: Olympus PEN E-P2

Kompakt optikk
Kameraet bruker den samme 12,3 Mpix bildebrikken på 17,3 x 13 mm med integrert bildestabilisator som E-P1 gjør, og finnes som hus uten optikk eller med en kompakt 17 mm lysstyrke f2,8, alternativt med en sammentrekkbar 3 x zoom på 14–42 mm med lysstyrke f3,5–5,6. De oppgitte verdiene på brennviddene må ganges med to for å tilsvare 35-filmformatet vi kjenner fra tidligere tiders speilreflekser. Objektivene mFT-formatet har mindre bildesirkel og bajonettdiameter enn vanlige speilrefleksobjektiver, men alle mFT-kameraene kan bruke de fleste vanlige speilrefleksobjektivene fra andre produsenter bare med en adapter imellom. Det finnes adaptere som gjør det mulig å bruke objektiver fra Canon, Nikon, Pentax, Carl Zeiss og Leica på et mFT-kamera som Olympus’ PEN-modeller og Panasonics G-serie.

Olympus PEN E-P2 leveres med en elektronisk søker kalt VF-2 som tres på blitsskoen og kobles til kameraets elektronikk via en mikrokontakt bak blitsskoen. Søkeren kan vippes 90 grader og har diopterjustering, 100 prosent dekning av bildeflaten med cirka 1,15 x forstørrelse og 1,44 megapiksler oppløsning med 60 Hz oppfriskningsfrekvens. Det finnes også en mikrofonadapter med tilhørende stereomikrofon kalt SEMA-1, som settes på blitsskoen og kobles til kameraet i den samme mikrokontakten som den elektroniske søkeren bruker.

HD-video med følgefokus
Olympus-kameraet har fått en forbedret videofunksjon sammenlignet med E-P1. Foruten at man kan ta opp video med autofokus i 720p/30fps HD-kvalitet, og med digital 16-bits lyd i stereo, kan man også bruke følgefokus som låser seg på et valgt objekt. Da følger autofokusen kontinuerlig etter objektet i søkeren eller på skjermen. PÅ E-P2 kan man også velge manuell eksponering, med kontroll over blender og lukkertid under videoopptak.

E-P2 har fått to nye kreative digitalfiltre som kan brukes på stillbilde- og videoopptak. De seks ulike filtrene som E-P1 har – pinhole-effekt, kornet sort-hvitt-film, bleke farger, lystonet filter, popart og soft fokus – har fått Diorama som defokuserer området utenfor sentrum i bildet, og Cross Processing som gir bildefilene forvrengte farger. En ny funksjon kalt i-Enhance forsterker fargegjengivelsen i sentrum av bildeflaten, der hvor hovedmotivet ofte er plassert.

Kameraets funksjonsnivå er høyt, og faktisk mer omfattende enn på mange speilreflekskameraer i samme klasse. Viderekomne fotografer vil sette pris på muligheten til å fintrimme lysmålingen på alle lysmålemetodene, velge graden av støyreduksjon og foreta hvitbalansekalibrering selv. For nybegynneren er kameraets smarte automatiske valg av motivprogrammer i i-AUTO-funksjonen gull verdt. Vri funksjonshjulet til i-AUTO så velger kameraet mellom portrett, landskap og fire andre motivprogrammer automatisk.

Kameraet mangler fremdeles innebygget blits. De som insisterer på å ha blits i kameraet bør vurdere Lumix GF-1 fra Panasonic, eller Olympus’ prisgunstige PEN E-PL1, som begge har en oppfellbar blits integrert i kameraet. I tillegg til blitsskoen.

Brukervennlighet
Siden kameraet ikke er mye større enn kompakter som Canon Powershot G11 og Nikon Coolpix P6000, er det svært mobilt og lett håndterlig. Men kvalitetsinntrykket fra E-P2 går kompaktkameraene en høy gang. Det kompakte, sortkledde huset i lettmetall og stål virker veldig solid, og med Olympus’ 17 mm f2,8 blir det virkelig lite og lett. Nærmest som et diskré reportasjekamera, også med den kompakte 14–42 mm-zoomen, som kan trekkes sammen for å ta enda mindre plass i vesken.

Skjermoppløsningen er alt annet enn imponerende, men fargegjengivelsen og lysstyrken på skjermen er bedre enn på Panasonic Lumix GF-1 som har dobbelt så høy skjermoppløsning. Så man må gjøre seg opp en mening om hvilket av kompromissene man foretrekker. I sollys viser Olympus-skjermen seg som den beste, rett og slett fordi det er mer lys i den.

Søkeren derimot, er den soleklart beste LCD-søkeren til dato og får den elektroniske søkeren til Lumix GF-1 til å fortone seg som et gjengrodd nøkkelhull. Søkeflaten er stor, lys, sylskarp og ekstremt høyoppløst. Man kan zoome inn i motivet med søkeren, for eksempel ved manuell fokusering, på samme måte som man kan med skjermen. Det eneste minuset er mangelen på en lås som holder søkeren fast i blitsskoen, og fraværet av trinnbasert vipp av søkeren, slik søkeren til Ricoh GXR har og som gjør det enklere å få søkeren til å stå stille i valgt vinkel.

Ergonomisk sett krever Olympus-kameraet litt tilvenning for de som er vant til et speilreflekskamera. Knapper og ratt er likevel forbilledlig plassert, og kombinasjonen av et innstillingshjul og innstillingssylinder gjør det enklere å endre innstillinger raskt.

Bildekvalitet
Det kommer ikke som noen overraskelse at bildekvaliteten er fullt på høyde med PEN-E-P1 som P2 er basert på, hvilket er en god ting. For bildekvaliteten står på ingen måte noe tilbake for speilreflekskameraer i samme prisklasse. Faktisk er slike ting som bildestøy så godt kontrollert at E-P2 er bedre enn mange av speilrefleksene vi har testet, og fargegjengivelsen er på høyde med de nyeste semiproffe og proffe speilrefleksene vi har testet.

Selv med kameraets støyreduksjon avslått, er bildestøy på lysfølsomheter over 800 ISO meget godt kontrollert. Bildestøyen går fra marginal til synlig først over 1600 ISO, og 2500 ISO når kameraets støyreduksjon er på. Kameraet er faktisk fullt på høyde med speilreflekser som Nikon D90 og Canon EOS 50D.

De optiske kvalitetene fra det medfølgende 14–42 mm-zoomobjektivet er høyere enn fra kitobjektivene Canon og Nikon leverer på sine speilreflekser i denne klassen. For selv med tydelig tønneformet fortegning ved 14 mm vidvinkel og moderat puteformet fortegning ved 42 mm, er skarpheten meget jevn over hele bildeflaten på alle brennvidder. Og med lite tap av skarphet på største og minste blenderåpning. Sammenlignet med Panasonic Lumix GF-1 påmontert G Vario 14–45 mm f3,5–5,6-zoomen, er de optiske egenskapene svært like. Panasonic-objektivet er minst like bra som Olympus-zoomen. Med GF-1 påmontert Panasonics 20 mm f1,7 oppnår GF-1 litt tydeligere detaljskarphet enn E-P1, i hvert fall sammenlignet med Olympus 20 mm f2,8. Men med Panasonics 17 mm på E-P1 er det knapt mulig å se forskjell.

Autofokus
Dessverre er ikke autofokusen på E-P2 forbedret sammenlignet med E-P1. Kameraet fokuserer fremdeles bak motivet, før det korrigerer med å fokusere tilbake til det finner skarpt fokus, akkurat som E-P1 gjør. Panasonic-kameraets autofokus – med Panasonics egen optikk – er litt raskere, men heller ikke GF-1 er noe lynraskt actionkamera. Da trenger man faktisk et speilreflekskamera, som ofte fokuserer kjappere.

Videokvalitet
Olympus har forbedret autofokusen under videoopptak på E-P2. Fokussporingen fungerer faktisk fint, så lenge motivet ikke beveger seg for raskt. Samtidig er videokvaliteten upåklagelig. Med en fargegjengivelse, kontrast og skarphet som er fullt på høyde med det vi har sett fra Canon EOS 500D og Panasonic Lumix GH1. Men lydkvaliteten er bedre på opptakene enn på Canon-kameraet og Nikon D5000. Den eksterne mikrofonen har vi ikke rukket å teste.

Konklusjon
Olympus har disket opp med en fantastisk søker på PEN E-P2, som er så god at det er vanskelig å finne argumenter for at kameraet skulle hatt en optisk søker i stedet. Kameraet har dessverre samme batteri som E-P1, med knappe 300 eksponeringer per lading. Men for de fleste er det viktig at bildekvaliteten holder høy klasse, og der skuffer ikke Olympus-kameraet. Det kombinerer på forbilledlig vis egenskapene og bildekvaliteten til et speilreflekskamera, i en lettbetjent og kompakt form, som det er en sann glede å fotografere med. Det sorte og elegante Olympus PEN E-P2 er det hittil mest komplette av alle hybridkameraene, og får vår uforbeholdne anbefaling.