget.

Man kan godt trekke en parallell til Klipsch, som også er gode på høylytte høyttalere med horn. Men Klipsch har ikke like godt dempede kabinetter som JBL, og jeg mener bestemt at horndiskantene til Klipsch er grovere i målet enn her. For selv om JBL ikke besitter ultrasvevende overtoner av typen «superdiskant», så er den så finslipt og godt avstemt at det eneste som avslører at det må være et horn er at vanlige diskantdomer ikke tåler det samme lydtrykket. For dette er virkelig saker!

Ulike forsterkere

Det er likevel ikke bare å koble opp høyttalerne til hva som helst av forsterker og tro at låter optimalt. For mens de spiller veldig bra på det meste, er det visse ting å tenke på. For da jeg prøvde den ellers meget gode Primare I35 Prisma (43.000 kr), så skjedde det noe med dynamikken. Ved høyere lydnivå ble det flatere, med en mindre kontrollert bass enn med Hegelen. Motsatt var det enda mer av det gode med McIntosh MA7000, og enda et hakk råere med Hegel H590 (90.000 kr).

For mens 4349 nok er lettere å drive enn de fleste high-end-høyttalere, så trives de med å spille på et høyere gir enn mange andre høyttalere. Du skal med andre ord være glad i å spille litt høyt. Som igjen krever en forsterker med kraft fremfor den høyeste oppløsningen. Ikke at 4349 ikke setter pris på en oppløst forsterker, bevares. Jeg fikk en skikkelig aha-opplevelse med Mola Mola Kula (test kommer), en digital forsterker på 2 x 150 watt som rommer den beste DAC-en jeg har hørt (hvis du velger opsjonen med DAC, til totalt nesten 200.000 kroner). Den får høyttalerne til å strømme ut overtonestrukturer og tilfører et ekstra lag av musikkformidling.

Men om du har brent av hele budsjettet ditt på disse høyttalerne og trenger en rimelig forsterker å drive dem med, ville jeg mye heller gått for en kraftig NAD, Rotel eller Emotiva, fremfor en «pen i tøyet» fra Rega eller Marantz. Det beste av begge verdener får du med slike som Hegel H390, Musikal Fidelity M8xi – eller hvorfor ikke Devialet Expert 220 Pro?

Alternativer

Hvis du faller pladask for lyden i JBL 4349, så kommer jeg egentlig ikke på andre høyttalere jeg heller vil anbefale. Enten blir det for grovt i målet (Klipsch RF-7 III), eller så blir det for «tamt» (Bowers & Wilkins 702 S2 Signature). Ikke at B&W er tamt i det hele tatt, bare relativt til JBL 4349. En mulig kandidat kan være Focal Kanta No. 2, men også det blir en annen greie.

En ting: Det er fullt mulig å presse JBL-høyttalerne til bristepunktet, uten at ørene blør av den grunn. Ja, da er det veldig høyt, men ikke i nærheten av hva man for eksempel kan med Klipsch RF-7 III. Høyttalerne vil da gå i forsiktig kompresjon i bassen, slik at det er begrenset hvor harde mageslag man får når man guffer på. Hvis du av en eller annen grunn skulle mene JBL 4349 ikke har nok guffe, er det nok storebror 4367 med 15-tommers bass som gjelder. Da må du opp i 150.000 kroner for et par.

Konklusjon

Det er nesten til å felle en tåre av. Hvordan JBL 4349 bringer meg tilbake til ungdommen. Tiden da det var gøy å spille høyt, og da min families kjellerstue var midtpunktet for festen. For denne lyden er alt jeg kan huske at hi-fi var, og drar det hele flere hakk lenger.

Høyttalerne gjør det virkelig moro å spille musikk, her er det bare å ta frem albumene fra ungdommen igjen og glise høyt. Samtidig får du en ekstra dimensjon av oppløsning som gårsdagens store høyttalere slettes ikke hadde i seg. Par disse høyttalerne med en forsterker av skikkelig kvalitet, så skjønner du hva jeg mener.

Dette, mine damer og herrer, er Svanesjøen i headbanger-drakt!