: Stello CDT 100 og DA 100 Signature

Etter hvert som CD-ene har vært på massemarkedet i drøyt 20 år, har dette formatet vist seg som ekstremt vellydende, mye mer enn hva man først hadde inntrykket av da det ble lansert. Det som en gang låt kaldt, klinisk og sjelløst, tok seg selv i nakkeskinnet og beviste hvor bra digitallyd kan låte. I vår digitale tidsalder når alt går fortere enn sladderen selv, er det ganske imponerende hvor lenge CD-ene har holdt stand. Og spillerne låter bedre enn noensinne.

Paradoksalt er det derfor at vi bare må innse at CD-mediets siste kapittel er i ferd med å skrives, til fordel for lydfiler lagret på en harddisk eller server. Dette kommer likevel til å bli et langt kapittel, og mange har etter hvert opparbeidet seg en ganske storvokst CD-samling. Derfor er det fremdeles aktuelt å oppgradere til en bra CD-spiller.

I så måte er Stellos CD-drivverk og separate digitallydomformer (DAC) en meget interessant kombo. For det første er den samlete prisen godt under den til en high-end integrert CD-spiller. For det andre har omformeren flere digitalinnganger, derav også USB. Dermed kan fremtidens digitale musikkformater nyte god konvertering som er nødvendig for å få frem musikken med like god lydkvalitet som vi etter hvert har blitt vant til fra CD-ene.

De to produktene er bare halvparten så brede som vanlige hi-fi-produkter, og er dermed et fint utgangspunkt for et ”high-end” minianlegg.

Drivverket
Det fjernstyrte drivverket CDT 100 har toppmating i stedet for CD-skuff. Litt sært med dette er at det må resettes med ”disc”-knappen hver gang man har skiftet CD, for at det skal skjønne at man har gjort dette. Videre finnes, foruten optisk, koaksial og balansert AES/EBU (XLR) digitalutgang, også en såkalt I²S-utgang. En digitalutgang som ser ut som en S-videoutgang, med fire ledere i stedet for en (koaksial og optisk) eller to pluss jord (AES/EBU). Av de fire lederne går lydsignalet gjennom én, mens de tre andre formidler kommandoene fra de digitale klokkene. Dette gir en mer korrekt digitalstrøm, med langt mindre jitterstøy. Resultatet er, i teorien, bedre lyd.

Konverteren
Konverteren DA 100 Signature har en digitalinngang for hver av drivverkets fire digitalutganger. I tillegg har den en femte, i form av USB. Ved hjelp av denne overtar den som pc-ens eller Mac-ens lydkort, slik at disse enkelt kan kobles til stereoanlegget med et best mulig lydmessig resultat.

Når det gjelder analoge utganger, har Stello vært sjenerøse med både balansert XLR og ubalansert RCA. For å gi brukeren ulike muligheter for lydkvalitet, er konverteren utstyrt med valgfri oppsampling, velg mellom 96 og 192 kHz.

Lydkvaliteten
Av de ulike digitalutgangene er det, som Stello korrekt påpeker, I²S-utgangen som låter best. Den strammer opp lydbildet litt og trekker lytteren et par rader lenger frem i forhold til de andre utgangene – lettest er det å høre forskjell på denne og koaksialutgangen. Fint er det derfor at en slik kabel følger med i esken til drivverket.

Stello-settet varter opp med et meget klart og tydelig lydbilde. Som en dirigent med en hard og stram arm som på diktatorisk vis kommanderer orkesteret til å spille. Her er ingen sleivspark. Kontrabassene gjengis stramt og kontant, et piano har god klanglig avstand mellom hver tangent, og en gitar låter spent som mine nerver når jeg skal snakke for en stor forsamling. Og før du tenker at da må det også låte hardt – det gjør det ikke. Det låter derimot stort og innbydende. Ved første gjennomhøring er det faktisk meget vanskelig å finne mangler hos Stello.

Oppsampling
Det som etter hvert melder seg, er at overtonene er litt frempå. Det gjør at instrumentene, da spesielt de lystklingende som kvinnevokaler, fioliner, fløyter og lyse piano- og synthtoner, napper litt i ørene.

Ved å aktivere oppsampling, avrundes overtoneområdet mer. Enda mer med 196 kHz enn med 96 kHz. Vi lar den stå på høyeste verdi. Nå gjengis overtoneområdet med et mykt strøk, og uansett om man drar på med lydnivået fra forsterkeren (i dette tilfellet er både Naim NAIT XS og Hegel H200 brukt), gjør det ikke vondt i ørene.

Rytmikk
Det vi setter mest pris på med denne komboen, er kjappheten og rytmikken. Trommerytmer plantes godt i kroppen, og sangstemmer er meget tydelige. Instrumentene har god plass rundt seg. Dypbassområdet kunne godt vært litt fyldigere. Det er dypbass i godt monn her, men det virker noe tvungent. Til sammenlikning har undertegnedes integrerte Hegel CDP4A mk2 en mer markert stillhet i musikken og en mer uanstrengt og naturlig dypbassgjengivelse. Den har også et litt større lydbilde, og vi opplever det dypere enn med Stello-komboen. Overtoneområdet er også luftigere hos Hegel, slik at kvinnevokaler, piano og fioliner låter enda mer finmasket i toppen.

Stello-settet kan likevel måle muskler med mange integrerte CD-spillere til både 15 000 og 16 000 kroner, og det som gjør Stello ekstra interessant er at konverteren gir mulighet for også å nyte denne lydkvaliteten fra pc-en via USB. Den håndhilser direkte med både Windows XP, Vista og etter hvert Windows 7, samt Mac OS X og nyere (men ikke ASIO). Ingen driver nødvendig. Koble til en Squeezebox eller internettradio til koaksialinngangen, og du har hi-fi-lyd fra alle dine digitale lydkilder.

Konklusjon
Stello CDT 100 og DA 100 Signature er henholdsvis et drivverk og en digitallydomformer som til sammen er et meget interessant valg i vår digitale tidsalder. Det henter mye gull fra CD-ene, og når disse en dag blir foreldet, har du fremdeles mulighet til å få hi-fi-lyd fra de nye digitale musikkformatene for nedlasting. Komboen låter særdeles spenstig og rytmisk, med en klokkeklar lyd som får frem detaljene i musikken på en svært overbevisende måte. Hadde overtonene vært bare litt luftigere og dypbassen litt mer utstrakt, hadde det glatt blitt seks stjerner.

Mest spennende er definitivt DA 100 Signature, som virkelig er en god konverter og lar brukeren koble til omtrent hva det skal være av digitale kilder. Inkludert pc og Mac, via USB. Kanskje den aller beste konverteren der ute til under 10 000 kroner.