: Wadia 381

Noen ytterst få har spesialisert seg på digitalteknikk og perfeksjonert seg så lenge på digital lydteknikk at de nærmer seg legendestatus. Amerikanske Wadia har skapt seg anerkjennelse og et bunnsolid rykte som en av få spesialister innen påkostede CD-spillere med egenutviklet programvare og avansert digitalteknologi.

Deres CD-spillere og digitalkonvertere hører til den ypperste eliten av avspillingsutstyr, og produktene hører til i en prisklasse med få kompromisser. Wadia 581SE er, om ikke den beste, så i alle fall en av de beste CD/SACD-spillerne vi noensinne har testet. Men smaker det, så koster det. Derfor har Wadia hoppet over SACD-avspilling og rensket bakplaten for digitale inn- og utganger, og skapt Wadia 381. En spiller som sparer deg for flere titalls tusenlapper. Hvis du bare kan leve uten SACD og digitale tilkoblinger, lover Wadia samme lydkvalitet som på den dyrere spilleren. Nesten for godt til å være sant, vil mange mene.

Utvidbar med digitale innganger
Wadia kan levere en inngangsmodul også til 381. Da får man fire digitalinnganger – USB, AES/XLR, koaksial og optisk – til fire ulike lydkilder, slik at man kan bruke spilleren som forforsterker til de tilkoblede lydkildene. Spilleren har nemlig en digital volumkontroll som gjør det mulig å justere volumet fra fjernkontrollen i 0,5 dB-trinn, fra 0 til 100. Under det tykke topplokket i aluminium, sitter det små brytere på utgangene til begge kanaler, slik at man kan tilpasse utgangspenningen fra 0,3 til 4,25 V, for optimalisering av utgangsvolumet til en forsterkers inngangsfølsomhet.

Den kan også utstyres med en utgangsmodul som inneholder fire digitale utganger – optisk glassfiber, optisk Toslink, koaksial og AES/XLR – slik at man kan bruke 381 som ren avspiller, koblet til en separat digitalkonverter. Wadia har valgt tyske T+As modifiserte Philips-avspillingsmekanikk i solid aluminium på 381. Men spilleren bruker fremdeles Wadias egen Digimaster 2.5 filterteknikk med tre valgbare oppsamplingsalgoritmer, for de som liker å fintrimme klangkvaliteten fra spilleren. Nytt på 381 er muligheten for å spille av brente CD-er med WMA-, MP3- eller FLAC-filer.

Hugget i stein
Kan man leve uten SACD, får man en formidabel musikkformidler i Wadia 381. Den gjør ikke skam på sitt slektskap med de dyrere spillerne, og fremstår som det beste kjøpet blant Wadias – nå – tre spillere. Ikke slik å forstå at dette er et kupp. Den koster fremdeles mye penger, men det er ikke mange steder man får en spiller som er bygget for å overleve kriger, med så høy lydkvalitet. Wadia 381 har en mangel på lydkarakteristikk som vil få noen til å fortvile, men andre til å elske spillerens evner.

For den spiller med en glassklar nøytralitet, og med total kontroll uansett hva man dytter i skuffen. Veldig typisk Wadia, og veldig lik 581SE. Hvilket ikke er til å undres over, all den stund de er bygget opp likt, bortsett fra avspillingsmekanikken og fraværet av SACD-avspilling på 381. Noen vil kanskje oppfatte spilleren som kjedelig. Holly Coles Train Song drives fremover av en bassrytme som hovedkomp, noe Wadia-spilleren overbeviser stort på. Basstonene er ytterst presist og kontrollert gjengitt, men er slett ikke uten potens. Damens vokal er fremragende plassert midt i lydbildet, og blottet for fargninger og betoninger.

Klangkarakteren kan oppfattes som tørr, nesten klinisk, så man må gjøre seg opp en mening om hva man foretrekker. Mens Wadia-spilleren oppleves som like gjennomsiktig og raffinert som McIntosh MCD 500, er for eksempel klangen fra Paul Desmonds altsaksofon på Take Five med Dave Brubeck Quartet, luftigere når den blir spilt av på McIntosh-spilleren. Men bassen og trommesoloen er strammere og oppleves som kjappere på Wadia-spilleren.

Oppløsningen fra begge spillerne er fenomenal med en uovertruffen detaljrikdom, men der Wadia-spilleren presenterer et bredt og stramt regissert lydbilde, er McIntosh-spilleren mer organisk, og den presenterer lytteren for et lydbilde med litt større dybde. Om enn ikke hugget i stein som fra Wadia 381. Soldier of Love fra Sades siste album med samme tittel, har en skarptromme som bærende element i kompet, den er hardere og tøffere gjengitt dynamisk fra Wadia-spilleren. Slik at man kjenner det i magen, selv om man ikke spiller veldig høyt. Samtidig er rytmen på symbalene svært presist gjengitt, men ikke med samme vektløshet som McIntosh-spilleren frembringer.

Leonard Cohens versjon av Sisters of Mercy fra Live in London oppleves som varmere gjengitt på Wadia-spilleren. Stikk i strid med hva jeg hadde gjettet på forhånd, basert på erfaringene med Waida 581SE. Mandolinen i låten er skarpt fokusert og dønn korrekt gjengitt så langt jeg kan bedømme uten å ha samme mandolin i fanget selv. Ikke at det nødvendigvis hadde hjulpet, mine strengekunnskaper tatt i betraktning. Men til sammenligning er instrumentet luftigere, om enn ikke like fokusert gjengitt i lydbildet. Hva som er korrekt er mye et spørsmål om smak. For eksempel vil Burmesters glimrende 061 sannsynligvis presentere samme opptak på en litt annen måte, og uten å ha hatt spilleren tigjengelig for sammenligning under testen, vil jeg mene at Burmester-spilleren – som er i samme klasse og prisklasse som MCD 500 og 381 – vil legge seg et sted mellom Wadia-spilleren og McIntosh-spillerens lydkarakter.

Referanseklasse
Wadia 381 er en spiller i en kvalitetsklasse for seg selv. Utførelsen er mer nøktern enn på en McIntosh MCD 500, og ikke like dekorert som en Burmester 061, men står nesten i stil til måten musikken presenteres på. Lytefritt, ufarget og så dønn solid og presist gjengitt at den fremstår som hugget i granitt. Kjedelig kanskje, men spilleren er en kilde til korrekt gjengivelse av innspillinger, som er på høyde med det beste vi har testet og er et formidabelt utgangspunkt for ethvert high-end-anlegg.