Velutstyrt
Sony-skjermen ser slank og fin ut takket være den sidemonterte LED-belysningen, men er ikke rekordtynn om man sammenligner de aller mest syltynne LED variantene. På baksiden er det tilrettelagt for skjult kabeldragning, og flere av tilkoblingene ligger gjemt bak et deksel. Her får du rikelig med tilkoblingsmuligheter, deriblant 4 HDMI-innganger, USB-inngang samt både trådløs og Ethernet-basert nettverkstilkobling.
Som seg hør og bør for en toppmodell kommer LX900 også utstyrt med Sonys Bravia Internet-pakke, som består av en samling internettbaserte tjenester som Youtube og Picasa. Nettverkstilkoblingen gir også tilgang til musikk, bilder og video du har lagret på PC-en hjemme. Når det gjelder plassering av selve TV-en kommer LX900 med en dreibar sokkel som også har innebygd tilt. Skjermen kan stilles på skrå oppover, noe som kan være kjekt om man følger trenden med lave TV-bord og hyller. Vil du ta den helt ut kan LX900 også bestilles med en lekker metallsokkel i samme bredde som skjermen.
Brukervennlighet
På en avansert TV som dette er det ekstra viktig med et velfungerende menysystem som er enkelt å bruke. Den siste generasjonen Sony TV-er hadde et Playstation-inspirert menysystem, som er blitt ytterligere finpusset hos årets modeller. Oppbygningen er logisk, og det er lett å navigere gjennom de ulike funksjonene takket være tydelig bruk av symboler. Selv om de får tøff konkurranse fra Samsung og andre mener vi Sony har et av de klart stiligste og mest brukervennlige menysystemene for øyeblikket. Det samme kan vi ikke si om den monolittformede fjernkontrollen, som er en real murstein uten særlig ergonomi eller komfort. Det blir mange knapper å forholde seg til, men selve navigeringsknappene er i det minste bra plassert.
Bildekvalitet
Sony har valgt å legge et blankt frontglass på denne skjermen, noe som gir både fordeler og ulemper når det kommer til bildegjengivelsen. I et lyst rom kan man se sitt eget speiIbilde i skjermen, fordi glasset reflekterer mye av omgivelsene. Sony har imidlertid valgt en mattere overflate enn de speilblanke variantene man ser hos LG og Samsung sine LED skjermer, og med den kraftige lysstyrken fra LED-panelet blir det ganske uproblematisk å se TV i dagslys.
Fordelen med den blanke overflaten er et forbedret inntrykk av kontrast og svartnivå under mer dempede lysforhold, som er sammenlignbar med effekten man får av å la vann renne over en nyvasket svart bil. Bravia-skjermen byr på et imponerende svartnivå, og er så å si fullstendig bekmørk når filmscenene krever det – om enn ikke fullt så kullsvart som de beste LED-skjermene med lokal dimming, for eksempel vår referanse fra Philips (46PFL9704 som er på vei ut i disse dager). Svartnivået fra LX900 er likevel klart godkjent, og selv om vår plasmareferanse fra Pioneer fortsatt har en mer presis gråtoneskala fra svart og oppover til hvitt, er det ingen tvil om at kontrastomfanget fra Sony-skjermen er meget bra.
Det kanskje mest imponerende egenskapen til Bravia-modellen er bildeskarpheten. Både på stillbilder og under bevegelser ser man en enorm mengde av detaljer og et tilsvarende fravær av støy, uten at bildet blir for hardt eller anstrengende i lengden. Sony sin 200Hz teknikk bidrar også til en økt opplevelse av skarphet, og bevegelseskompenseringen henger godt med selv om vi utfordrer den med innhold i HD-kvalitet og med raske kamerabevegelser. Fargegjengivelsen er kan ikke kalles annet enn meget god, og er blant det beste vi har sett fra en LED-skjerm. Sony-skjermen tegner opp farger som er sterke uten å bli overdrevne, og nyanserte uten å bli ubehagelige. De forhåndsprogrammerte bildeinnstillingene gir generelt meget behagelige og naturlige bilder, uten behov for å gjøre store endringer. Standardinnstillingen er god nok for mesteparten av TV-innhold, men også «Dynamisk» innstillingen er fullt brukbar og gir et bilde med skikkelig smell også når man ser TV på høylys dag. Sony har også inkludert et eget kinomodus (tilgjengelig via «Theatre»-knappen på fjernkontrollen) som gir den rette fargebalansen til film, samt dempet lysstyrke for TV-titting i mørke.
3D-kvalitet
Det er 3D-funksjonen og bildekvaliteten i 3D som er sentral på en påkostet TV som denne. Sony har i likhet med Samsung, Panasonic og andre produsenter gått for en løsning med aktive briller, hvor man bruker brilleglass med et LCD-sjikt til å åpne og lukke for venstre/høyre øye synkront med bildene på skjermen. I Lyd & Bilde har vi tidligere sett på 3DTV-er fra Samsung og Panasonic, og det tar ikke lang tid å konstatere at 3D-opplevelsen fra Sony er fullt på høyde med disse, i noen tilfeller bedre. Sony-skjermen har i første rekke en større ro i bildet enn det vi opplevde med Samsungs 3D-skjerm, som i sammenligning har et mer fremtredende bildeflimmer ved bruk av 3D-briller. Sonys 3D-briller viser heller ikke de samme problemene med flimring fra lysstoffrør i rommet. Tvert imot virker både TV-en og brillene litt mindre følsom for omgivelsene, og vi fant det lettere å komme inn i 3D-opplevelsen selv når vi betraktet skjermen i dagslys. Sony-skjermen drar også fordel av å ha langt større lysstyrke enn plasmaskjermen til Panasonic, TX-P50VT20, vel og merke om dette er noe man har behov for.
Panasonic-plasmaen imponerte i forrige runde med sin svært glatte og flimmerfrie 3D-gjengivelse med fenomenal dybdeopplevelse, og er så langt vår referanse på 3D-innhold. Direkte sammenlignet med Panasonic viser også Sony tendenser til et litt pulserende bilde(dog mindre enn Samsung), som trolig er et resultat av den lukkerhastigheten man har valgt på briller og skjerm. Den svake tendensen til bildeflimmer er rett nok noe man venner seg til etter noen minutters 3D-titting, men kan likevel virke trettende for enkelte, særlig når man skal se en helaftens 3D-film. Vi anbefaler å få TV-en demonstrert, for å se hvor følsom man er for dette.
Lydkvalitet
Siden fronten består av en eneste stor glassflate har Sony forståelig nok utstyrt 3D-TVen sin med høyttalere på undersiden. Lydgjengivelsen er klar og åpen, med frisk og tydelig gjengivelse av stemmer, og så lenge TV-en står tett inntil veggen får man også en brukbar bassgjengivelse til musikk og film. Når det er sagt, blir lyden fort litt rotete på høyt volum, og det er ingen tvil om at skjermen bør matches med et passende surroundanlegg for å yte 3D-film så vel som annet TV-innhold full rettferdighet.
Konklusjon
KDL-52LX900 er en TV med mange gode egenskaper. Her får du en slank og lekker design-TV med bildekvalitet som ikke står nevneverdig tilbake fra de beste på markedet. Bravia-skjermen gir også den hittil beste 3D-opplevelsen vi har sett fra en LED-basert skjerm. Samtidig er det ingen tvil om at du betaler litt ekstra for det flotte utseendet. Ryktene sier at den kommende 52HX900, som er litt tykkere og mindre designorientert, men til gjengjeld har ekte LED-baklys med local dimming, kan gi denne designmodellen tøff konkurranse når det gjelder bildekvalitet. Inntil videre kan jeg dog fint leve med denne Bravia-skjermen på veggen hjemme
.
Flere 3D tv’er testet i Lyd & Bilde: Panasonic TX-P50VT20 og Samsung UE46C8705