Anmeldelse: The Crown, sesong 4

Med sin fjerde sesong av tidenes mest påkostede TV-serie, The Crown, lykkes Netflix nok en gang med en engasjerende historie om ekte (dog virkelighetsfjerne) personer fra vår nære historie.

 

Jernkvinnenene

Vi er kommet til 1980-tallet, der «Jernkvinnen», Margareth Thatcher (Gillian Anderson) får sin brakdebut i britisk politikk – og setter evigvarende spor på samfunnet.

Med sin beinharde fremtoning og ukuelige besluttsomhet er hun fast bestemt på å, radikalt, omkalfatre det britiske samfunnet. En kvinne som i en mannsdominert verden forsøker å være mer mann enn de eldre herremennene hun omgås i det forgubbede konservative partiet. Som statsminister har hun ikke med én eneste kvinne i regjeringen, rett og slett fordi hun ikke anser kvinner som «skikket» til høyere verv.

Thatcher finner i sin «kollega», Dronning Elisabeth (Olivia Colman), etter en litt brogete start, en forbundsfelles som også har måttet kjempe seg til en plass i en manne-verden. Ikke like til sinns, men like fullt med et nogenlunde felles ståsted og historikk. Det oppstår en flott dynamikk de to sterke kvinnene imellom.

Maggie turer fem, går til krig mot fagforeningene, pampeveldet i partiet og innfører harde kutt i sosiale ytelser. Faktisk går hun så hardt til verks at den nøytrale Dronningen ytrer sin bekymring for folkets ve og vel. Det går så langt at en av hennes undersåtter bryter seg inn på Buckingham Palace for å fortelle henne noen alvorsord om tingenes tilstand for gutta på gølvet.

Andersson er sminket til en skremmende likhet med Jernkvinnen, og tar etter hennes fakter og ganglag, men stemmeleiet hun har tillagt karakteren grenser tidvis over i det parodiske.

Følelsesmessig avstumpet

Colman er nok en gang aldeles glimrende som den pliktoppfyllende og arbeidsnarkomane Dronningen (vi vil savne Colman i de to avsluttende sesongene), som alltid setter landet, folket og de rojale pliktene i fremste rekke – familien fremstår nærmest som et «nødvendig onde», og en del av plikten som monark.

Barna har hun knapt nok tatt i, eller sett, under oppveksten, noe serien vil ha det til at ikke minst eldstesønnen, prins Charles (Josh O’Connor) har måttet lide under. Han er ekstremt innadvendt, mangler empati og en merkelig miks av et menneske som er meget følsomt men samtidig følelsesmessig avstumpet.

Når han til slutt innser at han ikke kan få kvinnen han elsker (Parker Bowles) aksepterer han at familien nærmest finner en passende brud for ham. Den tilsynelatende perfekte dronningkandidaten blir den 18-årige Diana Spencer (Emma Corrin). Hun kommer fra en høytstående familie, har en plettfri bakgrunn uten hverken plagsomme ekser eller skilsmisser, og er såpass ung at hun kan «formes» inn i den absurde rollen.

Problemet oppstår når Charles, fra dag én, overhodet ikke viser noen interesse for sin unge forlovede, og hun i tillegg blir overlatt til seg selv, i villrede på slottet. Imens befinner den kommende husbonden seg på reise eller i sengehalmen sammen med sin elskerinne.

Serieskaper og manusforfatter, Peter Morgan, begår et regelrett karakterdrap av Charles i fjerdesesongen. Nok en gang stiller vi spørsmål vedrørende etikken i en serie som nærmest fremstår som en dokumentar om og med nålevende mennesker.

De har garanter gode kilder fra livet på innsiden av hoffet, men samtidig har de garantert tatt seg dramaturgiske friheter, samt konstruert private samtaler og hendelser. Charles fremstår som den reneste drittsekken i sin behandling av den sårbare, delikate og uskyldige Diana – som ikke vet hva godt hun kan gjøre for at hennes nye ektemann skal vie henne oppmerksomhet og elske henne.

De psykiske plagene som følge av neglisjeringen og den kalde mottagelsen i den lukkede Windsor-familien, toppet med et ekstremt trykk fra pressen, fremkaller depresjon og spiseforstyrrelser.

Lady Di

Svært mye av sesongen vies det unge kronprinsparet, Dianas fullstendig nye liv og det komplett mislykkede ekteskapet – der det alltid er et tredje hjul på vognen.

Corrin er spot on som den livsglade, kokette og lett naive, nyforelskede prinsessen, som krasjlander midt inn i den forstokkede kongefamilien. En familie som lever fullstendig i sin egen lukkede boble, skjermet fra det virkelige liv.

Hun møter hverken forståelse eller venner på slottet, kun harde krav om at hun som Englands kommende Dronning er nødt til å få ekteskapet til å fungere (på ett vis).

Morgan fremhever til gangs at hun er uselvisk og så til de grader blir «Folkets prinsesse», så meget at vi finner hennes karakter noe unyansert, til tross for at også hun (etter hvert) tar for seg av manneben utenfor ekteskapet.

Hun stråler faktisk så meget at ektemannen blir sjalu når hun stjeler rampelyset fra ham, som for eksempel under en tur i Australia; det er jo han som er arveprinsen, mens hun «kun» er inngift.

Husets fire vegger

Noen vil nok bli veldig skuffet over at det spektakulære eventyrbryllupet mellom Charles og Diana ikke gjenskapes, det virker gjennomgående som om produksjonen har fått strammere budsjettrammer siden forrige sesong; det er mindre prangende og handlingen er mer konsentrert rundt kongefamiliens indre gemakker, der vi blir vitne til historiske hendelser (som Falklandskkrigen) på avstand.

Bortsett fra kronprinsparets reise til Australia og New Zealand, foregår det meste av fjerdesesongen innenfor palassets fire vegger. Det er noen avstikkere til Balmoral og litt fra Thatcher-regjeringens indre liv, men for øvrig er det familiedrama i den innerste kretsen til kongehuset som står i senter av oppmerksomheten.

Prinsesse Margaret er fortsatt ukomfortabel med å konsekvent spille annenfiolin, ei heller har hun noe suksess på kjærlighetsfronten. Bonham Carter spiller henne mer nedtonet og autentisk enn i forrige sesong, og får frem sårheten i karakteren på en helt annen måte, men det er Charles’ tristesse som fascinerer.

Et terrorangrep fra IRA medfører at prinsen mister en av de han setter aller høyest i livet, og Diana kan definitivt ikke fylle det tomrommet – hun er mer et konstant irritasjonsmoment.

Josh O’Connor tar den ekte prins Charles fullstendig på kornet, der han går med lett lutet rygg, blikket festet til gulvet og hendene stukket godt ned i jakkelommene. Han er usikker med valg av ord og ukomfortabel i møte med fremmede. Han fremstilles som en virkelighetsfjern fjott, uten empati, forståelse eller interesse for andre mennesker

Midtveis ut i sesongen blir vi introdusert for Elisabeths to yngste sønner, men som bifigurer tilfører de historien svært lite, fremstår mer som nødvendige fyll.

Det er ikke alle episodene som er like fengende, og driver historien fremover, men for historisk og politisk interesserte er The Crown et regelrett gullfunn. En virkelig smart skrevet historie med fascinerende karakterer som helle tiden spinnes rundt ekte hendelser fra vår alles nære historie. Toppet med utmerkede skuespillere.

Teknisk er serien fortsatt av enestående kvalitet med lekkert og sobert foto og klipp, samt kulisser og rekvisitter som til det fulle gjenskaper tiden og menneskene. 5 stjerner til et, lett omskrevet, drama av de sjeldne.