Jamo A407 HCS 5 er navnet på testens eneste system med gulvstående fronthøyttalere. De slanke, triangelformete A 407, som de heter, er utstyrt med hele fire mellomtoneelementer, for å gjengi frekvensområdet fra 120 Hz og oppover. Både senterhøyttaleren og de små bakhøyttalerne kan veggmonteres direkte, uten tilleggsbraketter.

Subwooferen er meget kompakt, men et 8-tommers element og en oppgitt forsterkereffekt på 200 watt bør vite å sparke greit løs.

Lydkvalitet
Det er verdt å merke seg at Jamo-høyttalerne er mer lettdrevne enn KEF, slik at man ikke trenger en veldig kraftig receiver, og totalbudsjettet på anlegget kan derfor senkes noe. Jamo har også en fyldigere lyd enn KEF. Subwooferen tåler litt mer juling, det er mer kjøtt på beinet på feler og celloer, og tonene fra en kontrabass er strammere. Høyttalersystemet kan drives hardere før det går i kompresjon, sånn at man kan fylle stua med høyere lyd. Der hvor Jamo har sin svakhet, er i overtonene. Spesielt kvinnevokaler blir ikke så luftige som vi ønsker, de låter mer innestengt enn med KEF. Dette går selvsagt utover alle instrumenter i lydbildet, og det gjør også at stereobildet ikke blir like bredt. Diskant er nemlig viktig for psykoakustikken.

Det er videre en liten pukkel i mellomtonen, som gjør at brystklangområdet fra ellers lyse kvinnestemmer blir noe i meste laget i forhold til overtonene fra stemmebåndet. Og – selv om høyttalerne kan spille litt høyere enn Kef – når Jamo-høyttalerne først presses, går de i hardere kompresjon og blir mer masete å høre på.

Film er temmelig underholdende fordi sub­wooferen tåler mer. Men også film har musikk, som Jamo gjengir litt i groveste laget, og dialogene er litt mørke. Men høyttalerne låter aldri tregt, de henger med i svingene.

 

Også i denne testen: