Anmeldelse: Bjørnstad, sesong 1

Med stadig flere aktører som kjemper om forbrukerens strømmekroner satser flere av de ledende tjenestene på mer lokalt innhold for å tiltrekke seg abonnenter. Netflix har blant annet lansert The Rain, Quicksand – Störst av allt og Ragnarok, mens HBO har kommet med Beforeigners og Gösta.

I sin tredje nordiske TV-serie baserer HBO manuset på romanen (2016) til Fredrik Backman. Plottet er både dagsaktuelt og interessant, men serien har dessverre blitt en slapp og uinspirerende affære. Faktisk mer irriterende enn fengslende.

https://youtu.be/zy0RFQQti6U

 

Vi er definitivt i Norrland! I en nedslitt, fraflytningstruet småby som på alle måter mest minner om en by midt ute i de dype skoger fra Sovjetunionens tid på 1980-tallet, kommer byens store sønn tilbake fra suksess i det store utlandet.

Peter Andersson (Ulf Stenberg) har i flere år spilt hockey på elitenivå i NHL-ligaen i Canada, nå tar han med seg tenåringsbarna og fruen til barndomsbyen. Med seg i bagasjen bærer de på en familietragedie, en hendelse som bare er feiet under teppet.

Plottet minner til en viss grad om The Way Back, der byens store helt vender hjem for å redde byens fortapte sportslag, men Stenberg er ikke like tørst som Affleck. Der Affleck fikk i oppgave å redde et fallert basketlag er det kun én idrett som gjelder i Björnstad – HOCKEY!

Peter ansettes for å trene A-laget, men innser raskt at det er langt forbi mulighetene for å reddes, så han påtar seg å trene juniorlaget, og oppnår raskt suksess. Så blir datteren hans voldtatt.

Biørnstad tar opp en høyst dagsaktuell problematikk med unges festkultur, gråsoner rundt samtykke, naive voksne, seksuelle overgrep og, ikke minst, påfølgende «overgrep» i sosiale medier. Men serien svikter både med hensyn til troverdige karakterer og dramaturgi.

Det er helt greit at man har besluttet at settingen skal være i skitne brungrå farger, for å riktig understreke hvor nitrist byen og tilværelsen er i dette øde, forfrosne småbyhelvete; men husene, interiøret, klærne og frisyrene ser, merkelig nok, ut som de har stått uforandret siden 1975. Det til tross for at handlingen foregår i nåtid.

Det skurre ytterligere ved at NHL-spilleren (som sikkert har tjent 2 million i måneden) bor i en gammel, forslitt rønne av et hus.

Alt dette kan skrives på kontoen for bevisste, kunstneriske, valg, for å forsterke/underbygge historien, langt verre er det at flere av hovedpersonene er så karikerte og urealistiske at vi gremmes.

Far til det unge hockeytalentet Kevin er en tvers igjennom usympatisk psykopatjævel av rang. Helt sikkert et reflektert valg fra forfatterens side, men vi kjøper faktisk ikke en så tvers igjennom unyansert person. Flere av handlingene til karakterene er ubegrunnet og høyst usannsynlig. Manuset er gjennomgående lite subtilt, sort/hvitt, og flere av bihistoriene blir kun det, sidehistorier uten hverken hode eller hale.

Da står det bedre til med ungdommen, som får mye ut av en heller platt dialog; men selv de klarer ikke å løfte dramaet nevneverdig til at vi orker å engasjere oss i dem og deres skjebne – det narrative blir for konstruert, unyansert og søkt.

Er du dog en die hard ishockey-fan vil du nok finne en viss glede i Bjørnstad – for her er det viet mye skjermtid til rene ishockeykamper. Godt koreografert og spennende trefninger på isen, i en by der hockey er det eneste innbyggere ånder og lever for – resten av plottet er dessverre langt fra like fascinerende.

Bjørnstad er en serie du med god samvittighet kan hoppe elegant over. 3 svake, høyst middelmådige, stjerner.