Man kommer ikke bort fra det – lyd er fysikk. Et stort lydtrykk forutsetter at mye luft settes i bevegelse, og for å klare det må en høyttaler besitte minst én av to egenskaper: den må enten ha store høyttalerelementer, eller elementene må ha lang slaglengde. Noen vil si ”ja takk, begge deler”. Den enkleste og desidert billigste måten å lage en slagkraftig og samtidig vellydende høyttaler på, er å gi den et relativt stort kabinett og smelle inn et svært basselement. Å få små elementer i ditto kabinetter til å slå fra seg, er en dyrere affære.
Hvilket bringer oss til SVS. For de som ikke kjenner til merket, dreier det seg om ”no bullshit” amerikansk hi-fi. De lager subwoofere og høyttalere som er rimelige i utsalg, men med påkostete komponenter. Dette muliggjøres av direktebestilling over Internett, men også fordi konstruksjonene er relativt enkle. Subwooferne deres er gjerne store som frysebokser, og de flytter luft så du ikke vil tro det.
Når det gjelder høyttalere, er innfallsvinkelen til SVS en litt annen. For i motsetning til subwooferne, som har svært dyp bass, er ikke produsenten like opptatt av at høyttalerne skal ha spesielt mye å fare med i dypbassregisteret. Høyttalere med en dyp og samtidig god bassgjengivelse er dyre. SVS har dessuten først og fremst fokus rettet mot hjemmekinomarkedet. I et skikkelig hjemmekinooppsett forutsettes det at en subwoofer er med i bildet. Basskanalen i lydsporet vil ikke fullt utnyttes når denne rutes til høyttalerne, dette blir et kompromiss. Derfor er SVS sine høyttalere beregnet på å brukes sammen med en subwoofer – eller gjerne to. Behovet for at høyttalerne spiller dyp bass blir mindre, desto viktigere blir det i stedet at den bassen som gjengis er ren, stram og luftig.
Til tross for voksen størrelse på basselementer i M-serien og at kabinettene er ganske store, er de indre målene mindre enn utsiden tilsier, da veggene er tykke, toppene er buet og de ekstra trepanelene på sidene gjør at høyttalernes ytre mål blir bredere. Dette gjør at bassgjengivelsen nødvendigvis ikke kan bli av det dypeste slaget, og dermed også at høyttalerne bør fungere uproblematisk i små rom, og vi forventer ingen problemer i samarbeid med en subwoofer. Det er også interessant å bemerke seg at tross den lave prisen har SVS benyttet påkostete bass- og diskantelementer i disse høyttalerne. «AirCirc»-diskantene fra ScanSpeak finnes sjelden i høyttalere til denne prisen, og bassene fra Peerless er heller ikke småtteri. Dette hever inntrykket, og dermed også forventningene.
Lydkvaliteten
For et best mulig inntrykk av lydkvaliteten, startes moroa med musikkopplevelser i stereo. I surround kan man nemlig i større grad la seg imponere av et stort og omsluttende lydbilde, og man blir lettere distrahert fra å fokusere på lydbildets tonale oppbygning.
Med drivkraft fra den kraftige integrerte DLS Amplifier One (23 000 kroner) gjengir høyttalerne et overraskende klangnøytralt lydbilde. Her er det ingenting som stikker seg ut negativt, slik at enten det er den fløyelsmyke stemmen til jazzdama Rickie Lee Jones eller den heller rufsete røsten til Tom Waitz som står på menyen, presenterer høyttalerne det hele med presisjon og artikulasjon. Her er ingen uønsket svulstig gjengivelse av det øvre bassområdet som følge av kabinetter som ”spiller med”, og diskantgjengivelsen er distinkt uten å være pågående. Det er ingen tydelig overlapping ved delefrekvensene, der det ene høyttalerelementet overtar hvor det andre slutter. Resultatet er et svært sammenhengende lydbilde. Dynamikken er også imponerende, stopp- og startegenskapene sitter som de skal. Instrumentene i selv et stort orkester skilles godt fra hverandre.
Det mest åpenbare savnet er skikkelig dypbass. Bassgjengivelsen er heller slank, noe som gjør at bassinstrumenter som kontrabasser og flygler mangler sitt dypeste toneregister. Leonard Cohen mangler også maskulinitet i stemmen. Men også fioliner, fløyter, kvinnestemmer og hvinende elgitarsoloer har undertoner. Med SVS-høyttalerne får hele lydbildet en slank gjengivelse.
Vi legger også merke til at lydbildet presenteres uten særlig perspektiv. For å få et godt fokusert sentrum må høyttalerne vinkles noe innover, men selv da får vi ikke spesielt godt inntrykk av noe dybde. Det låter litt som om alle musikerne står på en rekke.
Subwoofer
Inn på teppet kommer den gigantiske, sylinderformete SVS-subwooferen PC12-Plus til 9500 kroner. Med et 12-tommers nedoverrettet basselement og tre bassporter som stikker opp på toppen, ser den mer ut som en jetmotor enn noe annet. Og den kan låte sånn også, blant annet takket være en innebygget forsterker på 525 watt RMS!
Subwooferen blir satt til å ta seg av bassregisteret under 60 Hz. Hva skjer? Den mest tydelige forskjellen fra tidligere er selvsagt tilførselen av bass. Undertonene i pedaltråkkene på flygelet til Tori Amos på den nydelige låta ”Father Lucifer” kommer tydeligere frem. Tonene fra basstangentene runger dypere. Men samtidig gjør tilførselen av dypbass at lydbildet utvider seg. Det blir mer plass mellom hvert tangentanslag, stemmen til Tori Amos omringes av et større lydlandskap, og flygelet låter markant større. Det føles dessuten som om de lyseste tonene får enda mer luft under seg, fordi kontrasten mellom bass og diskant blir enda større.
Også et stort orkester får nå mer plass å boltre seg på, og vi føler at rommet fylles mer opp av lyd. Fiolinene skilles enda bedre fra bratsjene, og kontrastene mellom kontrabasser og celloer er langt tydeligere. Dette er bra!
Det nøytrale og litt slanke lydbildet fra høyttalerne er et ypperlig utgangspunkt for en subwoofer av denne typen. Uansett hva slags musikk man spiller, låter det bra. Og til den totale prisen på 22 000 kroner for høyttalere og subwoofer, har man en meget fleksibel løsning hvor bassnivået kan justeres ut ifra musikkstil og egen smak. Det skal likevel sies, at når nivået på subwooferen er mest mulig balansert, vil nok noen synes at det er litt lite engasjement her. I forhold til eksempelvis Sonus Faber Liuto til 36 000 kroner, men også Monitor Audio GS 20 til 19 600 kroner, mangler SVS-høyttalerne litt groove og trøkk i mellombassområdet. Dette merkes spesielt med rytmiske hiphop-beats og hardtslående rock.
Surround
Resten av høyttalersystemet kobles inn, på tide med høyoppløste Blu-ray-opplevelser. Og det er ingen tvil om at det er hjemmekino dette høyttalersystemet er laget for. For The Incredible Hulk har sjelden vært så underholdende. Røsten til Hulken runger godt nedover i registeret, sånn at det virkelig rister godt i sofaen. Den godt voksne senterhøyttaleren har mye energi å øse ut av seg, også godt nedover i mellomtoneregisteret. Snakk om brystklang!
Bakhøyttalerne er også såpass store at de får med seg det meste av informasjon nedover. Ingen grunn til å sette verken disse eller senterhøyttaleren til ”small” i receiverens oppsettmeny. Kjør på! Med alle høyttalerne aktivert vokser nødvendigvis lydbildet, og både dialoger og lydeffekter låter ytterst troverdig.
Siden alle høyttalerne er meget lett å plassere med tanke på bakveggen, er de også enkle å håndtere av autooppsettet på de aller fleste hjemmekinoreceivere, slik at lydbildet blir meget omsluttende. På den måten kommer lydbildet fra mellom høyttalerne, i stedet for punktvis fra hver høyttaler.
Høyttalerne samarbeider meget godt med subwooferen, og med en kraftig receiver som for eksempel Yamaha RX-V1900 eller Pioneer VSX-LX51 blir dette et fyrverkeri av et hjemmekinoanlegg. Subwoofer PC12-Plus er dessuten en meget god kompanjong med dette høyttalersystemet, den slår brutalt hardt og får høyttalerne til å vise seg fra sin aller beste side. En kraftigere sub er unødvendig – selv om det kunne vært moro å prøve med to stykker!
Konklusjon
SVS M-Series 5.0 er et høyttalersystem som på egen hånd låter bra nok, men som etter undertegnedes smak har litt lite energi i bassen til å engasjere veldig. Klangsignaturen er nøytral, og høyttalerne låter meget veloppløst. Lydbildet er helstøpt og det er lite som savnes, annet enn dypbass. Men stereoperspektivet blir litt flatt, og engasjementet i mellombassområdet er ikke til stede i samme grad som med en del andre høyttalere vi liker godt fra eksempelvis B&W, JBL og Klipsch.
Sammen med en god subwoofer blir det andre boller, og musikken gjengis større og mer engasjerende. Ganske troverdig, det mangler bare det siste lille før høyttalerne kan krones til prisklassens konge.
Koblet opp i surround kommer høyttalerne virkelig til sin rett. De presenterer et tilsynelatende ufarget lydbilde, spekkfullt med energi. Lydbildet er eksplosivt, dialogene meget troverdige, og i det hele tatt kan kinoopplevelsene fort bli bedre enn i kinosalen. Bedre kinolyd enn dette trenger du strengt tatt ikke, forutsatt at du har en god subwoofer.