: Marantz SA-11S2

Noen high-end-spillere er krevende, på grensen til masete. Mens andre spillere igjen er så behersket at de blir kjedelige. Den nye Marantz SA-11S2 er knapt kjedelig. Den har riktignok ikke det samme dynamiske trøkket som en Wadia 581, den svære romfølelsen til en McIntosh MCD500 eller det superoppløste raffinementet til storebror Marantz SA-7S1, men det er ikke langt unna. Og det til halve prisen, nesten.

Marantz har virkelig svingt seg opp det siste tiåret, med flere meget solide konstruksjoner som virkelig har gitt markedet valuta for pengene. Produktene i Premium-klassen – som SA-11S2 tilhører – har aldri skuffet oss. Snarere har de tangert lydkvaliteten til mange like kostbare produkter fra andre produsenter, men fullstendig stilt dem i skyggen når man har sammenlignet konstruksjonskvaliteten. Man får umiddelbart følelsen av at de er bygget for å overleve eieren når man pakker dem ut av den hvite pappesken.

Heavy duty
Marantz-spilleren veier ubeskjedne 16 kilo, mye på grunn av tykke aluminiumsplater på et kraftig stålchassis, en stor transformator i strømforsyningen og en massiv spesiallaget avspillingsmekanikk. Som er oppgradert fra forgjengeren SA-11S1, og slekter mer på den man finner i Marantz’ dobbelt så dyre SA-7S1. Teknisk sett er faktisk spilleren svært lik den dyrere SA-7S1, men SA-11S2 bruker rimeligere digitale signalprosessorer fra Seiko, som både dekoder CD-enes PCM-signal og SACD-enes DSD-signal.

Silkehansker
Spilleren har også tre valgbare filteralgoritmer slik at man kan gjøre små tilpasninger av lydbildet fra spilleren direkte fra fjernkontrollen. Riktignok snakker vi om marginale nyanser, men filterinnstillingene kan gjøre små endringer som demper diskanten litt, eller ruller kraftigere av i diskanten for å gi lydbildet en varmere klang. De analoge kretsene munner ut i balanserte eller ubalanserte utganger, som forresten er i stereo på SACD også, så de som har multikanals SACD-er får bare spilt stereosporene. Spilleren har selvsagt Marantz’ nye HDAM SA2-forsterkerkretser, som man også finner i Marantz’ siste generasjon forsterkere.

Uten forgjengeren å sammenligne med, er det ikke enkelt å beskrive hvordan de tekniske forbedringene høres ut. Men det som uansett er klart, er at spilleren minner veldig om den dyrere SA-7S1. Lydbildet er luftig, dypt og krystallklart fokusert, med et massivt bassfundament som er så typisk for high-end-CD-spillere. Den har ikke samme dynamiske kontrast som McIntosh MCD500 eller SA-7S1, og heller ikke bassdynamikk i samme grad som Wadia 581, men den er til gjengjeld deres likemann når det kommer til musikalsk formidlingsevne.

På The Paperboys’ studioopptak – Live at Stockfisch Studio – på SACD, maler spilleren et bredt lerret med fin-fin pensel, hvor musikken flyter som selvlysende silkeslør på et dypsort bakteppe. Tom Landas vokal og gruppens vokalharmonier er frapperende realistisk gjengitt, og klangene fra fiolinene henger vektløst i et luftig og tredimensjonalt lydbilde. Selv de minste nyanser er med i lydbildet, og det eneste jeg savner er litt mer kraft i dyp­bassen.

Vanlige CD-innspillinger er ikke akkurat grått og trist gjengitt fra SA-11S2. Vokalprakten til sopranen Renée Fleming er både glassklar og fyldig på samme tid, hvor spilleren slipper gjennom undertoner i stemmen som forsterker damens velklingende vokal og skaper større realisme. Likeledes er den malmfulle røsten til Keb’Mo så pulserende troverdig gjengitt at han knapt trenger instrumenter for at man skal la seg rive med.

Ryan Adams’ rufsete countryrock, eller Katie Meluas honningsøte popviser er like overbevisende på SA-11S2, men der Ryan Adams kunne trengt litt mer dynamisk sprut i bassen, er Meluas musikk som ren balsam for øregangene. Spilleren har knapt lyter, bortsett fra at den har litt mer behersket dynamikk enn dyrere spillere.

Alt man trenger
Marantz-spilleren lyder vakkert, silkemykt og realistisk fra første takt. Førsteinntrykket forsterker seg etter hvert som man lytter seg gjennom forskjellig musikk, og få andre spillere i denne prisklassen har Marantz’ kombinasjon av ufarget klanggjengivelse og tredimensjonale lydbilde. At den er bygget for å overleve en liten krig, er ren bonus, og vitner om Marantz’ nidkjære affeksjon for detaljer andre overser. Noe som gjenspeiler seg i en musikkgjengivelse man aldri går lei av, men som holder deg i sofaen til den lyse morgen, så lenge man ikke går lei av musikken.