: Martin Logan Summit X

Mens de fleste høyttalere ligner hverandre fordi samme grunnteknikk alltid benyttes, er Martin Logans høyttalere unike på flere måter. De har en lett gjenkjennelig aluminiumsramme montert på et lite kabinett, som kan forveksles med en sokkel. Men inni aluminiumsrammen og kabinettet det hviler på, befinner det seg avansert høyttalerteknologi.

I kabinettet – som finnes i flere trefinerte utførelser – sitter kraftige høyttalerelementer som bare spiller bass. Denne subwooferen, for det er nettopp hva det er, slipper resten av musikkens frekvenser til den spesielle aluminiumsrammen som har en syltynn og gjennomsiktig folie som membran spent opp i en bue. Dette prinsippet kalles elektrostat, fordi elektrostatisk lading brukes som energifelt for å bevege den ekstremt tynne og gjennomsiktige membranen.

Hybrid
Elektrostathøyttalere er egentlig ikke noe nytt, men det er sjelden vare fordi teknologien er både komplisert og dyr. Og ikke akkurat noe man får kjøpt som byggesett på postordre, som man gjør med konvensjonelle kassehøyttalere. Martin Logan er blant de som har lengst erfaring med nettopp elektrostatiske høyttalere. Men de lager ikke bare elektrostatiske høyttalere, men hybrider. En hybridhøyttaler er en høyttaler som forener to ulike driftsformer: En konvensjonell bassenhet gjengir alle frekvenser i bassområdet, mens resten av musikkens frekvenser gjengis av et elektrostatelement. Denne løsningen fører til at Summit X ikke passer til alle forsterkere. Selv om de er relativt effektive med 91 dB følsomhet, er den lave impedansen på 4 ohm og ekstremt lave 0,8 ohm ved 20 kHz en plage for mange forsterkere, som blir ustabile på så krevende elektriske belastninger som en elektrostat.

Summit X bruker et tilsvarende XStat-elektrostatelement, som forgjengeren Summit. En 112 cm høy Mylar-membran som er spent opp med vakuum på en stiv vertikal aluramme kalt AirFrame, spiller frekvenser fra 23 000 Hz ned til 270 Hz, da overtar to 25,4 cm basselementer som drives av hver sin 200 W bassforsterker. Så Summit X er ikke bare en hybridhøyttaler, men en med aktiv subwoofer integrert. Basselementene med aluminiumsmembraner Martin Logan bruker i Summit X, har fått nye delefiltre sammenlignet med forgjengeren Summit. Og bruker noe de kaller Controlled Dispersion PoweredForce som demper fasevinklene ved delingspunktet på 270 Hz, for at øret skal oppfatte delingen mellom de to svært ulike driftsprinsippene som sømløs. Også fordi de er plassert slik (en under og en foran) at de skal ha samme spredningskarakter som dipolmembranen i elektrostatelementet. De rekker til 24 Hz (±3 dB), mer enn nok til virkelig å få dypbassen til å svinge. Bassfrekvenser ved 25 og 50 Hz kan dessuten reguleres ±10 dB slik at man kan tilpasse bassresponsen til høyttalerplasseringen i rommet. Ikke nok med det. Høyttalerne har ambient lys, som kan dempes eller slukkes, men som lyser opp under eller bak basskassene, for å skape litt stemning, som Martin Logan selv sier.

Balansert og sømløst
Ulempen med elektrostatmembraner er liten slaglengde. Fordelene er åpenbar for enhver som hører, fordi en membran som er tynnere enn et menneskehår, har svært lav bevegelig masse og dermed lav forvrengning, men siden den beveger seg svært lite, er den ineffektiv og trenger store membranflater for å spille bass. Dermed blir de fleste elektrostathøyttalere store, men selv da er den dynamiske takhøyden begrenset, og bassresponsen redusert sammenlignet med konvensjonelle høyttalere.

Derfor er de aktive bassene i Summit X en viktig bidragsyter til høyttalernes klangkarakter. Tidligere har ulempen med hybrider vært lite heldige bivirkninger som at bassen rett og slett ikke henger med transientresponsen til den lette elektrostatmembranen som er mye raskere til å starte og stoppe, og det gir seg uheldige utslag som begrenset dynamikk og betoning av lydbildet i bassen. Men med modellen Spire viste Martin Logan at de hadde kommet langt med integrasjonen mellom elementene, og med Summit X er det knapt mulig å finne noe negativt med hybridprinsippet.
Lyden av perfeksjon

Martin Logans fintrimming av Summit X gjør den til den mest komplette elektrostathybriden til dags dato. Der hvor forgjengerens bass hamret løs på rock og tyngre musikk, er bassene i X-utgaven mer finstemte. De klarer både å frambringe de finere tonale endringene i finspill på kontrabass, og hammerbass på rockeinnspillinger. Eller countryrock, som Ryan Adams Jacksonville City Nights hvor åpningssporet A Kiss Before I Go, velter ut i rommet med pedalsteel og gitarer som sitter spikret i et sjeldent tredimensjonalt lydbilde. På Dear John flyter vokalharmoniene vektløst fra den lette Mylar-membranen, og lydbildet er frapperende gjennomsiktig og dypt. Med en oppløsning i diskanten som er så silkeaktig og luftig som bare de beste bånddiskantene kan matche.

Høyttalerne stripper det i utgangspunktet litt myke og innesluttede lydbildet på Gary Burtons Like Minds (med Chick Corea, Pat Metheny, Roy Haynes og Dave Holland), og får innspillingen til å framstå så frisk som en nyskrellet limefrukt på knust is. Den transformerer nesten ”behagelig” innspillinger med så stor troverdighet at vibrafonen til Burton føles mye nærmere lytteren enn ellers. Klaveret til Corea (Yamaha for de som lurer) er mer fremtredende på Windows enn på flere av de andre sporene, og her kan man høre strengene vibrere i klaveret, gjengitt med en krystallklar grunntone som er fullstendig ufarget gjengitt.

Denne ekstreme oppløsningen merkes definitivt på 2Ls lydopptak fra Sofienberg kirke i Oslo, med Tor Espen Aspaas trakterende et Steinway-flygel på pianosonater av Beethoven, Schönberg Webern og Berg. Så rent og naturlig er det ytterst sjelden at jeg hører et klaver gjengitt på plate. Akustikken i bakgrunnsstøyen i steinkirken skaper en skremmende levende atmosfære i rommet, og selv når jeg spiller høyt, lyder høyttalerne fullstendig kontrollerte og selv basstransientene fra klaveret hamres ut i rommet med ytterste presisjon.

Calexico og Jim James versjon av Bob Dylans Goin’ To Acapulco, virker som det er innspilt med vokalen i bakgrunnen og bassen i forgrunnen. Men på Summit X er det mulig å fornemme avstanden mellom dem, fordi høyttalerne har en uovertruffen evne til å plassere utøvere i det dype, men relativt smale lydbildet. Men fordi de er dipoler som også slipper lydbølger ut bak membranen, virker lydbildet så mye større. At spredningen horisontalt ikke er bredere enn 30 grader, har også den fordelen at siderefleksjoner ikke påvirker høyttalernes ytelse i nevneverdig grad. På samme innspilling dukker messingblås opp etter hvert, og spiller man skikkelig høyt, er det mange høyttalere som ikke fikser kompleksiteten. Men Summit X beholder kontrollen hele veien til øredøvende volum, med massiv og stram bass kombinert med vanvittig fokus og gjennomsiktighet i mellomtonen.

Klassisk opera som Mozarts Cosi Fan Tutte lyder enestående virkelig på Summit X. Man kan velte seg i et lydbilde som gir framførelsen dybde og tredimensjonalitet få andre høyttalere er i stand til. På realistisk lyttevolum er det ikke én unote fra høyttalerne. Det store orkesteret framstår i all sin fyldige prakt, med vokalprestasjoner så uforfalsket at bare virkeligheten er bedre. Andre storheter som KEF Reference 207/2 eller B&W 801D kan spille samme stykke, eller Ryan Adams for den del, med større dynamisk troverdighet når volumet er høyt. Men selv de har ikke Summit X’ nesten totale gjennomsiktighet, detaljgjengivelse og feilfrie presisjon. La gå at det finnes kraftigere dypbass i andre høyttalere, flere desibel lydtrykk og større dynamisk takhøyde andre steder, men kombinasjonen av nøytral musikkgjengivelse og sublim troverdighet finnes knapt å oppdrive i konvensjonelle høyttalere i denne klassen.

Konklusjon
Martin Logan Summit X er den mest komplette hybridelektrostaten jeg noensinne har hørt. Den er samtidig en av de mest interessante musikkformidlerne jeg har hørt. Få høyttalere av samme type makter å rocke med de beste, samtidig som de slipper igjennom den minste lille detalj, den sarteste klangnyanse og likevel nagler deg til sofaen til siste tone. Som high-end-høyttaler har den tøff konkurranse, som musikkformidler er den nesten komplett, og som hybridelektrostat er den så nær perfekt som det er mulig å komme.

Oppsett
Den 155 cm høye høyttalerens gjennomsiktige elektrostatelement gjør at høyttalerne ikke dominerer så mye i stuen som man tror. Men de bør plasseres nøye i rommet for å fungere optimalt. Må man plassere dem nær bakveggen, kan man få overdrevent mye bass, noe man til en viss grad kan kontrollere selv, med de justerbare basskontrollene på baksiden. Med disse regulerer man bassresponsen rundt 25 og 50 hz, ±10 dB. Slik kan man optimalisere bassresponsen ved nærliggende bassfrekvenser for å unngå brumlebass i rommet.

Den horisontale spredningen fra elektrostatelementet er bare på 30 grader, og med størst virkningsgrad i sentrum av de 30 gradene. For at man skal få et troverdig stereoperspektiv, bør man plassere seg selv midt mellom høyttalerne, som bør være vinklet mot lytteren. Da utnytter man høyttalernes relativt begrensede horisontale spredning bedre, og høyttalernes lynraske dynamikk kommer mye mer til sin rett. Høyttalerne ble plassert 130 cm fra bakveggen, og vinklet innover. Noe som ga nær optimal balanse og et fjellstøtt stereoperspektiv.

Høyttalerne kan også vinkles fra – 1 grad (fremover) til 11 grader bakover, og man kan ta av beskyttelsen på piggene under, og justere dem i vater med kraftige spisse pigger som kan skrus opp og ned.

Hva er en elektrostat?
Prinsippet er det samme som når du drar en hårbørste gjennom håret. Når håret følger etter børsten, skyldes det statisk elektrisitet som du lader opp med hårbørstens bevegelser. Høyttalernes Mylar-membran, som dekker hele fronten,  spiller over hele flaten og sprer lydbølgene fra overflaten vertikalt. Fra midten og til begge sider. Den nesten vektløse membranen sitter mellom to elektriske poler, som danner et elektrostatisk felt mellom seg, og setter den tynne folien i bevegelse. Her er den syltynne membranen spent opp i ”løse luften”, dermed unngår man også farginger og refleksjoner fra et ­kabinett.

Slik testet vi

Høyttalerne ble for det meste drevet av en McIntosh MA7000, på 250 W, som vi har brukt på mange andre høyttalere, blant andre Martin Logan Spire, og derfor kjenner godt. Lydkilder var McIntosh MCD500 og Marantz SA-11S2 SACD-spillere, Ayon CD2 CD-spiller og Linn Majik LP12 platespiller. Alt sammen var kablet opp med Nordost Frey signal- og høyttalerkabler.

Les flere tester av Martin Logan på lydogbilde.no/tester