Anmeldelse: Lovecraft Country, sesong 1

I en tid preget av nogen premieretørke på strømmetjenestene (som følge av koronapandemien) er det gledelig å konstatere at høstens storsatsing på HBO innfrir!

https://www.youtube.com/watch?v=dvamPJp17Ds

 

Jim Crow
Matt Ruff har skrevet romanen, ved samme navn, som Lovecraft Country-serien er basert på. Vi befinner oss på 1950-tallet, i et USA preget av en distinkt raseskillepolitikk i mange av delstatene; der Jim Crow-lovene fortsatt praktiseres.

Romanen til Ruff, fra 2016, kombinerer hemningsløst, og modig, drama, fantasy og grøss, samtidig som den er et sosialpolitisk portrett av sin samtid, et rasesegregert, rasistisk etterkrigstidens USA.

Ruff lot seg inspirere av den amerikanske forfatteren H.P. Lovecraft som på begynnelsen av 1900-tallet skrev om monstre og fremmede, okkulte vesener, i en parallell dimensjon, så skremmende at det å se dem ville skade ditt sinn.

Roadtrip
Atticus (Jonathan Mayors) er på vei tilbake til hjembyen Chicago for å finne ut hvor det har blitt av sin far (Michael K. Williams). Han har ikke gitt lyd fra seg på over tre måneder, og Atticus er bekymret.

Reisen fra Florida foregår i en rasesegregert buss, der de sorte (eller burde vi si «melaninrike»?) blir nødt til å ta bena fatt når bussen streiker. I nordstatene er rasismen mindre åpenbar, men like fullt til stede. Afroamerikanerne har de dårligste betalte jobbene, de minste leilighetene, trakasseres jevnlig av politiet og sliter med å få en «hvit» jobb.

Et kryptisk brev antyder hvor faren befinner seg, og en mystisk kart leder dem på rett spor.

I det Atticus legger ut på roadtrip gjennom Amerika for å redde (?) sin far, sammen med sin sindige onkel, George og tøffe barndomsvenninne, Letitia (Jurnee Smollett-Bell), får de virkelig føle rasismen på kroppen. Redneck-politiet har så visst ikke tenkt å la negre passere ubemerket gjennom sitt fylke! – i så henseende lanseres serien på et «godt timet» tidspunkt.

Spiritisme og fantasiskapninger
Det som begynner som en «normal» serie (bortsett fra de aller første minuttene) skifter raskt retning i det våre helter dras inn i skogen og må konfrontere blodtørstige monstre fra en annen verden/dimensjon.

Hoder og lemmer rives av, blodet spruter og innvollene tyter ut i alle retninger. I dette universet herjer de vederstyggelige demonene fritt.

Dette kunne blitt veldig kleint og en irriterende, særdeles søkt, genremiks, men Misha Green (serieskaper) har funnet en fin balanse mellom medrivende, intelligent drama og en leken form for splattergrøss.

Undertegnede er ingen utpreget fan av zombie-/splatterfilmer, men med Lovecraft Country lot vi oss (sort sett) underholde storveis.

Mysterier
Atticus og Leti er på et langvarig eventyroppdrag, på søken etter svar og løsningen på ukjente mysterier, der den gamle losjeforeningen «Sons of Adam» spiller en viktig rolle.

«Sons of Adam» ledes av en karismatisk forfører som hevder han ble kastet ut av Edens hage, og nå søker nøkkelen på veien tilbake – i det puslespillet er visstnok smånaive Atticus en viktig brikke.

Som assistent har foreningen den enigmatiske femme fatale Christina Braithwhite (Abbey Lee), hun blir en mektig fiende å bryne seg på for Atticus og den fyrrige Leti. Samspillet dem imellom er en fryd. Jevnt over er det solid skuespill, der vi ikke minst vil fremheve Smollett-Bell og Williams.

Serien er ikke redd for å være kontroversiell og krysse grenser, blant annet med forbudt kjærlighet. Vi lar oss velvillig henrive av den eksperimentelle, lekne og ukonvensjonell stilen.

Visuelt lekker
Green (Underground), som også er manusforfatter, har skapt et herlig visuelt lekkert univers, der det fargerike ’50-tallet kolliderer med mer moderne fantasyverden. Hun krydrer den frekke retten med fengende musikk, deilige rytmer og det hele oser av sensualitet og dampende sex.

Green har latt seg inspirere fra mange filmklassiker og genre. Litt Indiana Jones og National Treasure, en dose Poltergeist (klassisk forhekset hus, med mørk kjeller…), samt en dæsj Stranger Things, akkompagnert av svært sjarmerende karakterer, tøffe/morsomme replikker og en teknisk meget vellaget og gjennomført produksjon.

Hver episode er et distinkt kapittel i seg selv, det hele med en solid rød tråd. Der dessverre ikke alle episodene oppleves like relevante for det narrative.

Serien gjenskaper det rockende, pastellfargede femtitallet på en utmerket måte. Rekvisittene er gjennomført ned til minste detalj og musikken, bilene, maten, klærne og menneskene hensetter oss til en svunnen tid.

Det sagt så er Lovecraft så absolutt ingen glorifisering av Det forjettede land for 65 år siden. Rasespørsmålet, og USAs delvis skammelige håndtering av det, gjennomsyrer hele tiden plottet – uten av det oppleves søkt eller kunstig plassert.

Ikke for alle
Vi vil hevde at Misha Green har lyktes med den «umulige» oppgaven med å «folkeliggjøre» en splatter-fantasygrøsser. Det sagt, så tror vi definitivt ikke at Lovecraft vil være alles «cup-of-tea».

Her serveres du avkappede lemmer, blodsprutende pulsårer, shapeshifting og «smeltende» hud som renner av blodige og lemlestede kropper. Skrømt lurer bak hver en busk og lik i varierende grad av forråtnelse opptar din kjellerstue.

Ser du derimot «bak» avkappede armer, med mer, så vil du få en særdeles underholdende serie, satt i en interessant historisk kontekst med fascinerende karakterer, spenning og drama. 5 stjerner.

Anmeldelsen er basert på de 5 første (av 10) episodene. Lovecraft Country kan strømmes fra 17. august på HBO Nordic, der en ny episode lanseres hver mandag.