Onkyos rimeligste HD-receiver er en 5.1-receiver. Den har likevel dekoding for 7.1-surround, via en forforsterkerutgang til de ekstra bakre surroundkanalene. Det betyr at du må koble til en ekstra stereo-effektforsterker eller aktive høyttalere for å få utnyttet de siste to kanalene. Ønsker du full forsterkning til sju høyttalere, er den 500 kroner dyrere TX-SR577 receiveren for deg. TX-SR507 har skruterminaler til alle fem høyttalere. Et ekstra par ”Sone 2”-utganger har den også, disse med klemterminaler.

Foruten HD-lyd fra inntil fire HDMI-kilder, kan Onkyo-receiveren varte opp med en nokså avansert Audyssey romkorreksjon. Denne finstiller lyden fra høyttalerne for tre sitteplasser, slik at alle får tilnærmet lik lydopplevelse. Avstandsbedømming til hver høyttaler gjøres selvsagt til bare én plass, så sørg for at første plass er i midten.Receiveren har ikke skjermmeny, men man har grei oversikt via tegnruten.

Lydkvaliteten
Audyssey-romkorreksjonen fungerer meget bra, og selv om vi foretrekker ”Pure Audio” når vi lytter til musikk i stereo, er EQ-innstillingene gjort av romkorreksjonen meget velvalgt.Film i surround får klare dialoger med en samtidig god følelse av brystklang. Lydbildet er sømløst og stort, med en meget god tonal balanse. Lydbildet er mer macho enn Marantz varter opp med, Onkyo har en større mellomtone og enda litt mer sammenhengende surroundlyd. Det er også merkbart mer kraft. På film foretrekker vi Onkyo framfor Marantz, og kanskje mest på grunn av Audyssey-korreksjonen synes vi også Onkyo fungerer bedre enn Pioneer på film. Likevel har også Onkyo begrenset med muskelkraft, og spesielt i dypbassen blir receiveren litt i slankeste laget. En film som ”The Incredible Hulk” fungerer bra nok til å gi en liten dose kinoopplevelse, men vi vil gjerne ha enda mer kraft, og Onkyo mangler også litt oppløsning i tonestrukturen. Den maler med litt tjukk pensel, slik at små detaljer og nivåskifter ikke markeres som vi ønsker.

Med musikk i stereo føler vi at Onkyo har gjort greie kompromisser. Ingen frekvensområder tar fokus fra andre, instrumentene gjengis med en nokså naturlig klang. Receiveren kunne med fordel låte litt mer åpent, og vi får ikke særlig inntrykk av dybde i lydbildet. Mer trøkk i bassfrekvensene er også ønskelig, spesielt når elektroniske rytmer står på menyen. Men også jazz lider litt av at kontrabassen ikke har et fjellstøtt fundament.

Så må vi da også jekke ned forventningene en del, det er tross alt mye snacks som skal dyttes inn i en slik boks, og da gjenstår en liten del av budsjettet til forsterkerkvalitet.

Annonse