: Audiovector S3 Avantgarde Arreté

Egentlig var det ingen grunn til min forbauselse. For et par år siden hadde jeg hatt en trimmet og tweaket Arreté-versjon av Mi3 Avantgarde høyttalerne fra Ole Klifoths hånd til test. En versjon som ga visse klangmessige forbedringer, noen store, noen mindre, men ingen så gjennomgripende og omfattende som her. Arreté-versjonen av den ett år gamle S3 Avantgarde kan kort beskrives som en racingtrimmet utgave av en allerede potent sportsbil. Omtrent som en Porsche GT2 eller Ferrari 430 Scuderia. Med bur, brannslokkeanlegg og slicks på felgene.

For det meste er det samme på Arreté-versjonen, som på S3 Avantgarde som den er basert på. Derfor ventet jeg ikke mer enn subtile forbedringer, men der skulle jeg ta skammelig feil. Arreté-versjonen ligner muligens donorhøyttaleren, men akkurat som en racingtrimmet sportsbil, er Arreté-høyttaleren strammere, mer direkte og rendyrket med en uovertruffen formidlingsevne for en høyttaler av dennes størrelse og pris.

Arretë bruker det samme kurvede NRFB-kabinettet som de andre fire utgavene i S3-serien. Men her er Nanopore-dempingen oppgradert, delefilteret og komponenter er modifisert eller endret og avstivningen av kabinettet med fiberplater foran og bak kompletterer endringene sammen med et nytt basselement og kryogenbehandling av alle elektriske komponenter. Ned til de tre parene med kabelterminaler på baksiden! Kryogenbehandlingen fungerer slik at internkabling, kontakter og komponenter frysebehandles ved -238 grader for å sikre en mer konsistent struktur av kobberet i kablenes ledere.

Grensesprengende
Hvis jeg var eier av et par S3 Avantgarde ville jeg heller vurdere en oppgradering til Arreté-versjonen, enn å bytte til en annen høyttaler, når tiden for en lydmessig oppgradering kommer. For jeg kan ikke tenke meg en annen høyttaler i denne størrelsen som låter så kanon i bassen med samme krystallklare lydbilde fra bunn ti topp. Høyttalerne er nemlig relativt kompakte, likevel har de en potens i bassen som vil få større høyttalere til å rødme.

KEF Reference 207/2 (180.000 kr) har med sine tre 12-tommere merkbart større fysisk pondus i bassen, men de langt mindre Arreté-høyttalerne går dypere ned i bassen i et vanlig rom, og har strammere regi på bassdynamikken når de er koblet til små forsterkere. Hvilket også forteller hvor lettdrevne disse høyttalerne er. Plassert riktig i rommet spiller de fletta av mange dyrere høyttalere jeg har hørt, man har aldri et kjedelig øyeblikk i selskap med Arreté-høyttalerne.

De har som ekte high-end høyttalere, den sjeldne evnen å grave ut mer av musikkens nerve enn høyttalere flest klarer. Et gammelt og kjært opptak fra 1980, med en 17 år gammel Anne-Sophie Mutter under kyndlig ledelse av Herbert von Karajan, ble et gledelig gjenhør. Opptaket er gjort analogt og konvertert til digital, og er slett ikke av de jeg drar ut av hyllen når jeg trenger opptak med høyest mulig innspillingskvalitet. Men høyttalerne revitaliserte opptaket som straks lød friskt og klangfullt, med et enestående skarpt fokus. Beethovens fiolinkonsert lød mer som nyere opptak, med langt mer levende dynamikk enn jeg er vant til fra så gamle Deutsche Grammophon-opptak. Som ofte lyder tamt og med begrenset dynamikk og detaljrikdom.

Da var det en helt annen skål med Keith Jarrett trios Setting Standards fra New York Sessions. Opptaket er bare tre år yngre enn Mutters framførelse av fiolinkonserten, men lyder langt åpnere og mer dynamisk. Arreté-høyttalerne la da heller ikke skjul på det faktum, og frambrakte dybde og klangfarger fra Steinway-klaveret som er en elektrostat verdig. So Tender fra volume 2 hadde en fantastisk dybde og romfølelse. Gary Peacocks bass og Jack DeJohnettes trommer lå hørbart ulikt plassert i et enestående tredimensjonalt lydbilde, som selv om miksen har ført dem lengre frem i lydbildet, ga meg den herlige livefølelsen, også fordi den dynamiske kontrasten er så stor. Høyttalerne er aldeles praktfullt raske – og raskere enn det meste – til å fyre av plutselige kraftslag på trommene, eller tangentene.

Og de graver dypt i lydbildet. Alison Krauss og Robert Plants Killing The Blues fra albumet Raising Sand, lyder alltid mørkt og innesluttet. De eneste høyttalerne jeg har hørt spille akkurat denne CD-en bedre, er allerede nevnte KEF Reference 207/2, og Piega CL 90X. Begge drøyt hundre tusen kroner dyrere for paret. Arretë-høyttalerne gjengir de vidt forskjellige vokalene langt luftigere, og her hører jeg endelig (!) den samme svake bakgrunnsstøyen på opptaket som drukner i det mørke lydbildet på andre høyttalere. Joni Mitchells Shine er et annet eksempel på hvor transparente høyttalerne er. Små nyanser og underliggende klanger i lydbildet blir en del av opplevelsen i stedet for å drukne i et grunnløst dyp av farger. Komplekse innspillinger gjengis med like stor innlevelse som de enkle.

Antony and The Johnsons The Crying Light blir en åpenbaring som fremkaller frysninger. Klokkeklart og levende står vokalen rett foran meg i rommet, med et grenseløst dypt lydbilde bak. Skalaen på det hele er langt større enn høyttalerne som står foran meg. SACD-utgaven av Bob Dylans Oh Mercy er intet unntak. Oppløsningen i bånddiskanten er frapperende god, den er bedre enn elektrostater på både gjennomsiktighet og overtoner. Man får følelsen av at de høyeste tonene er vektløse, så uhemmet blir de presentert. Dylans Man With The Long Black Veil, skaper en surroundeffekt i rommet, som er mer troverdig enn man kan regne med å få fra mange habile sekskanals anlegg.

Vekten i bassdynamikken, og høyttalernes nesten totale dynamiske kontroll, gjør at de rocker bedre enn det meste. Ryan Adams Easy Tiger er ikke verdens beste innspilling, men Arreté-høyttalerne varter opp med et klart og likevel drepende høyt lydbilde. Man kan lett følge bassgitarens tonale vendinger under trommenes hamring, og foruten KEF-høyttalernes fysiske grep om bassens fundament, er Arreté-høyttalerne dens likemann på presisjon og dybde. Fallet i frekvensrespons i bassen lå mellom seks og sju desibel fra 31,5 til 25 hz. Imponerende med tanke på at Audiovector oppgir Arretë-høyttalernes effektive laveste frekvens til 27 hz med et fall på  – 6 dB.

Konklusjon
Setter man høyttalerne tilfeldig opp, og ikke matcher dem med en forsterker som er litt potent, kan de lyde slankt, men aldri blodfattige. De spiller flott nok på det meste, men med en muskelforsterker i high-end-klassen, kommer de virkelig til sin rett. Da får man utnyttet potensialet i det som er en av de beste kompakte gulvstående allroundhøyttalerne vi har testet i high-end-klassen under 100.000 kroner. Arreté-versjonen gjør alt Avantgarde-modellen gjør, bare litt bedre. Den er som en blodtrimmet racingvogn hvor det går fortere, skarpere og morsommere enn med sportsbilen den er basert på. Den burde hete GTZ RS, så rendyrket er den.