TEST: Dynaudio Confidence 60

Jeg er i den heldige situasjonen at jeg veldig ofte kan meske meg med flotte musikkopplevelser og god lyd, og det attpåtil i løpet av en vanlig arbeidsdag. Men det er likevel lenge mellom høyttalerne som gir en sånn åpenbaring, at man blir sittende og fundere over universet og ens egen plass i det store hele. Sist det skjedde meg var nærmere et år siden, med Vivid Audio Kaya 90.

Det skal vise seg at neste øyeblikk er nå. Dynaudio Confidence 60 – flaggskipet i den nå ikoniske Confidence-serien – er nemlig et høyreist mesterverk av en høyttaler. Hvor ingenting er lagt imellom for å gi den aller beste lyden. Men veien til himmelen er som kjent brolagt med mange fallgruver. Mer om det om litt.

Mitt første møte

Den første gangen jeg selv fikk høre en Confidence-høyttaler var tilbake i 2003. Jeg var 25 år, hadde jobbet i Lyd & Bilde i to av dem og var langt fra tørr bak hi-fi-ørene. Jeg husker fortsatt følelsen da jeg var hjemme hos daværende kollega Geir Amundsen, hakket mer erfaren enn meg selv, som hadde fått inn et par Confidence C2 til test. De høyreiste høyttalerne med en bred frontplate utenpå et smalt, dypt kabinett, så ikke ut som noe annet vi hadde sett før. Og til tross for at C2 var de minste gulvhøyttalerne i serien, var de likevel gigantiske i mine øyne.

Maken til stort lydbilde og tung og deilig bass hadde jeg vel knapt hørt, og det er ikke veldig mange tilsvarende opplevelser jeg kan huske å ha hatt i ettertid heller. Høyttalerne trengte riktignok en svær forsterker-gamp for å yte sitt beste (i vårt tilfelle Dynamic Precision A-1), men da forsvant de også i rommet, og etterlot seg et fysisk stort lydbilde med en helt rå dynamikk. Som var en av grunnene til at jeg på den tiden var titt og ofte på besøk hos min navnebror. Den enda større C4 og gigantiske toppmodellen C7 fikk vi dessverre aldri testet.

Bedre – og dyrere

Siden Confidence-serien først ble lansert i 2002 har den fått utvikle seg og modnes, og nå er høyttalerne tilbake i sine hittil nyeste og beste versjoner. Noe også prisene reflekterer, for mens et par C2 kostet rundt 80.000 kroner for 18 år siden, må du i dag punge ut 215.000 spenn for den minste gulvmodellen, som nå heter Confidence 30.

Confidence 60 – den største

Den største og dyreste modellen i serien er som nevnt Confidence 60, og den er gampesvær. 163 cm er høyere enn enkelte personer jeg kjenner, og vekten på 66,2 kilo er ikke småtteri det heller. Og prisen, da! 450.000 kroner tilsvarer en bil i premiumklassen! Likevel er de slettes ikke de dyreste høyttalerne vi har hatt på test (den æren tilfaller antakelig de gudommelige Sonus Faber Lilium).

Confidence 60 er likt bestykket og konfigurert som den nest største C 50, som betyr en treveis konstruksjon med to basselementer, to mellomtoner, og den nyutviklede Esotar3 diskanten. Forskjellen er at basselementene her er 5 cm større på diameteren, og at kabinettet også har vokst en del. Confidence 60 trives nok derfor best i enda større rom enn C 50.

Forvokst baffel

Høyttalerfronten har som på alle Confidence-modeller en baffel som er bredere enn selve kabinettet. Den «hengende» fronten ser nesten påklistret ut, men er gjort for å minimere diffraksjoner – hvor lydbølger krasjer med hverandre langs kabinettflaten og skaper uheldige interferensmønster. Med dertil ujevn spredning og dårligere timing og dynamikk.

Kurvaturene i baffelen er patentert under navnet DDC – Dynaudio Directivity Control – som ytterligere minimerer diffraksjoner. Baffelene i den nye Confidence-serien har også fått et nytt komposittmateriale av høy tetthet, som Dynaudio kaller Compex.

Kabinettet er forsterket flere steder, blant annet er basselementene støttet opp innvendig og dempet for å kontrollere resonanser bedre, og bassrefleksporten ender i bunnen av kabinettet for en jevnest mulig spredning av bassfrekvensene.

Bass og mellomtone

Neodym-magneter brukes både på de nye 23 cm store NeoTec basselementene og de to 15 cm store mellomtonene. Membranene er i såkalt magnesium silikat polymer (MSP), som har fordelen av å kunne formes nøyaktig som man ønsker, slik at membranen kan formes i ett stykke med ønsket geometri. Dette gir god kontroll på spredningskarakteristikken, og det eliminerer behovet for en separat støvhette. En unødvendig kilde til forvrengning.

Høyttalerelementene er videre festet til en ny lettvekts kurv, som skal gi en uhindret luftstrøm bak membranene, og strammere og mer kontrollert lydgjengivelse.

Diskanten

Den nye tekstildiskanten som Dynaudio kaller Esotar3 har en kraftigere magnet i neodym til å drive den nye membranen, med et større bakkammer som demper resonanser som oppstår i luftstrømmene bak membranen. En liten diffusor-dome kalt Hexis sitter bak membranen, for å gi jevnere frekvensrespons og bedre resonanskontroll. Alt dette for å lage «den beste diskanten Dynaudio noensinne har produsert».

Delefilteret er delt opp i seksjoner, og sydd sammen med Van den Hul-kabler fra WBT-terminalene på baksiden.

Lyden av «perfeksjon»

Ofte er det vanskelig å beskrive lyden fra et produkt som gjengir lyden tett opp mot perfekt. For hva skal man si? Man sitter jo til syvende og sist og lytter til selve innspillingen, snarere enn hi-fi-komponentene. Men i tilfellet Dynaudio Confidence 60 er det likevel litt av hvert snadder å snakke om.

Å si at en høyttaler låter «så å si perfekt», forklarer nemlig ikke et lydbilde som er så inn i granskauen digert som her. Med stemmer vakre som engler – eller grandiose som jordskjelv. Enten det er Cecilia Bartolis himmelske mezzosopran med sine mange koloraturer, eller det er den basstunge machostemmen til Till Lindemann fra Rammstein som skal males utover musikkens lerret, så henger de der i luften som hologrammer. Veggene i lytterommet er slått ut, igjen sitter bare du og det musikalske kosmos.

Men hvis veien til det musikalske nirvana var en dans på roser, så var de ikke uten torner.

Plassering

For å ta det mest åpenbare: størrelsen. Og jeg tenker ikke på ryggsmerter under bæringen, men heller hvordan de ruver i rommet. Nå går riktignok ikke Confidence 60 fullt så dypt i bassen som kan kanskje skulle tro, men under 30 Hz med god linearitet er likevel såpass at man må jobbe mot utfasinger og stående lydbølger i rommet. De er dype og bør ikke plasseres inntil bakveggen, og skal de først trekkes ut så må de ganske langt ut.

I vårt rom snakker vi over 170 centimeter til bakveggen, målt fra frontplaten. Og dessuten over en meter til hver sidevegg, målt fra midten av diskantelementet. Det ser ganske idiotisk ut i vårt testrom på drøyt 30 kvm. Høyttalerne tar over hele synsvinkelen. Men hva gjør man vel ikke for ørene sine.

Trenger strøm!

Så har vi det faktum at disse høyttalerne ikke kan drives av hva som helst. Ikke i det hele tatt. Ta for eksempel den gode, gamle integrerte forsterkeren vår McIntosh MA7000 på 2 x 250 watt, som nesten aldri får kjørt seg hardere enn rundt klokka ti på volumhjulet. Denne kunne nå dreies til både tolv og ett, og likevel sto høyttalerne der og gjespet. Lyden var høy nok, men uten å være spesielt rytmisk eller engasjerende. Som en trøtt soldat som har forsovet seg til marsjen. Det var åpenbart hørbare kvaliteter her, bevares, men det kom ikke frem som man forventer av et høyttalerpar til flere hundre tusen kroner.

Med Hegel H590 ble det bedre. Kjappere bass, bedre kontroll over det hele, men like fullt dølt å lytte til. Hvor blir det av magien? Luften og holografien? Magesparkene?

Neste steg opp ble forforsterkeren Hegel P30 og to H30 monoforsterkere. 1100 watt, kom igjen! I alle normale sammenhenger er dette elektronikk som gir høyttalerne truserøsk og projiserer musikken ut i rommet så nakkehårene reiser seg. Ikke her. Det låter liksom tregt og litt ullent.

Har sett denne filmen før

Plutselig kommer jeg på at jeg har sett denne filmen før. Problemstillingen minner meg nemlig om en annen Dynaudio-høyttaler jeg for ti år siden hadde tilsvarende problemer med: opp-ned-høyttaleren Consequence Ultimate Edition. Et par kostet 400.000 kroner den gangen, og var enda større – og faktisk enda mer tungdrevne. Selv med Bladelius Ymer med 2 x 600 watt i 4 ohm sto de omtrent bare og trakk på skuldrene. Dette er med andre ord ikke et nytt fenomen for Dynaudio.

Jeg sitter med følelsen av at det ikke bare er å putte på mer kraft på Confidence 60, i så fall burde Hegel-settet gjort nytten og vel så det. De de trenger er en forsterker som leverer masse strøm, men som også evner å svinge elementene med «lynets hastighet». Noe Hegel-settet i de fleste tilfeller gjør, bare ikke her.

Soulution – løsningen

Løsningen skulle åpenbare seg i form av en forsterker tuftet på ekte tysk ingeniørkunst. Nemlig den integrerte Soulution 330. Den er relativt beskjeden av vekt, men har likevel en strømforsyning på hele 1200 VA. Denne er av en avansert svitsjet type fremfor tradisjonell ringkjerne, som gjør at den kan være ganske mye mindre. I følge Soulution selv drives likevel musikksignalet i Klasse A-drift nesten hele veien.

Det er ikke effekten som gjør forsterkeren interessant, med bare 120 watt pr. kanal i 8 ohm, oppgitt til å doble i 4 (C 60 er en 4 ohms konstruksjon). Den samlede kapasiteten til kondensatorene er på sin side hele 160.000 µF. Data sier ikke alt, men det skulle vise seg at denne forsterkeren var akkurat hva høyttalerne trengte.

Ulempen er at den koster 216.000 kroner. For den som ønsker enda mer overskudd finnes den dobbelt så store – og mer enn dobbelt så dyre – storebroren 530.

På dette punktet er det nesten bare å stoppe å telle penger. Av samme grunn har jeg koblet opp og fininnstilt Linn Klimax DSM/2 som lydkilde. Fantasilyd til fantasipris (200.000 kr).

Holografisk rom

At musikk er sitt eget språk, er samene et kroneksempel på, for Mari Boine-joiken Máze covret av popgruppen ISÁK er full av uttrykk, men uten ord. Vokalist Ella Marie Hætta Isaksen står midt i et stort lydbilde, nakent med a capella joik det første halvminuttet, før perkusjonen kommer inn og lover oss noe stort. Og noe stort får vi, når høyttalerne pumper ut trommerytmene omringet av et gigantisk synthlandskap, og med den mesterlige stemmen til Isaksen i sentrum av det hele.

Blodet i kroppen pumper av følelser, og jeg bryr meg ikke om å prøve å tolke hva som ønskes å si med sangen. I stedet vender jeg meg inn i meg selv, og får noen aha-opplevelser rundt min egen eksistens. Alt skjer i løpet av drøyt to minutter, før sangen er over. Makan.

Den fine balladen Exile av Taylor Swift og det melankolske indiefolk-bandet Bon Iver klinger nydelig. Pianoet har en deilig fylde, og man hører pedalen jobbe stille imellom tonene. Stemmen til Justin Vernon går nesten helt ned i kjelleren, samtidig som det er full kontroll på detaljene i konsonantene. Når Taylor Swifts stemme kommer inn, er opplevelsen fullkommen. Denne sangen har jeg mest hørt på radio, og den er jo fin der, men det er ingen tvil om at den fortjener den fulle behandlingen. Gjerne på et anlegg til nesten 900.000 (kabler ikke inkludert!), hvor høyttalerne altså utgjør halvparten av budsjettet. Den som hadde denne typen økonomi…

Klassisk

En nyoppdaget klassisk komponist for mitt vedkommende er den unge bulgarsk-britiske komponisten Dobrinka Tabakova. I dag bare 40 år gammel, men med et meget godt øre for klassisk komposisjon. Bare hør på Concerto for Violoncello and Strings fra hennes første orkesterverk String Paths, som hun komponerte i 2004 – bare 24 år gammel. Utgivelsen er gitt ut på ECM i 2013, fremført av Det litauiske kammerorkester under dirigent Maxim Rysanov. Og, best av alt, tilgjengelig på Tidal i «masterkvalitet» (MQA).

Ledecelloen spilles med en følsom hånd, og henger i rommet med gigantiske dimensjoner, omringet av orkesteret som fyller ut lydbildet. Confidence 60 gjør en enestående jobb med å plassere de enkelte instrumentene i rommet, ta seg selv ut av regnestykket og bare etterlate det musikalske avtrykket. Det er som man har stupt inn i et univers som kun består av musikk!

Låter som Dynaudio

At Confidence 60 låter tett opp mot perfeksjon, betyr ikke at de skiller seg vesentlig i klangkarakter fra andre Dynaudio-høyttalere jeg har hørt. Det er en god ting. Det betyr nemlig et perfekt balansert lydbilde, hvor alle frekvenser får plass til å utfolde seg. Og hvor rytmen er på plass noe så inn i granskauen.

Men om det perfekte for deg er Sonus faber Lilium, så vil du savne litt varme og glød i mellomtonen på Confidence 60. Hvis du derimot foretrekker det lynraske attakket, tyngden og fokuset fra KEF Blade, så vil Confidence 60 oppleves som litt tilbakelent og «myk». TAD R1 har også en enda strammere gjengivelse. Smak og behag gjelder, uansett hvor dyrt det blir.

Tradisjonell høyttalerkunst: noen tanker

Disse høyttalerne får meg til å gjøre meg opp noen tanker. Det er fantastisk hvor bra det kan bli når en konstruktør med kunnskap legger sjelen ned i å lage den perfekte høyttaleren. Når man har uante budsjetter å jobbe med, er det likevel flere veier å gå.

Dynaudio har valgt den tradisjonelle ruten, med materialer av ekstrem byggekvalitet og superbe mekaniske egenskaper. En rent passiv høyttaler, som krever like mye oppmerksomhet til plassering og akustikk, forsterker (og kabler), som en hvilken som helst annen påkostet hi-fi-høyttaler. Det gjør også at man kanskje ikke vil klare å få den til å låte optimalt i ethvert miljø.

I den helt andre enden så har man teknofile løsninger som for eksempel B&O Beolab 90. Her er ikke kvaliteten pr høyttalerelement i samme liga som hos Dynaudio Confidence 60, derimot bruker man mange høyttalerelementer kombinert med avansert digitalteknologi. Her spiller noen høyttalerelementer rett mot lytteren, mens de andre elementene brukes til å absorbere etterklangen fra rommet. Det er like avansert som det er genialt, og gjør høyttalerne mye enklere å plassere med tanke på optimal lydgjengivelse. Her får du også forsterkere innebygd, så alt du trenger er lydkilden i tillegg.

Et par Dynaudio Confidence 60 perfekt plassert i et perfekt rom knuser Beolab 90 på lydkvalitet. Samtidig vil Beolab 90 låte mye bedre i et ubehandlet rom, og hvor det er interiøret som dikterer høyttalernes plassering – ikke lydgjengivelsen.

Konklusjon

Dynaudio Confidence 60 er den mest vellykkede Dynaudio-modellen undertegnede hittil har hørt. De spiller ringer rundt det meste, de låter gigantisk og superoppløst. De låter rett og slett riktig. Helt riktig.

Alt av musikk får magiske vinger, alt låter forbasket uanstrengt og med absolutt troverdighet. Det dundrer løs når det kreves, og låter som en sval bris når det skal.

Aberet er at høyttalerne krever et stort rom, med god akustikk. Og de trenger en steikje bra forsterker! Her holder det ikke med «high-end light». Man må opp i den virkelige utsøkte klassen. Selv om du har råd til disse, bør du ikke kjøpe dem før du også har hørt lillebror Confidence 50 i ditt eget rom. Det kan faktisk hende de funker bedre.

Verdt det? Det må folk med penger til det svare på.