Anmeldelse: Rebecca

Selveste thriller-legenden in persona, sir Alfred Hitchcock stod bak regien av Rebecca i 1940 – han hatet visstnok filmen. Nå forsøker Netflix seg med en remake av thriller-klassikeren.

 

Filmanuset er basert på romanen (ved samme navn) til Daphne Du Maurier, og er filmatisert utallige ganger, blant annet som TV-serie med Charles Dance i hovedrollen i 1997. Årets versjon legger seg handlingsmessig tett opp til Hitchcock-filmen, men mangler den snikende uhyggen og finessen til «Master of Suspense».

Som en stormende, romantisk, hvirvelvind sveiper den steinrike sjarmøren Maxim de Winter (Armie Hammer) den smånaive selskapspiken (Lily James) av banen under et ferieopphold i luksuriøse Monte Carlo. Etter å ha blitt utskjelt og nedverdiget av den arrogante sosietetskvinnen Mrs. Van Hopper (Ann «The Handmaid’s Tale» Dowd) tar livet hennes en helt annen retning når hun gifter seg med kaksen med sitt storslagne gods i England.

Men på det luksuriøse godset, «Manderley», handler alt om den avdøde ekskonen til Winters, den enestående Rebecca – og den nye Mrs. Winter befinner seg fullstendig i skyggen av sin «forgjenger», mens staben, med iskalde Mrs. Danvers (Kristin Scott Thomas) i spissen, aktivt motarbeider henne.

Ben Wheatley har laget en usedvanlig lekker film, der ikke minst tidskoloritten (slutten av 1930-tallet) er tatt på kornet, ned til minste moteriktige kostymedetalj, den herlige musikken og kvinners plass i samfunnet. Dramaturgien har innledningsvis en fin oppbygging der vi går fra en brennende romanse, til et dagligliv på det store godset som blir mer og mer uutholdelig for Mrs. Winters; der hun stadig avdekker nye hemmeligheter om sin innesluttede mann.

Dessverre får ikke alle de mørke hemmelighetene tid til å manifestere seg skikkelig, det er som om vi kun skraper i overflaten av den nærmest gotiske historien, med en stadig mer diabolsk Danvers, uten at vi får en tilfredsstillende forløsning.

Lily James er elegant overbevisende som den fortvilte nye konen til den hemmelighetsfulle godsherren, mens sedvanlig gode Hammer her blir blodfattig og anonym – fullstendig mismatch med tanke på den storsjarmøren han skal spille. Selv den utrolig fascinerende karakteren Danvers blir nedtonet og bortimot uten brodd; noe som ikke er Scott Thomas skyld, men heller et manus og en regi som står litt i spagaten mellom gammel og ny tid, og nærmest (utilgivelig) unnlater å bruke et av romanens sterkeste drivende elementer, klasseforskjellen mellom nye Mrs. Winter og hennes mystiske brudgom.

Rebecca blir langt fra den isende uhyggen som vi fikk i Wheatleys tidligere grøsser, Kill List, det virker som om han ikke helt klarer å bestemme seg for hva hans skal gjør med stoffet denne gangen, der resultatet ender opp i en visuell motefest uten særlig substans og spenning. Og det var vel ikke helt meningen med en klassisk grøsser?

Dette holder dessverre ikke til mer enn 3 veldig middelmådige stjerner. En film du gjerne kan hoppe over når du zapper deg hvileløst gjennom strømmejungelen i sofaen en sen og mørk høstkveld.