Anmeldelse: Project Power

Kule Jamie Foxx er ikke så ofte å se på lerretet lenger, både i fjor og forfjor fikk vi kun én film med karakterskuespilleren kjent fra Collateral, Django Unchained og Ray. Nå vender han tilbake, i tospann med Joseph Gordon-Levitt, på jakt i New Orleans bakgater etter distributørene av et nytt fantomdop.

 

Overmenneskelig atomdop
Superdopet, «Power», gir personen som tar det umenneskelige krefter, hentet fra dyreverdenen og unikt for hver enkelt person bringer det frem din «ekte» genetiske styrke; som for eksempel superkrefter, usynlighet eller evnen til å motstå kuler.

Herlig samspill
Det er lett å rive Project Power i filler, filmen har et uforløst og ikke nok gjennomarbeidet plott, dramaturgien halter underveis, skurkene er hovedsakelig endimensjonalt karikerte, og enkelt av superkreftene dopet utløser blir rett og slett mer teit enn tøft. Like fullt lot vi oss sjarmere av hovedrollene, som i tillegg til Foxx og Gordon-Levitt bekles av «nykommeren» Dominique Fishback.

Fishback spiller tenåringen (hun er i virkeligheten, utrolig nok, 29 (!) år) Robin, som finansierer sin mors helseplager ved å selge det nye, livsfarlig dopet. På kundelisten hennes står politimannen Frank (Gordon-Levitt). Frank har sett seg drittlei på at de ikke klarer å fakke dophuene og forsøker å «jevne ut forutsetningene»; dermed popper han superpiller i jakten på skurkene.

Inn fra sidelinjen kommer ekselitesoldaten Art (Foxx), også kjent som «Majoren». Majoren jakter på de som bortførte hans datter, men politiet er overbevist om at han er en av hovedmennene bak dophelvete.

Systemet utnytter deg!
Den relativt ukjente Mattson Tomlin har skrevet manuset, som, i tillegg til tettpakket action, i sterk grad fokuserer på samfunnets ulikhet, at den svarte befolkningen står nederst på rangstigen, samt at «systemet» utnytter deg – slikt sett ganske naturlig å sette handlingen til en av byene i USA med størst afroamerikansk befolkning, og store økonomiske ulikheter.

Dessverre lyder det hele litt hult når Gordon-Levitt utbasunerer at han ikke vil la «dette skje med hans by», som har opplevd både oversvømmelse og andre katastrofer opp igjennom årenes løp. Det blir litt som å utnytte New Orleans lidelser til å fremme filmens kommersielle interesser.

Kule karer
Innsigelsene til tross, Jamie Foxx er fortsatt überkul og Gordon-Levitt (her mens han deklamerer klassiske Clint Eastwood utsagn) er hans hvite, litt nerdete, rappkjeftede versjon. Men det er samspillet mellom Foxx og den unge Fishback som tidvis får Project Power til å gnistre.

Fishback er så til gangs det vi på «godt norsk» kaller «street-smart». Hun har så absolutt ikke toppkarakterer på skolen, går ikke overens med den nedlatende læreren og er ikke stolt av å selge dop. Men, hun vet hvordan hun skal håndtere personer og snu motgang til medgang. Hun snakker, og rapper, seg ut av enhver situasjon og er ikke skuggeredd. I det plottet strammes til og Frank og Robin opptrer som «Batman & Robin» er vi (nesten) solgt. Fishback er definitiv filmens sterkeste kort.

At man denne gangen har gjort en del ukonvensjonelle valg, som å la sjefen i forbrytersyndikatet og lederen for det søramerikanske narkokartellet bekles av kvinneroller, er tøft. Dessverre er den lokale representanten (Rodrigo «Westworld» Santoro) kun en irriterende narkoskurkeklisjé, og de mange spesialeffektene er ikke spesielt imponerende sett med 2020-øyne. Den relativt spennende fortiden til Majoren blir også fullstendig underspilt.

Likte du vakre Scarlett Johansson på (bokstavelig talt) speed i Lucy, vil du nok finne Project Power, til tross for sine åpenbare svakheter, som mer enn godkjent underholdning. 4 svake stjerner.