: Marantz Pearl stereoforsterker og SACD-spiller

Ofte biter jeg litt hardt i tungen og slipper pusten sakte, bare for å – nok en gang – konstatere at heller ikke denne gangen står lydkvaliteten i forhold til fremførelsen. Salige J. Gordon Holt som i sin tid skapte hi-fi-journalistikken hadde aldri så rett som når han skrev at når innspillingen lød perfekt, var fremførelsen uinteressant, og omvendt. Den samme følelsen har jeg selv hatt mange ganger. Nå også. Men det har sluttet å irritere meg. Platebransjen – gjelder de fleste – driter i lydkvalitet. De skal kun selge, noe de heldigvis lykkes sånn måtelig med. En viss rettferdighet skal det være, derfor drar jeg kortet hver gang ryktene vil ha det til at nå finnes det en innspilling av et eller annet som har særdeles god lydkvalitet. Jeg blir like skuffet hver gang.

For JGHs ord kan man ramme inn og henge over platesamlingen. Det er fremdeles langt mellom de gode innspillingene, noe vi for øvrig skal fortelle mye mer om i en egen artikkel i en ikke altfor fjern utgave av Lyd & Bilde. Men altså, lydkvalitet starter som kjent i studioet hvor musikken spilles inn. Stedet hvor millioner brukes på å slepe middelmådigheter ut i rampelyset, på Skavlan og i alskens breiale radiokanaler. Musikken man aldri ser, og sjelden hører, er mindre utsatt for profittjaget, og det er her man finner perlene.

Heldigvis har Marantz, nærmere bestemt sjefen selv, Ken Ishiwata, gjort en innsats for å bøte på problemet i begge ender av sirkuset. Mannen som nærmest på egen hånd har sørget for at legenden Marantz har overlevd i et hav av middelmådig hi-fi, har både satt sin signatur på et jubileumssett med forsterker og CD-spiller, og en SACD innspilt for anledningen. Begge for å vise hvor fantastisk god lyd kan være, når både innspillingen og avspillingen er skapt for å løfte kvaliteten og opplevelsen, og ikke nødvendigvis for å selge.

30-års jubileum
For selge kommer det ikke til å gjøre. SACD-en finnes ikke i butikkhyllene. Forsterkeren og CD… – unnskyld, SACD-spilleren – lages kun i 500 eksemplarer hver. Og markerer at Ishiwata har vært 30 år hos Marantz, noe som seg selv er en bragd. Få konstruktører holder seg i samme hus så lenge, men så har det båret frukter for Marantz. Ikke bare har de overlevd, de er til og med bedre kjent enn de fleste hi-fi-produsenter, og med Original Special Editions og Ken Ishiwata – KI – -versjoner av CD-spillere og forsterkere, har de vunnet flere tester enn de fleste. CD-spilleren Marantz 63 MkII KI Signature er en av de best kjente i så måte.

Platen som markerer 30-årsjubileet er innspilt i Nederland utelukkende med akustiske instrumenter, og med Katelijne van Otterloo på vokal. De 12 sporene på SACD-en er gamle klassikere, eller jazzsvisker, hvor opptakskvaliteten er fremragende god. Musikken er kanskje ikke like interessant for alle, det finnes som kjent sprekere versjoner av Autumn Leaves enn dette, men jeg tviler på om det finnes versjoner med samme høye lydkvalitet.

Slik sett er den ikke bare en verdig markering av Ishiwatas 30 år hos Marantz, den er også en utmerket testplate. Med både SACD- og CD-spor kan den nemlig spilles på alle CD-spillere. Og man kan veksle mellom SACD og CD på SACD-spillere, slik at man får hørt forskjellene i lydkvalitet. Som, ikke uventet, går i favør av SACD-sporene, som lyder åpnere, luftigere og mer organisk enn CD-sporene.

En perfekt match for jubileumselektronikken, altså – som Ishiwata selv har fintrimmet etter sin egen smak. Derfor låter ikke SA-KI Pearl-spilleren og PM-KI Pearl-forsterkeren helt som donorelektronikken de er basert på. SACD-spilleren er således en blodtrimmet utgave i sort basert på SA-15S2, mens forsterkeren er en modifisert utgave av PM-15S2.

Forsterkeren PM-KI Pearl
Forsterkerens kullsorte kabinett er forsterket med en 5 mm tykk topplate i aluminium, og en tyngre bunnplate. Hele kabinettet er kobberbelagt for bedre skjerming mot interferens, og Ishiwata har benyttet Marantz’ egne HDAM SA3 og SA2-forsterkermoduler (Hyper Dynamic Amplifier Module – Super Audio). Og hentet enda bedre komponenter fra øverste hylle. Alt for å øke signal til støyforholdet og klemme enda høyere lydkvalitet ut av forsterkeren, som yter 90 W i 8 ohm ifølge Marantz, og har en egen direktekoblet lydinngang som hopper over forforsterkerdelen for de som måtte ha et ønske om å benytte kun effektforsterkerdelen. Ishiwata har også funnet plass til en platespillerinngang, som kan benyttes med enten MC- eller MM-pickuper.

SACD-spilleren SA-KI Pearl
Ishiwata har også modifisert CD-spilleren på samme måte, med forsterket kabinett og kobberbelagt innerchassis. Også her finner vi Marantz HDAM SA2-forsterkermoduler på utgangene, men det mest spesielle med spilleren er at den kan brukes som digitalkonverter for en digital lydkilde. Den har nemlig en optisk digital inngang i tillegg til utganger. Med inngangen kan man for eksempel streame musikk digitalt til en mottaker som Logitech Squeezebox, og koble den til spillerens digitalkonverter (Cirrus Logic CS4398) for høyere lydkvalitet under avspillingen av streamet musikk.

Filter
Spesielt interesserte vil mene at spillerens to variable filterkarakterer har mye å si for lydkvaliteten. Sannheten er at forskjellen er marginal, og etter min smak er filter 1 å foretrekke, mens filter 2 kan ha litt å si dersom man har behov for å dempe ultrasonisk støy om det måtte finnes, under avspilling av SACD-er.

Perfekte perler
Etter noen uker med Ken Ishiwatas sorte perler sitter jeg igjen med inntrykket av at Marantz kanskje burde trimme flere av komponentene. For lydkvaliteten kan oppsummeres som lynrask, glødende vakker, og sylskarpt fokusert og gjennomsiktig. Samtidig er det dynamikk i mengder fra kombinasjonen CD-spiller og forsterker. Siden de ikke selges separat, er vurderingen basert på hvordan de låter sammen: CD-, eller SACD-spilleren, er riktignok stjernen av de to, uten at det stiller ytelsen fra forsterkeren i bakgrunnen. For det er ikke bare jubileums-CD-en som lyder flott her. Konsertklaveret på opptakene lyder rett og slett gnistrende levende. Man kan føle resonansene i rommet fra instrumentets nederste oktaver, og ikke en tone skjærer i ørene fra de øvre oktaver. Vokalen til van Otterloo er kanskje ikke den mest interessante å lyte til, den mangler karakter, men prestasjonene er fremragende. Et anstrøk av varme i mellomtonen gir vokalen et nært og troverdig inntrykk uten at man føler at klangen farges av Pearl-settet. Dette er virkelig på terskelen til perfeksjon hva oppløsning, gjennomsiktighet og realisme angår. Forsterkeren virker mer spretten i praksis enn de oppgitte 90 W skulle tilsi. Den er riktignok ikke noe fyrverkeri, det virkelig grenser for hvor tøft det blir når man forsøker å tømme kreftene i en litt for stor og tungdreven høyttaler. Men høyttalere i 40 000–60 000-kronersklassen fra Audiovector, KEF, Sonus faber eller PSB, for å nevne noen, bør være ypperlig match med Pearl-settet. På samme måte som Marantz S1- og S2-forsterkeren før dem har vært. Med CD-er i den solide skuffen, skuffer heller ikke Pearl-settet. Selv rufsete opptak som Johnny Cash American VI, Ain’t No Grave, låter fantastisk flott. Stemmen til mannen kryper under huden på deg og får fart på følelsene i I Don’t Hurt No More, og fremkaller et klassisk Kleenex-øyeblikk for de mottagelige. De langt mer polerte innspillingene på Sades Soldier Of Love gnistrer det nesten i detaljer av, og Pearl-settet slipper frem klangfarger selv på innspillinger som denne – hvor kompresjon holder lydkvaliteten tilbake – hvor man føler at det ikke er noe mellom musikken og lytteren. Denne klarheten har andre påkostede Marantz-produkter også, men Pearl-settet har en annen karakter. Musikken lyder varmere, det er mer klangfylde uten at det tipper over i svulstig romantikk. Likevel klarer Pearl-settet å formidle klangnyanser på samme forbilledlige måte som vi er vant til fra Marantz’ dyrere godsaker. Av og til merker man at det er litt begrenset effekt, i bassen kan for eksempel basstrengene i åpningen av Beethovens fiolinkonsert (Anne-Sophie Mutter og Herbert von Karajan på Deutcshe Grammophon) lyde litt ufokusert når man spiller skikkelig høyt. Men strykere og ikke minst solistens Stradivarius-fiolin fremstår med samme raffinerte og uanstrengte letthet som fra Marantz’ tre ganger så dyre kombinasjon av SACD-spilleren SA-7S1 og for- og effektforsterkeren SC-7S2 og MA-S9S2 på 300 W.

Konklusjon
SACD-spilleren er på høyde med det beste vi har testet, og med litt mer kraft ville forsterkeren være tilstrekkelig nok for de aller flestes behov. Pearl-settet klarer også kunststykket å få selv middelmådige innspillinger til å låte fint, noe vi ikke er bortskjemt med selv fra dyr high-end. Jubileumssettet er dog sjelden vare, og blir ikke lett å få tak i, og prisen er i tillegg høy sammenlignet med hva Marantz selv har av alternativer. KI-Pearl er en verdig markering av Ken Ishiwatas 30 år hos Marantz. Han har skapt musikkformidlere av høyeste kvalitet som lyder fantastisk flott. Rett og slett.