Jeg skal innrømme at det var med en viss skepsis jeg pakket opp de nye JBL Classic-høyttalerne i retrodesign. Det hjalp litt at de forrige JBL-høyttalerne jeg testet – L100 Classic, hadde blåst meg av stolen da jeg testet dem, så jeg øynet et ørlite håp.
Men jeg hadde historiske grunner til skepsisen.
De nye L82 Classic følger samme mal som L100 Classic: La et tilbakeblikk til gamle tider danne inspirasjonsgrunnlaget for en ny høyttalerserie, og la oss kalle dem, ehh… Classic.
Ikke veldig originalt, det skal sies, men den synden er ikke JBL alene om å gjøre.
Det kan gå bra, og det gjorde det til gangs med L100 Classic, som er en ganske stor treveis bokhyllehøyttaler – til og med med de originale Quadrex-grillene, og som trenger et par stativer å stå på.
Mens de større L100 Classic er en moderne – og langt mer velspillende – utgave av originalen L100 Century, er den mindre toveis L82 Classic inspirert av blant andre L46 som ble sluppet på begynnelsen av 80-tallet. Den hadde tilsvarende bestykning som denne, en 8-tommers bass, og en 1-tommers diskant, i et mellomstort bassreflekskabinett.
Den hadde sine hørbare mangler.
Skomaker, forlat din lest
Men en L46 fristet meg mer enn mange andre høyttalere på den tiden. Da lette jeg etter en mer frempå og energisk høyttaler enn de Advent-høyttalerne jeg spilte på den gang, og siden den større L56 hadde en 10-tommers bass, falt valget på den istedet for den mindre L46.
Den blåste de høflige og velbalanserte Advent-høyttalerne av stativene. To 10-tommere flyttet rikelig med luft i det lille rommet de sto i, og de tålte å spille høyt. Det gjorde ikke ørene mine. Dro man opp volumet på den strømsterke Harman Kardon-forsterkeren jeg brukte, ble det både høyt, tøft – og skarpt. Man kan si at det manglet en del på balansen mellom energien i mellomtonen, og diskanten, på den generasjonen JBL-høyttalere.
Heldigvis er det bare designet på L82 Classic som minner om mine gamle JBL-høyttalere. De har den samme hvite bassmembranen med bassporten over, og en 1-tommers diskant.
Der stopper likhetene. For disse spiller langt, langt bedre enn originalen.
Komplett redesign
Den nye utgaven har et nytt 20 cm basselement med en riflet fibermembran, med gummioppheng foran og en stor svingspole i et kraftig magnetsystem. Elementet som er montert på et støpt chassis, er skrudd fast med åtte skruer. Innvendig er kabinettet forsterket med avstivninger og moderat demping.
Ved siden av bassporten foran sitter en asymmetrisk plassert 25 mm diskant med titanmembran (L46 og 56 hadde aluminiumsmembraner). Membranen er senket litt i forhold til frontplaten, og har en liten spredelinse foran.
Diskantnivået kan reguleres etter behag med det lille potensiometeret øverst, og det kan det hende du vil ønske hvis du spiller med forseggjorte Quadrex-grillene på. De demper nemlig diskanten litegranne.
Høyttalerne er for store til å plasseres på en hylle. JBL tilbyr et par stativer som er laget for høyttalerne, som vinkler dem litt bakover. De kan godt plasseres nær bakveggen, da kjenner man bassen veldig godt i mellomgulvet, men jeg anbefaler å trekke dem ut minst 50 cm, og vinkle dem innover mot midten av sofaen. Det ga den beste balansen i mitt lytterom.
Let the good times roll!
Bak den silkematte sorte fronten, er kabinettet kledd i ekte valnøttfiner. Rammen på grillen er laget av en finert MDF-ramme, og Quadrex-grillen har fått langt mer holdbar skumplast, tilgjengelig i sort, blått eller oransje.
På de lave JS-80-stativene, ser høyttalerne skikkelig retro ut, og personlig digger jeg det, men jeg kan se hvorfor det ikke er alles kopp te. Men sett på noe musikk, og forbered deg på å bli blåst av stolen.
Jeg har aldri hørt en så liten toveis høyttaler med så mye balansert dynamikk. Klangbalansen heller litt mot varm, men fremfor alt, fyldig klang med mye bunn. Basselementene er ikke bare kraftfulle i måten de hamrer ut trommeslagene eller triller basstoner på, man får følelsen av å høre på en mye større høyttaler.
De forsvinner nærmest i rommet, og skaper et enormt lerret for Keith Jarretts konsertklaver å boltre seg på. Legg til trommer og bass, så har man en trio, og JBL-høyttalerne er i sitt ess her. Kontrabassen får nydelig vekt i bassen, og trommene legger et mektig fundament i lydbildet, som klaverklangen nærmest flyter avgårde på i rommet.
Høyttalerne gir Nancy Wilsons vokal spotlighten midt mellom høyttalerne, ganske langt ut på gulvet, men stereoperspektivet er ikke like helstøpt som på de langt dyrere Audiovector R1 Arreté. Det er heller ikke samme grad av raffinement og oppløsning i diskanten, men det skulle bare mangle. JBL-høyttalerne er betydelig billigere.
Inn med Leonhard Cohen i liveppptak fra London. Jeg var ikke tilstede, men det gjør ingenting, for det kan jeg leke at jeg er med JBL-høyttalerne. Som skaper en forbausende naturtro live-følelse, hvor man får gjenskapt den store scenen opptaket ble gjort på.
En klassiker fra samme tid som inspirasjonen til høyttalerne, Dire Straits Love Over Gold (om jeg hørte første gang på mine egne L46), lyder himmelsk mye bedre på L82 Classic. De gjengir gitarklangen med langt mer dybde og mer nyansert, det er et langt skarpere fokus i lydbildet, og det finnes ingenting skingrende eller skarpt i diskanten.
Det gjør det heller ikke på klassisk musikk, en akilleshæl for mange eldre JBL-høyttalere. Strykerne på Mozarts klarinettkonsert i a-dur (KV622, Philips 1971), kommer fint fram i lydbildet, og klarinettklangene er dyp, resonant og man kan høre luften som trenger seg gjennom instrumentet til Jack Brymer.
Kanskje noen vil savne litt mer luftighet øverst i diskanten, og litt mer raffinement og detaljskarphet i mellomtonen, men bortsett fra det er JBL-høyttalerne en sann glede å spille musikk på. Du finner ikke maken til spilleglede i denne prisklassen.
Bare prøv med Tony Bennett og B.B. King i duett på klassikeren, Let the good times roll, og du skjønner raskt hva jeg mener.
Konkurrenter? Hvilke konkurrenter?
Tro meg, jeg har lett, men det har ikke vært lett å finne alternative høyttalere til L82 Classic. De langt mindre Piega Premium 301, ligger i samme prisklasse og leverer musikken på et blankpolert sølvfat, men dynamisk sett er de ikke i nærheten.
Bowers & Wilkins? 705 S2 er det nærmeste man kommer, og de er bedre balansert og byr på mer raffinement, men spilleglede?
Noen trinn opp på prisstigen finner man Dynaudio Special Forty, som er mer gjennomsiktig og finmasket, men uten den brakdynamikken, og slett ikke samme dybde i bassen som JBL-høyttalerne.
Konklusjon
JBL L82 Classic er uten tvil de høyttalerne som gir mest spilleglede for pengene, i denne prisklassen. Du kan finner mer innsikt, raffinement og detaljrikdom i andre kompakthøyttalere, men ikke den samme lekne dynamikken og med så fet bass som her. Man må til større gulvstående høyttalere for å matche den fysiske bassen, og for å få et lydbilde med samme skala. JBL-høyttalerne er en triumf for designerne som har maktet å gjøre alle fordommer til skamme, og skapt troende av skeptikere. Måtte de få holde på lenge.
Veldig bra omtale, håper dere får omtalt HDI-3800