: Burmester B30

Enkelte høyttalere har den sjeldne egenskapen at de klarer å kombinere kjapp dynamikk med raffinert gjennomsiktighet. Førstnevnte sørger for at musikken blir mer levende og realistisk gjengitt, mens nummer to skaper følelsen av dybde i lydbildet. Burmester B30 klarer én ting til, nemlig å brette ut et romslig tredimensjonalt lydbilde som gir en følelsen av å sitte midt i salen på konsert.

B30 er den største av de tre modellene i Burmesters nye generasjon gulvhøyttalere. Velger man den mindre B25 sparer man gulvplass og 30.000 kroner, og ytterligere 20.000 er spart om man velger den slanke og kompakte B20. For de ekstra pengene får man en attraktiv konkurrent til KEF Reference 205/2 og B&W 802D, men B30 skiller seg fra disse og mange andre konkurrenter på flere områder.

Basselementet er nemlig plassert på siden. I B30s tilfelle dreier det seg om en oval bass som er 30 x 20 cm, med 24 mm vandringslengde, montert slik at når man setter opp et par B30 (eller B20, B25) vender basselementene mot hverandre. Dermed blir kabinettet smalere enn det ellers ville vært, med basser på fronten, som i stedet har en 16 cm mellomtone og en bånddiskant montert på en solid aluminiumsplate.

Raffinert og balansert kruttønne
Med store bassrefleksporter på baksiden, bør ikke høyttalerne stå inntil veggen. De sidemonterte bassene fordrer også minst 2-2,5 meter mellom høyttalerne, for at bassresponsen ikke skal bli for fremtredende. Høyttalerne ble koblet til Mark Levinsons 400 w kraftige No 532 med Nordost Frey, og vinklet litt inn mot midten av sofaen. Allerede fra de første taktene av Pat Methenys Orchestrion, var det klinkende klart at jeg hadde med en spesiell høyttalere å gjøre.

Instrumentalplaten til Metheny er så rik på små lyddetaljer og klanger at man kan høre platen gang etter gang og stadig oppdage noe nytt. Etter en forsiktig intro bygger tittelsporet seg opp og man overøses med klanger. Som veldig fort kan drukne i et komplekst lydbilde, men B30 har stålkontroll og musikken flyter fokusert og presist gjengitt, med lynende rask dynamikk som skaper en levende atmosfære i rommet. Bassrytmene fra det mer hardtslående sporet Expansion, hamrer knallhardt ut i rommet, med drivende og engasjerende trøkk som virkelig klistrer gliset fast i fjeset. Høyttalerne har – i mitt rom – litt fyldigere bass enn ventet, den er stram og potent på samme tid, samtidig som instrumenter som kontrabasser får en kledelig varm klang, som noen vil kalle farging av lyden. Resten av høyttalerens gjengivelse oppfatter jeg som temmelig klangnøytral. Og Thomas Dybdahls vokal på I Just Can’t  (…) fra siste album, har jeg sjelden hørt så rent gjengitt fra en dynamisk høyttaler. Den trekker frem vokalharmonienes minste variasjoner uten at man som lytter behøver å anstrenge seg, og oppleves som åpnere enn –forrige generasjon – B&W 802D. Et eksempel på hvor enestående fett det kan bli, er The Paperboys (Stockfisch Records) Live på SACD. På for eksempel Stars eller Country Life, gjenskapes akustikken fra opptaket så godt, at lydbildet fra høyttalerne får rommet de står i til å virke minst fire ganger så stort. Man kan høre smådetaljer langt bak i lydbildet, fokuset på den minste tonale nyanse er frapperende skarpt, og vokalene høres skremmende levende ut. Mye fordi den fine bånddiskanten knapt har noen egenlyd, så fargninger av klanger i dens frekvensområde er ikke eksisterende.  Små harmoniskifter fra bassen, fiolinen og gitarene på live-opptaket kommer umiddelbart frem, i mitt rom fant jeg ut at litt av klangbunnen til instrumentenes toner i nedre mellomtone forekom meg å lyde litt tilbaketrukket. Et eksempel er klaveret på Tor Espens Aspaas Mirror Canon, også den på SACD, hvor jeg savnet litt energi i nedre mellomtone/øvre bass, omtrent der hvor delefilteret deler mellom bassen og mellomtonen. Men for et attakk! Aspaas spill setter nesten fyr  parketten med den store Mark Levinson-forsterkeren som motor for Burmester-høyttalerne. Klaverstykkene har jeg kun hørt mer levende på KEF Reference 207/2, som koster det dobbelte av hva B30 koster, og samme gjentar seg på en tysk innspilling av et stykke Tchaikovsky skrev for piano, cello og fiolin (A dur, Op. 50), hvor klarheten på opptaket er slående. Cello-ens dypere toner lyder litt slankt, men du verden for et gjennomsiktig lydbilde. Man ikke går glipp av noen ting med disse høyttalerne.

Konklusjon
Den største fordelen med B30 er den enestående kombinasjonen av nesten grenseløs dynamikk – særlig i bassen som virkelig sparker hest – og et velbalansert og raffinert lydbilde, hvis grad av gjennomsiktighet, gjør dem til slike musikkformidlere som man stadig oppdager nye sider ved innspillingene med. Litt omtanke og eksperimentering når man plasserer dem i rommet, og man har årevis med ren nytelse foran seg. Har man hverken plassen eller pengene, kan den mindre og rimeligere B25 være et utmerket alternativ. Den er ikke noe dårligere i sin prisklasse, men den fysiske tilstedeværelsen – i dobbelt forstand – og det virkelige konsertvolumet får man med B30.