Den mest balanserte

Etter å ha trålet markedet i prisklassen under 6.000 kroner, har Samsung HW-Q66T markert seg som den beste, med et hestehode foran de andre. Både Sony HT-G700 og TCL Ray Danz TS9030 måtte se seg slått, og jommen måtte ikke den enda dyrere LG SN8GY også bukke under mot Samsung.

Det HW-Q66T mangler i forhold til de nevnte, er støtte for Dolby Atmos. Men den har oppadrettede høyttalere som gir lyd i høyden, det er bare simulert lyd (DTS Virtual:X) og ikke ekte Dolby Atmos eller DTS:X. Men det er faktisk andre ting som er viktigere enn funksjoner, og det er lydkvalitet.

Lyden av HW-Q66T er den mest balanserte i sin klasse. Bassen fra subwooferen er godt integrert i lydbildet, og dessuten kjappere enn de fleste i klassen. Dialogene på film er klare, med god tyngde i brystklangregionen. Det låter stort og overbevisende, lydsporet er ryddigere, kjappere og klarere enn med konkurrentene.

Surround-inntrykket

Inntrykket av surroundlyd er noe begrenset, her er for eksempel Sony HT-G700 bedre. Men det hjelper ikke. Det er Samsung som er best totalt sett.

Samsung har dessuten et ess: Har du en ny Samsung-TV med Q-Symphony, så vil dens topplasserte høyttalerelementer kunne brukes sammen med lydplanken, til å ytterligere dra lyden opp i høyden fra TV-benken. Og med Adaptive Sound kan den analysere støynivået i omgivelsene, og tilpasse eget lydnivå etter det. Hvis for eksempel støvsugeren står og går, blir lyden fra lydplanken høyere.

Musikk i stereo over Bluetooth funker fint, og også her er Samsung-planken et godt steg over røkla. Bare pass på at lydnivået på lydplanken justeres uavhengig av mobiltelefonen, slik at du må sørge for at mobilen sender ut lyd på full guffe og deretter justere lyden på lydplanken.

Samsung HW-Q66T er rett og slett den aller beste lydplanken i sin prisklasse. Skal du absolutt ha Dolby Atmos-støtte, kan du smelle enda en tusenlapp i bordet for HW-Q76T som ellers er lik.

Sonos når nye høyder

Når Sonos kommer med en erstatter til de aldrende PlayBar og PlayBase, så er det ikke småtteri de stikker under panseret. Sonos Arc er stor, hele 114 cm bred som tilsvarer bredden til en 50-tommers TV. Den finnes både i svart og hvit, hvor vårt eksemplar var hvitt. Den ville stått bedre i stil med TV-en hvis den var svart, men det er alltid kjekt å ha valget. Hele elleve forsterkerkanaler er gjemt på innsiden, fordelt på like mange høyttalerelementer. Dette for å på best mulig vis både simulere surroundlyd, og ivareta dynamikken og renheten i lydbildet.

Totalt sju lydkanaler gir simulert surroundlyd – inkludert to høyttalere rettet oppover, som skal gi «lyd fra himmelen». I dette tilfellet dreier det seg om Dolby Atmos, det mest utbredte blant slike lydformater. Arc er Sonos’ aller første Atmos-planke.

Lydmessig imponerer Arc med en flott illusjon av surroundlyd, som minner om opplevelsen vi fikk med den over tre ganger dyrere Sennheiser Ambeo. Arc er virkelig en killer her, og trenger strengt tatt ikke bakhøyttalere i det hele tatt. Men du kan hvis du vil.

Lyden er meget klar og åpen, dialogene er klokkeklare, og alt er fryd og gammen med både film og musikk.

For det meste. Det mangler litt på dynamikk, vi opplever lyden som småtam til tider. Du kan dra opp lydnivået, men det er liksom ikke like mye fart og moro som med enkelte andre.

Vi skulle også ønske at vi kunne velge grad av TruePlay-kalibrering, da det kan fjerne litt for mye fylde i mellomtonen.

Alt i alt er Sonos Arc likevel en meget vellydende lydplanke, som vi tror svært mange blir veldig fornøyd med. Den koster også mindre enn den kunne gjort. Har du Sonos fra før er Arc et kjærkomment tilskudd til familien. Har du derimot ikke Sonos, er det ikke sikkert det er denne du starter med.

Lydplanke med kinoambisjoner

Det kan virke som galskap å betale 15.000 kroner for en lydplanke. Men vi har erfart at en lydplanke ikke trenger å være et åpenbart kompromiss, hvis man er villig til å investere i kvalitet. Og i prisen får du ikke bare en kraftig trådløs subwoofer, men også et par trådløse bakhøyttalere. Med innebygde høydekanaler i både lydplanken og bakhøyttalerne, for å gi best mulig utbytte av 3D-formatene Dolby Atmos og DTS:X.

Sammenlignet med forgjengeren HW-Q96R har Q950T fått to ekstra kanaler og høyttalere, og har nå hele ni kanaler innebygd i selve lydplanken, hvor to av dem driver toppmonterte Atmos-høyttalere. I tillegg har vi altså de trådløse bakhøyttalerne, hver med en surroundkanal pluss et toppmontert høyttalerelement til Dolby Atmos og DTS:X. Den komplette høyttalerkonfigurasjonen er altså 9.1.4.

Brukervennligheten er god, men det er lyden som er den virkelige knockouten! Det er masser av kraft her, mer enn i nesten noen annen lydplanke vi har testet med unntak av forgjengerne og den ekstreme Sennheiser Ambeo. Der hvor Sonos Arc har en mer finmasket lyd i overtoneområdet, er Samsung mer som lyden du hører på kino: tung, kraftig og deilig.

Lydplanken er kjapp i vendingene, her holdes det kontroll på pistolskuddene mens dialogene holder seg klokkeklare. Lyden oppleves også lineær og naturlig, hvor konkurrentene ofte demper mellomtonen for å gi inntrykk av mer bass og diskant. Det er ikke nødvendig her, siden Samsung Q950T har såpass bra dynamikk og kontroll.

Filmopplevelsene er glimrende med ekte 3D surroundlyd. Og har du en ny Samsung-TV med Q Symphony, så kan de toppmonterte høyttalerne i denne brukes til å løfte frontlyden ytterligere et hakk opp fra TV-benken. Da får du en boble med lyd som ingen annen lydplanke kan måle seg med.

Dette er dessuten blant de beste lydplankene til musikk i stereo.

Den feteste hagehøyttaleren

Ultimate Ears er den beste bærbare høyttaleren i sin klasse. Den ultimate partyhøyttaleren, men som også fikser klassisk og jazz bedre enn konkurrentene.

Det er ikke bare bass, volum og desibel i en Hyperboom, den har også fokus og gjennomsiktighet nok til å lyde temmelig raffinert og klart. To er selvsagt enda bedre, og gir musikken en helt annen skala, i tillegg til enda mer lyd, men man kommer lengre med én Hyperboom enn med noen av konkurrentenes trådløse og bærbare høyttalere.

Den 36 cm høye og nesten seks kilo tunge høyttaleren, har et hendig bærehåndtak og kan stå utendørs i solskinn eller regn. Den er ikke vanntett som de mindre UE-høyttalerne, men sprutsikker, og tåler fint at noen velter Prosecco-glasset over høyttaleren.

Hyperboom har en partymode, som aktiveres dersom man vil at andre på festen skal ha tilgang til høyttaleren. Eller høyttalerne. For hvis man har en annen UE-høyttaler, Hyperboom, Megaboom eller Boom, kan de kobles sammen trådløst og plasseres ut på terrassen for enda mer lyd.

Men det aller feteste er å koble sammen to Hyperboom i stereo. Sett dem gjerne på et bord eller en hylle, slik at høyttalerne ikke spiller bare for føttene til gjestene, og skru opp lyden!

Med tilsammen seks høyttalerelementer, blir det et himla lydtrykk fra en Hyperboom. UE sier at den klarer et lydtrykk på 100 desibel, og det stemmer fint med våre målinger. På hver av sidene har de plassert to basselementer med to slavebasser, og to diskanter. Sånt blir det mye lyd av.

Leon Bridges Bad Bad News, løftet virkelig stemningen da jeg byttet fra én til to Hyperboom-høyttalere. Den ene høyttaleren fylte terrassen godt, med to ble det nesten som en mini-PA der ute, og rett og slett dobbelt så moro.

Blåser konkurrentene av banen

Man skal ikke la seg lure av den kompakte kubens beskjedne mål. Naim Mu-so Qb 2 gjør som sin mer voluminøse slektning, og spiller større, tøffere, og mer engasjerende enn størrelsen tilsier. Den andre generasjonen av Naim-høyttaleren lyder også bedre, mer raffinert, åpnere og med tydeligere fokus, og har så få begrensninger at den rett og slett er best i klassen.

Ønsker man seg en kompakt bordhøyttaler med skikkelig fet lyd, er Qb 2 vårt klare valg.

Den har alt man trenger innebygget. Til sammen 300 W forsterkereffekt, som gir den potente lyden. Den har også Bluetooth og Wi-fi, og den kan kobles til wi-fi-ruteren hjemme med en ethernettkabel for mer stabil strømming av musikken.

Med appen kan fire andre Naim-enheter i andre rom legges til og styres fra appen, i et multiromsoppsett. Hvis man har enheter som støttes av AirPlay 2 eller Chromecast, kan de også legges til og appstyres med hhv. Apple Home- og Google Home-appene.

Det beste med Qb 2 er nesten betjeningen. Det følger som nevnt med en fjernkontroll, og den erstatter langt på vei appen på mobilen, men man kan også betjene lyden, velge kilder og lagre sine favoritt spillelister eller radiostasjoner fra pekeskjermen på toppen. Der fungerer aluminiumsringen på ytterkanten som volumkontroll, slik den også gjør det på Naims Uniti forsterkere.

Den andre generasjonen av Naims kube, spiller akkurat som forventet, men det er mer kontroll og kraft her, og et bedre fokus i lydbildet. Som fremdeles er stort, fyldig og full av varme og behagelige klanger, bare med åpnere og mer raffinert lyd i tillegg.

Avslørende pakkeløsning

Trådløse aktive høyttalere vinner raskt frem. Men er det mulig i det høyeste sjiktet, eller må det fortsatt god gammeldags analog teknologi til i high-end-segmentet?

Dali mener tydeligvis at tiden er inne, og har lansert en aktiv utgave av selskapets nest høyeste serie, Rubicon 2 C. Rubicon 6 C er en fullvoksen, men slank gulvhøyttaler. Det sitter i alt fire høyttalerenheter i Rubicon 6 C: to like 6,5″ bassenheter med trefibermembran samt den 28 mm dome- og bånddiskanten som til sammen utgjør Dalis hybrid-diskant. Det sitter to forsterkere på 250 watt i hver høyttaler. De driver henholdsvis bass- og diskantseksjonen.

Rubicon 6 C er en meget presis og avslørende gjengiver. Det skal den ha all mulig ros for, men du må være oppmerksom på at du kan komme til å høre ting som ikke var meningen. En utbredt floskel blant hi-fi-anmeldere er «det var som å høre platene mine for første gang!». Noen ganger en den floskelen sann, men det kan også bety at man må gi avkall på noen illusjoner når det gjelder noen av ens yndlingsopptak!

Med Rubicon 6 C har Dali tatt et steg oppover når det gjelder aktive høyttalere. Om ikke high-end, så i hvertfall nivået like under. Den er en fremragende og meget nøyaktig lydgjengiver, som med sin evne til å grave opp så vel skjønne som mindre skjønne detaljer fra dine yndlingsinnspillinger bør kunne ta konkurransen opp med de fortsatt få konkurrentene i samme klasse.

Den egentlige utfordringen ligger i om Dali kan overbevise de ofte konservative hi-fi-entusiastene om at de må skrote sine yndlingsforsterkere, og slutte å bekymre seg for høyttalerkabler. Hvis det lykkes, får kjøperne en kombinasjon som vil være vanskelig å finne i samme kvalitet som separate komponenter.

Den beste utehøyttaleren

Den finnes i sort og hvit, kabinettet er vanntett og solid, og den leveres med en L-formet aluminiumsbrakett som er festet på den ene siden av høyttalerne. Braketten fungerer også som en forlenget forbindelse for kablene, som festes på innsiden av braketten, der den skrus fast i veggen, eller i taket.

Balanse er ordet her. De mellomstore B&W-høyttalerne leverer et sjenerøst og meget godt balansert lydbilde. Etter at førsteinntrykket har lagt seg, legger man merke til at de også har mer bass enn man skulle tro. Dette er ikke de skarpest fokuserte eller mest oppløste høyttalerne vi har testet, men det er sammenheng her, hele tiden.

Bassen henger godt med også når man spiller høyt, det svinger kanskje mer av Focal-høyttalerne, som også kan spille høyere, men det er lett å la seg engasjere av B&Ws utendørshøyttalere. De får god hjelp av slavebassen bak, som gir Ariana Grande overbevisende dynamikk og lydtrykk. Dette kanskje de mest allround høyttalere i testen, og soleklart de beste på klassisk musikk. Det er ingen av høyttalerne i denne testen som er i nærheten av B&W-høyttalernes raffinerte og oppløste strykerklang, for eksempel.

Bowers & Wilkins AM-1 må se seg slått av Focal 100 OD8 på volum og lydtrykk, men den har mer enn rikelig med bass for hagefester, og lyder samtidig mer fokusert og bedre balansert enn både Focal og de andre høyttalerne i testen. Dette er høyttaleren man skal ha hvis lydkvaliteten er viktigst. Den eneste ulempen med AM-1, er at den trenger en potent forsterker for å skinne på terrassen.

Gjenfødte kjempekillere

Menuet er blant de mest populære Dali-høyttalerne gjennom tidene. Og i hvert fall en av de mest seiglivede, da den siden lanseringen fra 1994 har overlevd to høyttalerserier, inntil den nå står på egne ben som eneste medlem av sin familie.

Menuet SE ble egentlig utviklet som en spesiell luksusmodell for salg i Japan, men den kan nå også kjøpes i Skandinavia. Finishen er noe av det lekreste jeg har sett til denne prisen: høyglanslakkert finer av vill valnøtt i en pen dypbrun farge.

Det er snakk om en toveiskonstruksjon, som er naturlig for størrelsen. En 4,5 tommers bass/mellomtone med Dalis trefibermembran. Diskanten er den samme 28 mm-domen som i standardutgaven. Til gjengjeld er det brukt mye tid på delefilteret, som har fått de veldig dyre Mundorf-kondensatorene.

Dali Menuet SE punkterer umiddelbart forestillingen om at det må store høyttalere til for stor lyd. Stereoperspektivet strekker seg flere meter forbi høyttalerne og fra gulv til tak. Og dypt inn i rommet bak dem.

Menuet-ene klarer i en grad som er sjelden til denne prisen å fjerne både seg selv og bakveggen, og åpne opp til konsertsalen, jazzklubben eller lydstudioets kontrollrom. Når opptaket og det øvrige utstyret tillater det, setter de en virkelig overbevisende akustisk scene hvor det er plass mellom utøverne – og klar luft mellom dem. Det er glimrende til denne prisen.

Dali Menuet SE er på alle måter en overraskende høyttaler. Få konstruksjoner kan i en alder av 26 år gjøre et så overbevisende comeback, og demonstrere nye finesser. Det sterkeste kortet er og blir overraskelsen. Ingen forventer så stor og kompetent lyd fra en så latterlig liten høyttaler. Gi den en tilstrekkelig stor forsterker og god plassering, så blir det forbannet vanskelig å argumentere for hva du egentlig ville med store gulvhøyttalere!

Kompromissløs lydkvalitet

De små R1 Arreté fra Audiovector, er kanskje de beste blant kompakte høyttalere i denne prisklassen. De har utfordret våre referansehøyttalere fra Dynaudio (Contour 20), og på enkelte områder er Audiovector-høyttalerne å foretrekke.

Høyttalerne er enklere å finne plass til, de trives på de fleste forsterkere, og spiller langt over sin størrelse. Det er ikke mye dypbass her, og vi mener at jordingskabelen er dyrt ekstrautstyr, spesielt siden den er nødvendig for å få høyttalerne til virkelig å skinne. For med Freedom tilkoblet, er R1 Arreté det beste kjøpet i denne klassen.

Det som gjør Audiovector-høyttalerne virkelig unike, er Freedom Grounding. Jording av basselementet. Det sitter nemlig en ekstra kontakt på karbonfiberplatens som kabelterminalene er montert på.

Med jordingskabelen tilkoblet, strammes lydbildet opp, detaljene blir bedre fokusert, bassen mer potent og det virker som om lydbildets dybde blir bedre.

Som alltid med Audiovectors dyrere høyttalere, kan man også her oppgradere f.eks. en Signature, til Arreté-nivå når man ønsker.

Velger man Arreté-utgaven, får man den samme typen basselement som de andre i serien. Membranen bruker flettet karbonfiber støpt inn med trefibre, montert på en titanspole, og paret med en Air Motion Transformer. Dr. Oscar Heils egen variant av bånddiskanten, med en brettet mylar-membran ikke ulikt belgen på et trekkspill.

Høyttalerne har en enestående formidlingsevne på vokal, som minnet meg om en god elektrostathøyttaler. Men de taklet også langt mer dynamisk og kompleks musikk. Ouverturen fra Puccinis La Boheme for eksempel. Spiller man høyt, kan enkelte høyttalere lyde skarpe i toppen, og noen kan ha problemer med å henge med i bassen når orkesteret virkelig trykker til. Ikke disse.

Det er ikke vanlig for så små høyttalere.

Jakten på det perfekte

Noen er villig til å gå lenger enn andre i søken etter den perfekte lyden. I høyttalerfaget er dette en ekte håndverkskunst. Og med Kaya 90 har sørafrikanske – og britiske – Vivid Audio gitt seg selv en ekstra utfordring. Nemlig å få en relativt kompakt gulvhøyttaler til å oppføre seg som om den var nesten dobbelt så stor. La deg forresten ikke lure av det kompakte ytre, hvert kabinett rommer nemlig voksne 90 liter.

Ønsker du gåsehud, kan du spille live-versjonen av Susanne Sundførs Undercover, fra konserten på Barbican i London. Med Kaya 90 låter det så åpent, stort og naturtro at jeg slett ikke savner å ha vært der selv. For her får jeg uansett flyttet hele konsertsalen inn i testrommet, hvor klangen fra pianoet brer seg ut i rommet, med et naturlig og fjellstøtt fundament i bunnen. Og med Susannes særegne stemme, som er like kraftig som den er luftig. Der står hun, midt i rommet, og vrenger sjela si.

Det varmere lydbildet fra strykerne på Luka Sulics tolkning av De fire årstidene av Vivaldi skildres med både fylde, men også med luft. Masse luft. Og med en sånn kontroll på hver lille detalj så vel som store dynamiske utblåsinger, at det rett og slett er uvant.

Når har jeg tidligere hørt lyden så ufarget og levende som dette? Det kan jeg ikke huske.

Kaya 90 er undertegnedes første møte med Vivid Audio. Jeg må innrømme jeg ofte har noen fordommer mot produsenter av høyttalere i halvmillionklassen. Men når jeg fikk høre disse til 270.000 kroner per par, så kom aha-opplevelsene sånn på rekke og rad, at jeg blir påminnet om at det rett og slett er kostbart å hoste opp de beste løsningene.

For Kaya 90 er en diamant av en høyttaler. Den koster dessverre altfor mye til at de fleste i det hele tatt vil drømme om å kjøpe seg et par. Men til prisen får du en av de mest dynamiske, rentspillende og holografisk korrekte høyttalerne på markedet.

Det er lov å drømme.