: PSI A215-M

PSI A215-M er en ny spesialmonitor, designet for krevende miksing og mastering i et opptaksstudio. For at en lydtekniker skal kunne høre nøyaktig hvordan lyden blir på plata, er han eller hun avhengig av et instrument – en høyttaler – som gjengir lyden 100 prosent, uten å trekke fra eller legge til noe i lydbildet. En helt jevn frekvens og faserespons er en forutsetning. Dette er helt nødvendig for å kunne stille lyden nøyaktig som man ønsker at innspillingen skal låte.

Sveitserne har rykte på seg for å kunne dette med presisjon, og da vi hørte om at det sveitsiske høyttalermerket PSI hadde kommet på det norske markedet, var vi ikke sene om å be om et par til test. De aller fleste lydteknikere mikser til stativhøyttalere, men det var gulvmodellen A215-M som stjal vår oppmerksomhet. En proff fullregisterhøyttaler med innebygget forsterkning til 40 000 kroner for et par. Ja, jeg er klar over at dette er mye penger, men når den nødvendige forsterkerkraften allerede er fastmontert i høyttalerne, er ikke dette så galt likevel.

Disse høyttalerne kan være svært interessante til vanlig stuebruk. For når lyden på den ferdig innspilte plata skal reproduseres hjemme i stua, hva er da bedre enn å høre den nøyaktig slik den ble spilt inn? Hi-fi dreier seg tross alt om å gjenskape musikken på mest mulig troverdig vis, og forutsatt at studioteknikerne har gjort jobben bra nok, må vel den mest lineære høyttaleren være den som gjør jobben best? I motsetning til de aller fleste andre studiomonitorer har dessuten PSI-høyttalerne takket være sin d’Appolito-konstruksjon (mellomtoneelementene er plassert symmetrisk over og under diskanten) en uvanlig bred ”sweet spot”, slik at man får et godt stereoperspektiv selv uten å sitte helt i midten. Ingen forutsetning for studioteknikeren, men viktig for at høyttalerne kan aksepteres i de tusen hjem.

Forforsterker
Fordi høyttalerne er aktive, altså at de har innebygget effektforsterkning (40 watt til diskanten og 120 watt til mellomtonebassene), trenger en riktig gjerrigknark egentlig bare en iPod eller iPhone for å være operativ, bare sørg for at musikken er lagret med lav eller ingen datakompresjon. Lydnivået stilles direkte fra iPoden.

Best resultat oppnås utvilsomt med en skikkelig forforsterker i tillegg til en høykvalitets lydkilde. Den billigste forforsterkeren vi vet om som gjør en god jobb er Parasound Zpre 2 til 4000 kroner, men vi anbefaler å gå opp til en høyspesifisert forforsterker med balanserte XLR-utganger, eksempelvis Hegel P2A mk2 til 12 000 eller Primare PRE30 til 15 000. Da får du høyere oppløsning og et større lydbilde med bedre dynamikk.

Lydkvaliteten
Høyttalerne er slett ikke store, men går imponerende dypt i bassen. De er dessuten meget plasseringsvennlige, takket være et subsonisk filter rundt 30 Hz som kan filtrere bort dypbassen inntil – 10 dB. Har rommet ditt et bassproblem, kan dette filteret rydde opp en del.

Ved normalt lyttenivå finner jeg knapt noe å utsette på. Det er spesielt tydelig med sangstemmer at høyttalerne er meget naturtro. Med optimal lydkilde, i dette tilfellet Hegel CDP4A mk2 og forforsterkerutgangene fra den integrerte Chapter Audio Précis 250 (test kommer!), kommer stemmen til crossover-jazzartist Melody Gardot helt ufarget og frigjort, mens det vakre strykarrangementet på ”Baby I’m a Fool” brer seg ut i rommet. Kontrabassen som lunker i bunnen av toneregisteret fyller rommet med deilig bass, i et lydbilde som er både ufarget og musikalsk. De lavmælte trommevispene er krispy, uten å stikke seg uønsket mye frem. Denne utgivelsen inspirert av 40-/50-tallsjazz består av rolig og avslappet musikk, men når den ikke gjengis som den skal, låter det heller kjedelig. Ikke her.

Leonard Cohens ”Ten New Songs” fra 2001 er litt i glatteste laget for mitt vedkommende, men den superdype stemmegjengivelsen er et nyttig instrument for å sjekke høyttalernes respons fra nedre mellomtone og nedover. Er det en økning i bassen et sted, vil det gjøre at stemmen låter hul og innestengt. Men PSI leverer på en høyst overbevisende måte. Det er som om Cohen selv ligger inntil øret mitt (Gud forby!) og synger forsiktig rett inn mot trommehinnen.

Uansett hva slags musikk høyttalerne får bryne seg på, låter det naturtro og usedvanlig oppløst. Sammenliknet med mine egne Reference 3.1 fra Anthony Gallo (ca. 34 000 kroner), drevet av den integrerte Chapter Précis 250 (ca. 75 000 kroner), kommer det viktige mellomtoneområdet enda lenger ut og frem med PSI-høyttalerne, og de står heller ikke tilbake når vi snakker oppløsning i overtonene.

Er det så noen svakheter? Ja da. Ingen høyttaler er perfekt, og det gjelder også for PSI A215-M. Det går på energien i bassområdet. For selv om høyttalerne går dypt nok, er det ikke spesielt med fraspark i rytmene. Prøv å spille den funky ”Ain’t No Other Man” av Christina Aguillera og guff opp litt, og du vil skjønne hva jeg mener. Det er lite punch her. Gallo-høyttalerne har vesentlig mer fraspark i bassen. Hiphop og rytmisk hardrock lider samme skjebne.

Det samme gjelder for klassisk musikk av den eksplosive sorten, eksempelvis Shostakovichs 5. Symfoni dirigert av Vladimir Ashkenazy (Signum Records, 2008).

Når bassrekka og trommene kliner til midt i Allegretto-partiet, får jeg ikke den fysiske følelsen i kroppen som jeg lengter etter. Når lydnivået går opp, avtar energinivået i bassen i forhold til mellomtoneområdet, og det blir etter min smak rett og slett litt kjedelig å høre på. Og det til tross for at det oppover i registeret er både oppløst og ryddig, og det er god plass mellom instrumenter som fløyter, treblås, celloer og fioliner.

Hvis du ønsker å føle bassrytmene på kroppen, finnes det helt klart bedre valg enn PSI-høyttalerne. Det virker som om de er justert til å gå dypere i bassen enn de trives med. Tross alt er membranene på mellomtonebassene bare 6 tommer, og disse skal gjengi både mellomtoneområdet og bassfrekvenser helt ned til 36 Hz med et fall på 6 dB. Det sier seg selv at de får mye å jobbe med. Det er her bruksområdet til lydtekniker og musikknyter skilles. Lydteknikeren skal tross alt bare høre hva som foregår i frekvensregisteret, mens musikknyteren også vil føle det i kroppen på en mer levende måte. For å tyne mer trøkk ut av høyttalerne, kan dypbassområdet med fordel rulles helt av, for så å avlaste høyttalerne med en subwoofer eller to. Da får du mer trøkk og bedre kontroll i bassen.

Konklusjon
De aktive PSI A215-M er konstruert for lydteknikeren, med en helt jevn frekvensrespons og utsøkt faserespons. Når det kommer til å gjengi musikken med tonal troverdighet, skal det godt gjøres å finne noe bedre til prisen enn disse sveitsiske gulvhøyttalerne. All musikk låter oppløst og ryddig, med høy troverdighet. Lydbildet er stort og luftig, og man trenger ikke å sitte i midten for å oppleve et godt stereoperspektiv. Det er mye med disse høyttalerne som låter bedre enn man kan forvente av et passivt høyttalerpar til samme pris, og når høyttalerne har innebygd forsterkning, er det rett og slett imponerende.

Svakheten ligger i gjengivelsen av rytmisk bass. Høyttalerne har ikke energi nok til å gjengi basstonene med fysikk og autoritet. Tonemessig er det fint lite å utsette på bassen, men ”dansefot” og ”underholdende” er ikke ord vi forbinder med PSI A215-M. Vi anbefaler å rulle av dypbassen og heller la en ekstern subwoofer ta seg av dette. Dermed tror vi kanskje stativmonitorene A21-M til 29 000 kroner paret sammen med en subwoofer kan være et enda mer spennende valg.