I en skog av kameraer som blir likere, skiller Leica-kameraene seg ut. Den klassiske Leicaen med rammesøker og manuell fokus er fremdeles i bruk. I senere tid som digitalkamera i form av M8.2 og M9, som ser ut omtrent som et Leica-kamera har gjort i en mannsalder. De ellers fine kompaktkameraene med den velkjente røde logoen er, som kjennere vil vite, basert på Panasonics Lumix-modeller. Leica D-Lux 4, som er tvillingen til Lumix LX3, er fremdeles blant de beste kompaktkameraene man kan ta med seg. Om enn noe dyrt sammenlignet med konkurrentenes tilsvarende modeller. Leica X1 er ikke basert på noe kjent kamera. I stedet er det et Leica-utviklet kompaktkamera i high-end-klassen, med fast optikk og en mye større bildebrikke enn man finner i nesten alle kompakter, unntatt Sigmas mindre kjente DP2. Men X1 som det altså kalles, koster det dobbelte av et DP2. Faktisk er det dyrere enn en Olympus PEN E-P2, for ikke å snakke om PEN E-PL1 som koster 5000 kroner med utskiftbar zoomoptikk. For 14 000 kroner får man nemlig et hendig og smakfullt utformet kamera. Med en Leica-merket 24 mm vidvinkel med lysstyrke f2,8, plassert foran en 12 megapiksler CMOS-bildebrikke i såkalt APS-C-format. Samme størrelse som de fleste bildebrikker man finner i et speilreflekskamera, og som gir en beskjæringsfaktor på 1,5, altså tilsvarer Leica Elmarit 24/f2,8 Aspherical, 36 mm brennvidde om vi regner om til klassisk 35 mm-filmformat.
Superb optikk
Optikken som vi får tro Leica har utviklet selv, har ingen innstillingsringer for verken blendervalg eller fokus. Når man slår på kameraet, ekspanderer objektivet som på et hvilket som helst kompaktkamera. Uten zoom har det begrenset rekkevidde, men 36 mm gir likevel en anvendelig bildevinkel, som er et kompromiss om man først skal ha fast brennvidde.
Den innerste ringen kan skrus av, noe som gir rom for fremtidige utvidelsesmuligheter med adaptere og vidvinkel eller telelinser foran som kan endre brennvidden på opptakene. Nærgrensen er beskjedne 30 cm, og må aktiveres i den misvisende makroinnstillingen i innstillingsmenyen. Manuell fokus er også mulig med et par tastetrykk. Så vrir man på det horisontale hjulet på baksiden, som for øvrig har veldig grove innstillingstrinn, samtidig som fokusen er veldig treg. Det er også autofokusen, som trenger lang tid, opptil sekundet, før den låser fokusen. I dårlig lys er autofokusen enda tregere og bruker over sekundet på å finne fokus, noe som får selv en Olympus PEN til å fremstå som en racer. Men den optiske kvaliteten er i særklasse det beste vi har sett fra et kompaktkamera. Lite fortegning og knapt synlig lystap i hjørnene, kombinert med super skarphet over hele bildeflaten særlig fra f5,6 til f11, gjør ikke skam på Leica Elmarit-navnet. Bare pass på strølys, som objektivet er følsomt for, det finnes nemlig ikke noen solblender til kameraet.
Brukervennlighet
Betjeningen er klassisk Leica. Fra den velkjente formen til Leicas M-modeller til lukkertidshjulet på toppen. Bare at fremtrekksarmen er erstattet av et hjul for blendervalg fra f2,8 til f16, i 1/3-trinn.
Som lukkertidshjulet har blenderhjulet en A-innstilling. Når begge står i A-posisjonen, får man full programautomatikk, men ingen mulighet til eksponeringsforskyvning uten at man vrir et av hjulene til en valgt blender eller lukker. En svært så oversiktlig og praktisk løsning, hadde det ikke vært for at klikkstoppene låser innstillingene veldig dårlig. Går man med kameraet i hendene, som man ofte gjør, eller drar det ut og inn av en bag, kommer man ofte borti hjulene. Derfor må man passe på som en smed for at foretrukne eksponeringsvalg ikke skal endres.
Skjermen er ikke større enn 2,7 tommer, og med relativt lav oppløsning. Den fungerer likevel godt selv i sollys, og kan slukkes hvis man foretrekker å bruke den eksterne optiske søkeren til X1. Den er ekstrautstyr til cirka 2500 kroner, og har markeringer både for bildeflaten og parallakseforskyvning. Siden den ikke har noen bekreftelse av fokus, har Leica vært så snartenkte at de har plassert en grønn lysdiode like nedenfor blitsskoen, som man lett ser når man bruker søkeren, og som lyser opp når autofokusen har låst seg på motivet.
De fleste operasjoner som ikke er analoge, går tregt. Kameraet bruker flere sekunder på å lagre råfiler, særlig om man har tatt en serie bilder. Bildevisningen er også treg, og det eneste som går kvikt og greit, er å endre innstillingsvalg i den kortfattede og meget oversiktlige skjermmenyen. Man kan bla i menyene og innstillingene med et vertikalt innstilingsratt til høyre for skjermen, som for øvrig kan slukkes helt når man bruker den optiske søkeren. Da sparer man dessuten strøm, og det er bra, for batteriet rekker bare til om lag 260 eksponeringer før man må lade på nytt. Laderen er forresten hendig å ha med – husk også et ekstra batteri – fordi den er kompakt og har en avtakbar stikkontakt slik at den lett går ned i lommen eller bagen.
Bildekvalitet
Leica har glatt hoppet over video. Man kan ikke ta opp video i det hele tatt med X1, HDMI-utgangen er kun for å vise stillbilder på en flatskjerm. Kameraet er nemlig fokusert mot fotografering, og intet annet. Det kan ikke spille av MP3-filene dine, og har heller ikke integrert GPS. Dette er et verktøy, ikke et leketøy.
Etter den første uken fikk jeg endelig sett skikkelig på bildene fra X1. Råfilene i DNG-fomat og JPEG-filene var ikke akkurat identiske. Noe annet hadde jeg ikke ventet, men JPEG-filene var ekstra oppskarpet og med litt heftigere fargemetning og kontrast. Dog uten at jeg følte at det trakk opplevelsen av bildene i negativ retning. Tross den ekstra fargemetningen og kontrasten, er ikke JPEG-filene så overdrevent prosessert at bildene ser kunstige ut, som de ofte gjør fra et kompaktkamera. Nei da, mange av dem passet utmerket i JPEG-format, som fargerike gatebilder fra Paris, hvor litt ekstra trøkk i fargene passer motivet godt. Hvis man da ikke skyter sort-hvitt, når man føler for et mer klassisk uttrykk.
Oppløsningen er svært bra, godt støttet av den fremragende skarpheten fra Leica-objektivet. Råfilene fra kameraet er nesten klare til bruk som de er, og har en langt mer nøytral fargebalanse enn JPEG-filene, samtidig som oppskarpingen oppleves som mer normal. Leica leverer ikke noe programvare med kameraet, men man får en lisens til og kan laste ned Adobe Photoshop Lightroom når man registrerer kamerakjøpet på Leicas nettsider.
Den integrerte blitsen har meget begrenset rekkevidde, og er egentlig egnet kun som utfyllingsblits i skarpt lys for å lette opp skygger, eller når alternativet er for mørke bilder. Kameraets bildebrikke og prosessering produserer meget rene bildefiler, opp til lysfølsomhet på 1600 ISO er det fullt på høyde med mange speilreflekskameraer og Olympus PEN E-P2 som det er naturlig å sammenligne med. 3200 ISO gir kraftig bildestøy og markert tap av oppløsning og skarphet, i praksis betyr det at man kan bruke hele skalaen unntatt 3200 ISO uten å få skjemmende bildestøy. Dynamikkomfanget i bildene er svært bra for et kompaktkamera, og nesten på høyde med de beste speilrefleksene. Sammenlignet med Olympus-kameraet får ikke X1 fram like dypt sortnivå, og det brenner ut høylys marginalt tidligere enn Olympusen. Et velprøvd triks kan være å eksponere ett trinn lavere, og så heller kompensere i Lightroom i etterkant, om nødvendig.
Konklusjon
Alt er dog ikke rosenrødt, den høye prisen er kameraets aller største ulempe. Man kan få enten et meget godt speilreflekskamera til samme pris, eller hvis man vil ha kompakt og bildekvalitet i samme setning, et Olympus PEN E-P2 eller Panasonic Lumix GF1 for halve prisen. Med utskiftbar optikk og bildestabilisator. Og for å helle enda litt malurt i begeret, minst like bra bildekvalitet som fra X1. Leica X1 er et gjennomført redskap for aktive fotografer som vet hva de er ute etter og stiller høye krav til bildekvalitet. Kan man leve med begrensningen fast optikk med én brennvidde gir, er kameraet i stand til å gi fotografen bildekvalitet som er på høyde med – og i enkelte tilfeller overgår – et godt speilreflekskamera. Men det koster.