TEST: Linn Akurate LP12

Den har vært her siden arvesynden kom til jorden. Det virker i hvertfall sånn. Den har heller ikke forandret seg mye rent synlig, oppskriften er den samme som den har vært siden 1972. Men med mindre du tilhører fundamentalistene blant erkepuristene, er dagens LP12 en mye bedre platespiller enn den gang.

Den er faktisk bedre enn noensinne, og har mange likhetstrekk med Porsches 911. Grunnformen er den samme, men under skallet er alt up to date med presisjonsteknologi som ikke fantes den gangen.

En LP12 er trolig den best kjente, og definitivt den mest ikoniske high-end platespilleren noensinne. Mye takket være den lange levetiden – eldre spillere er fremdeles i drift, men også den gode lyden som har vært en slags signatur for spilleren.

Det vil si, signaturlyden fra en LP12 har gradvis forandret seg etter hvert som Linn har introdusert oppgraderinger til spilleren.

Noen av de mest betydningsfulle, har navn som ikke akkurat tydeliggjør hva som er endret. Nirvana, Valhalla, Radkal, Lingo og Cirkus for eksempel.

Trampolin er lettere å forstå, siden det forteller oss at bunnplaten er ny. Det samme kan man si om Keel – kjøl – som et inner-chassis laget av et stykke aluminium. Den siste oppgraderingen, Karousel, er heller ikke vanskelig å tyde.

Karousel er, som navnet hinter om, et nytt Diamond-Like Carbon-belegg innvendig i lageret, som innertallerkenens aksel roterer i, og i likhet med de aller fleste oppgraderinger til en LP12, kan Karousel installeres på eldre spillere – og det er standard på alle nye LP12 fra 2020.

Med Karousel følger også en ny låsemutter som stiver opp monteringen betraktelig, en helt ny inntertallerken, og nye spiralfjærer. Karbon-beleggets hardhet skal gi enda mindre friksjon, og følgelig enda bedre lyd.

Samme oppskrift

Som alle Linn LP12 før den, bruker også 2020-modellene et flytende innerchassis med spiralfjærer. Tallerkenlageret og armbasen hviler på tre fjærer, og spilleren finnes i tre versjoner:

Majilk LP12 er ‘innstegsmodellen’ med Karousel, innvendig strømforsyning, Krane tonearm og en Adikt MM-pickup påmontert.

Dobler man prisen får man vår testspiller, Akurate LP12, som også har Karousel, men her er Majik-chassiset byttet ut med Kore, armbasen med Trampolin, armen med en Akito, strømforsyningen kalt Lingo er separat (utvendig), og den leveres med en Krystal MC-pickup.

Det er også mulig å ta en LP12 helt ut ved å velge Klimax LP12. Da fyker prisen godt over 200.000 kr, men da får man Keel innerchassis, Radikal strømforsyning, Ulrika II phono-trinn integrert, en Ekos SE arm og en Kandid MC-pickup påmontert.

Alle komponentene kan kjøpes separat og monteres i en eldre LP12. Bytter man ut den gamle bunnplaten med en Trampolin, den gamle strømforsyningen med en ny, og det gamle lageret med Karousel, har man en ‘ny’ spiller som vil gi mye bedre lyd i 30 år til.

Alle spillerne kan leveres med plint i tradisjonelle tresorter, som eik, sort ask, rosentre, valnøtt og kirsebær, men nå kan de også leveres i den fargen man måtte ønske. Med eller uten pianolakk. Vårt testeksemplar kom i pianolakkert trefinér, som ga et eksklusivt inntrykk helt i tråd med prisen.

Linn-spilleren leveres ferdig oppsatt, med mindre man ønsker noe annet, og Majik LP12 har en kompakt strømforsyning som kan gjemmes bort siden man betjener avspillingen fra spilleren. Start og stopp, og bytte fra 33 1/3 til 45 o/m, gjøres fra samme knapp til venstre for tallerkenen.

Det holder med ett trykk for å starte, men man må holde knappen inne i tre sekunder for å stoppe spilleren.
MC-pickup.

Mens LP12 knapt er noen ny bekjentskap for undertegnede, som har hørt over dusinet av dem fra ulike tidsepoker, og testet flere utgaver, er Krystal pickupen ny for meg. Det er en såkalt naken pickup uten et ytre hus som dekker oppheng, spoler og magnet, hvor selve chassiset er laget i et stykke 7075 aluminium.

Pickupen har trepunkts-montering som gjør det litt enklere å montere den i Linn (og Rega) tonearmer, og den kan brukes på alle LP12-varianter. Den skal ha en belastingsimpedanse mellom 50 og 200 ohm, stifttrykket på maksimalt 2 gram, og den har en moderat masse på 7 gram.

Hvis man bruker Linns separate phono—trinn, Uphorik, så har den et skjema som viser hvordan man setter korrekt belastning til alle Linn pickuper. Uphorik, som også ble benyttet under testen, er et universelt phono-trinn for MC- og MM-pickuper, med dip-svitsjer under for tilpasning av impedans, kapasitans og forsterkning.

Spiller med autoritet og engasjement

Jeg brukte også det rørbaserte MC-trinnet i McIntosh nye C2700, og phono-trinnet i Devialet Expert Pro 220, med meget godt resultat. Selv om det lyder litt ulikt, når man bytter phono-trinn, er det én ting som står som klokkeklart i min bok:

Linn Akurate LP12 er en formidabel bragd, tatt i betraktning at konstruksjonen skriver seg fra 48 år tilbake i tid. Det viser bare – i likhet med Porsche 911 – hvor langt man kan komme med målrettede ingeniørstudier, ny teknologi og bedre kunnskaper om mekanisk og elektrisk utvikling.

Den lyder gjenkjennbart for de mange som har hørt en LP12 tidligere. Den rytmiske kontrollen, dynamisk kontrast og de varme og sjenerøse klangbalansen er intakt. Med den rytmiske kontrollen er strammet opp, mer presis, dynamikken har større kontrast og det er langt mer åpenhet og fokus i lydbildet.

Det siste kan i stor grad tilskrives Karousel-lageret, som rydder opp i lydbildet, og gir nyanser og detaljer en sortere kontrast i lydbildet. Men det er liten tvil om at den separate strømforsyningen bidrar til stabiliteten i lydbildet, og mye av det skarpe fokuset og den lynraske transientresponsen, skyldes en meget velspillende pickup.

Den enorme Yamaha GT-5000 skaper et større lydbilde med bredere skala, og en Rega Planar 10 kan – med riktig pickup – få frem enda flere detaljer i lydbildet, men ingen av dem har Linn-spillerens kombinasjon av autoritet i bassen, og i samme grad et like åpent og dypt lydbilde, med den samme klangdybden i vokaler og instrumenter.

Det merkes på Still Live med Keith Jarrett Trio, hvor dybden i opptaket er gjengitt med ytterste presisjon, og hvor de dypere tonene både fra kontrabassen og trommene, får et solid fundament som minner mer om Yamaha enn Rega.

Kantslag på symbaler og de små nyansene man hører under tonene fra kontrabassen, når fingre dras over strengene, er krystallklart gjengitt.

Vokaler, enten det er Nancy Wilson, Mark Knopfler eller Pavarotti, er tegnet med en skarp blyant, men klangfargene er tegnet med brede tusjer som gir vokalene mer klangdybde og varme enn jeg vanligvis hører fra rimeligere platespillere.

Strykere, som de på 2Ls opptak av Trondheimsolistene på Signatur 1, kan lyde litt hardt på enklere konstruksjoner, men Linn-spilleren gir strykerklangen mer substans og fylde, noe som også høres godt på akustiske gitarer. Hvor man ikke bare hører den begrensede klangen til strengene, men også får med seg klangen fra gitarkassen, og som eksempel blir Pat Methenys gitarspill på akustisk gitar, mer nyansert og levende gjennom Akurate LP12, enn f.eks fra en Thorens TD-350.

Et lite tips. Linn leverer alle spillerne med en middels tykk filtmatte som fungerer utmerket, men som noen allerede vet, finnes det bedre matter. Jeg prøvde en matte fra Collaro som er laget av filt og ull, og med den på spilleren, fikk jeg litt bedre fokus i mellomtone og diskant, og detaljer kom ørlite bedre fram. Be om å få prøve en i butikken, jeg vil definitivt anbefale å bruke Collaro-matten.

Som også kan brukes på andre spillere enn LP12.

Konklusjon

På mange måter er det nesten bemerkelsesverdig – og beundringsverdig, at Linn klarer å holde den gamle konstruksjonen oppdatert, og stadig forbedre lyden på et fundament av over 50 år gamle prinsipper. Akurate LP12 er kanskje den spilleren av de tre variantene, som aller best viser hvor mye det er å hente på å forbedre kanskje spesielt det mekaniske – uten at prisen fyker til værs. Som oppheng, lager, arm, chassis, men også strømforsyning og pickup. I Akurate LP12 får man etter min mening den rette arvtakeren til originalen, i en modernisert og betydelig oppgradert utgave, som spiller langt, langt bedre og er helt i toppen for platespillere i prisklassen under 100.000 kr.