De italienske høyttalerne er kjent som noe av det flotteste man kan koble til et hi-fi-anlegg. Nydelige håndlagde kabinetter med elegante former, ekte treverk og høyglanspolerte overflater gjør at Sonus Faber-høyttalere vekker et må ha-begjær.

Her i redaksjonen er vi også begeistret for Sonus Faber, og vi falt pladask for de gulvstående Cremona M, som vi kåret til årets high-end-høyttaler i 2008. Ny av året er den mer kompakte og halvparten så dyre Liuto, som ifølge konstruktørene selv deler mange konstruksjonsmessige detaljer med Cremona. Det første likhetstrekket man ser er det luttformede kabinettet (herav navnet Liuto) med buede sidevegger som sørger for styrke og stivhet. Liuto bruker en 6 tommer stor mellomtone til å gjengi størsteparten av frekvensområdet, og unngår på denne måten å bruke delefilter i det området hvor ørene våre er mest følsomme. Bassen er overlatt til en kraftig 9 tommer bass, mens en tradisjonell diskantdome med silkemembran tar seg av de høyeste frekvensene.

Lydkvalitet
Vår generelle oppfatning av Sonus Faber-høyttalere er at dette er svært musikalske høyttalere med en varm og innsmigrende lyd som gjør dem behagelige å lytte til over tid. Helt perfekte høyttalere til lavmælt visesang, opera og akustisk musikk, med andre ord. Men – og det måtte jo komme et men – kanskje litt i snilleste laget til virkelig å engasjere på litt tyngre og mer moderne pop/rock, hiphop og R’n’B. Når det gjaldt Liuto, viste det seg at vi hadde helt rett, men også tok skammelig feil. Høyttalerne har for det første en fløyelsmyk og deilig musikalsk presentasjon som er helt på linje med andre SF-høyttalere. De har en evne til å fange oppmerksomheten fra første tone – ikke på grunn av spesielt heftige egenskaper i diskant, mellomtone eller bass, men fordi det totale lydbildet som kommer ut av høyttalerne låter usedvanlig ”riktig”.

Høyttalerne låter så realistisk på krevende instrumenter som piano at det nesten er nifst. Keith Jarrets klaver får en helt annen klang og dybde i seg sammenlignet med de andre høyttalerne i testen, og Liuto kan gjengi selv dype orgeltoner uten å miste kontrollen. En annen klar styrke er gjengivelsen av vokaler, som kommer besnærende klart og tydelig frem. Diskanten er som vanlig litt forsiktig av seg, og klart mer avrundet enn hos Audiovector S3 Signature. Ikke like imponerende ved første lytt, men trolig lettere å leve med i lengden.

Bassgjengivelsen har ikke vært noen typisk styrke for Sonus Faber-høyttalere – i hvert fall ikke hos de rimelige modellene – men Liuto er en kjærkommen forbedring i så måte. Her er det rikelig med tyngde og fraspark i bassen, ikke like fremtredende som hos Audiovector og Monitor Audio, men en stram og presis bass som rekker imponerende dypt. Den fyldige og presise bassen gjør at Liuto låter kjempetøft på moderne popmusikk, og de tåler adskillige mengder volum uten å bli spisse og harde å lytte til. Her snakker vi med andre ord om en høyttaler som kan spille alle typer musikk med stor overbevisning.

Tungdrevne
De velavstemte høyttalerne har en ulempe, og det er at de ikke er spesielt lette å drive. Følsomheten på 89 db er ikke spesielt høy, og den kraftige 9-tommeren trenger litt muskler for å holde ro og orden i bassområdet. Det betyr at du kan glemme å få ordentlig futt i Liuto med en rimelig integrert forsterker, og en effektsvak rørforsterker blir neppe heller noen stor suksess. Men koble dem opp til en skikkelig forsterker, for eksempel en kraftig McIntosh, og du er ikke langt unna lydmessig nirvana.

Konklusjon
Sonus Faber Liuto er en nydelig høyttaler på flere måter. Et storslått og dynamisk lydbilde med realistisk klangkarakter, koblet med en imponerende dypbass som få høyttalere i prisklassen kan matche, gjør dette til en høyttaler som er lett å anbefale. At de ser ut som et smykke i speilblank pianolakk ser vi heller ikke på som noen ulempe.

Også i denne testen: