TEST: Yamaha GT-5000

Du er tilgitt hvis du ikke tenker på Yamaha som en platespillerprodusent. De fleste av Yamahas spillere så aldri land i Europa, og derfor har forsterkere og receivere en mye større plass i bevisstheten hos europeiske forbrukere.

Men det mange ikke vet, er at mens andre japanske produsenter villig vekk konkurrerte med amerikanske og europeiske platespillerprodusenter på deres egen grunn, laget Yamaha spillere nesten bare for hjemmemarkedet.

Dermed gikk vi glipp av Yamahas tangensialarmer på PX-serien som kom i 1978, de forseggjorte kabinettene i rem- og direktedrevne utgaver av YP-serien som kom i 1975, og ikke minst, de massive beistene i Gigantic & Tremendous-serien, GT-2000 fra 1982 og desslike. Det skal dog bemerkes, at PF-serien med fjærdempet chassis og doble armør, ble eksportert ut av Japan, og også ble solgt her. Det samme gjelder enkelte PX-modeller som ble eksportert i små kvanta på 80-tallet.

Det gjelder også for den aller nyeste utgaven i GT-serien, GT-5000 som ble introdusert som den moderne etterfølgeren til Yamaha GT-2000 og den senere GT-2000X, men som først nå er å finne i utvalgte butikker.

Yamaha GT-5000 er et veritabelt beist av en platespiller, som med en bredde på 54 cm, en høyde på 22 cm, og vekt på over 26 kilo, er den nest største platespilleren vi har testet til nå. Det er også den nest dyreste, men en pris tettere på 100.000 enn 50.000 kr. Uten pickup.

Spilleren hører til Yamahas retro-inspirerte high-end serie, som også består av forsterkersettet C- og M-5000, og de nydelige NS-5000 høyttalerne. Som nylig fikk en mindre slektning i de små NS-3000.

Gigantic & Tremendous

Designet på GT-5000 er svært likt en GT-2000X, med inner- og yttertallerken, en rett tonearm, og et chassis bygget opp av flere lag med laminerte fiberplater, lakkert i sort pianolakk, på samme måte som NS-5000.

Teknisk sett er dette sorte beistet bygget opp med masse i alle ledd bortsett fra armen, hvor en fem kilos tallerken frest ut av ett stykke aluminium, hviler på en ti kilo tung remdrevet messingtallerken. Det er ikke noe fjæret dempemateriale her. Her brukes det masse og ulike materialer for å dempe resonanser og vibrasjoner. Mye masse.

En 24-pols tofase asynkron motor driver tallerkenen, og brukeren kan selv justere hastigheten med en strobeplate, et strobelys og et potmeter til høyre for den 35 cm store tallerkenen. Alt dette følger med spilleren, som også leveres med to motvekter (16-23,5 og 23–34 gram), et 14 grams pickuphus, og både gummi- og filtmatte. Så kan man velge selv ettersom hva man synes låter best.

All denne massen hviler på fire kraftige aluminiumsføtter, som hevdes å ha en 30 til 40 dB bedre demping av vibrasjoner enn koner eller pigger under platespilleren.

Den leveres ikke med andre kabler enn strømkabel, men man kan bruke enten balanserte XLR-signalkabler eller ubalanserte RCA-signalkabler. Hvis man kan, er balansert å foretrekke, siden støy har sin egen jording hele veien til forsterkeren.

Det følger ikke med et støvlokk, men Yamaha tilbyr et, DCV-5000, som ekstrautstyr.

Snorrett tonearm

Det er en del som ligner og mye som skiller Yamaha GT-5000 fra andre spillere vi har testet, men på ett område har Yamaha valgt å gå sine egne veier, og det er valget av tonearm. Den er ikke tangensial som på de gamle PX-modellene, men en er en rett pendelarm.

De fleste platespillere leveres med en buet, vinklet eller s-formet arm. Det er tre måter å oppnå det samme på: Gode sporingsegenskaper, optimal kanalseparasjon og bedre lyd, vil noen hevde. I praksis viser det seg at alle tre prinsippene fungerer. Rega og Linn bruker rette armer med moderat vinkling av pickupen, Technics bruker s-formede armer, og Pro-Ject og SME lager begge deler.

Yamaha har valgt den tredje løsningen: En helt rett arm fullstendig blottet for vinkler.

Nålearmen er, når pickupen er korrekt satt opp, 100 prosent parallell med armøret. Yamaha har valgt denne løsningen fordi de mener de oppnår de beste sporingsegenskapene med en rett arm.

På den måten har de sluppet å bruke antiskating som kompenserer for sentrifugalkraften.

Offset er ikke viktig

Det er en god idé, hvis armen er veldig lang slik at sporingsvinkelen ikke endrer seg så mye, når nålen flytter seg i rillene. Men armen er bare 22,3 cm lang, og dermed ser det veldig rart med så skarp vinkel på nålearmen, når armen senkes ned i rillene.

Yamaha sier i et dokument vi har fått tilgang på, at det ikke gjør så mye som mange tror. De bruker et eksempel med en stifttrykksvekt på to gram, og en friksjon på 0,3, hvor offset-vinkelen er så mye som 10 grader på Yamaha-armen, men bare 2 grader på en buet arm.

Det er ikke det viktigste for best mulig sporing og best mulig lyd hevder de, og viser til at mens kraften som genereres av friksjon er den samme på begge armene, 0,6 gram, og kraften på innsiden av nålearmen er bare 0,08 gram høyere på Yamaha-armen (0,02 mot 0,1 gram), og hele 2,32 g/cm mot 0,49 g/cm på den buede armen, kompenseres det for avviket på andre områder.

Mekanisk stabilitet

Yamaha sier også at faseforskyvning og sporingsegenskaper ikke påvirkes så mye at det er hørbart (?), fordi armkonstruksjonen veier opp for det med andre egenskaper. Yamaha-armen er tross en kjerne av kobberbelagt aluminium, og en ytterkappe i karbonfiber med sølvbelagte tråder, en mye stivere og enklere konstruksjon enn de flest andre armen.

Blant annet det at den ikke har antiskating i noen form, gir armen færre mekaniske resonanser, bedre stivhet og balanse, og ifølge Yamaha optimal sporing, bedre dynamikk og lyd, tross ±10 graders avvik i sporingsvinkel.

Oppsett

De første ukene brukte jeg en Audio-Technica AT-F7, som er en rimelig MC-pickup, men Yamaha sendte meg en Ortofon Cadenza Black til mange ganger prisen av en F7, som jeg brukte mesteparten av testperioden.

Mens F7-en tok 15 minutter å sette opp, brukte jeg over én time på å få optimal lyd fra Ortofon-pickupen. Den er langt vanskeligere å få justert til perfeksjon, siden den bare yter sitt beste når alle vinkler, stifttrykk og azimuth er 100 prosent korrekt.

Yamaha leverer med en strobeplate og et lys for justering av rotasjonshastighet, og den samme platen brukes som mal for oppsett av arm og pickup. Litt finjustering ga meg et avvik på 0,01 prosent, altså en perfekt 33,33 omdreiningshastighet.

Vertikal sporingsvinkel – VTA

Overhenget på pickuphus og nålearm er – 17 mm, som er tydelig merket på malen. Som også har rutenett for vinkel på nålearmen. Men vekt og VTA – høyde på arm og vinkel på nålen, er veldig viktig her for  et godt resultat.

Etter at timen var gått landet jeg på 2,25 gram nålevekt (Ortofon anbefaler 2,3g), og marginalt negativ VTA, altså at den anbefalte vinkelen på nålearmen ikke er 20 grader, og at armrøret ikke er 100 prosent parallell med vinylplaten når nålen ligger i rillene, men er vinklet mot armbasen. Som har en enkel høydejustering i form av en skrue som løsnes med en unbrakonøkkel, slik at man kan løfte den når det trengs. Litt for høyt vipper bassen ned og diskanten opp, det motsatte demper diskanten (for mye) og løfter bassen litt.

Spilleren ble koblet til phono-trinnet på en McIntosh MC2700, og et Rega Aura MC-trinn ble også benyttet.

Sånn lyder den

Med pickupen fra Audio-Technica lyder Yamaha-spilleren friskt, lydbildet er åpent og klanger er klare og tydelig definerte. Bassen er stram snarere en fet og varm, og den generelle klangen heller mot kjølig mer enn 100 prosent nøytralt. Det er ikke helt samme dynamikk her, særlig i bassen, som det er på en Rega Planar 10 med Apheta 3, så det er liten tvil om at Yamaha-spilleren trenger og fortjener en mye bedre pickup.

Det finnes en mellomting mellom AT-F7 til 3000 kr, og Ortofon Cadenza Black til 25.000 kr. En Cadenza Blue, Audio-Technica AT-ART9 eller en Sumiko MC-pickup, kan være et godt kompromiss om man ikke vil spandere alt for mye på en pickup til spilleren.
Men jeg ville knallet til og definitivt valgt Cadenza Black hvis maksimal nøytralitet er et overordnet mål. Den passer fint sammen med Yamaha-spilleren, og korrekt justert gir den musikken vinger og trøkk på en helt annen måte enn en rimelig AT eller Ortofon klarer.

På sett og vis minner GT-5000 med Cadenza Black om Rega Planar 10 med Apheta 3, lynraske transienter, potent dynamikk og et enormt stort og dypt lydbilde. Men Yamaha/Ortofon-kombinasjonen har litt mer substans i dypbassområdet, og et enda bedre fokus på mikrodetaljer.

Den har ikke den samme autoriteten som en Technics SL-1000R har i bassen, men det er ikke langt unna. Den lyder mer som en direktedrevet enn en remdrevet spiller i bassen. Med nydelig vekt i Pick Withers trommer på Dire Straits Love Over Gold. Man kan ikke høre bare vektingen av pedalen på stortrommen, men også klangen i trommeskinnet og gløden i symbalene.

Gitarklangen til Mark Knopfler er varmere på en SL-1000R og en SL-1200G også for den del, men tydeligere fokusert og med mer luft under tonene her.

Vokalklangen både til Mark Knopfler, og Nancy Wilson med Art Famer & Benny Golson Quartet, er krystallklart gjengitt på et bakteppe som er som et sort hull – det sluker bakveggen og skaper en endeløs dybde. Klaverklangen til jada, Keith Jarrett, lyder varmere på en Technics, men transientene er raskere og bedre fokusert her.

Stereoperspektivet er bedre definert på Planar 10, men overtoner og mikrodetaljer aller øverst i diskanten, er bedre definert på GT-5000.

Hvis jeg skal sette fingeren på noe, måtte det være at jeg ville foretrukket mer substans i strykerklangen på 2Ls opptak av Tsjaikovskij med Trondheimsolistene, men det er bare flisespikkeri.

Filt eller gummimatte

Siden spilleren leveres med begge deler, måtte jeg teste hva jeg likte best. Svaret ble filtmatte, fordi den ga musikken mer dybde, og mer klangbunn. Mens den tynne gummimatten ga diskanten litt glattere klang og strammere bassdynamikk.

Konklusjon

Hvis man skal bevege seg opp i high-end-klassen, er vår anbefaling først en Rega Planar 10, fordi den rett og slett lyder som perfeksjon og koster mindre enn spillere den utfordrer på lydkvalitet. Men det er lett å argumentere for en Yamaha GT-5000. Den ser ut som en million dollar, og er konstruert med japansk flid på et nivå man sjelden opplever. Match den med en high-end pickup, og du har platespiller for livet. Har du plass, og råd, er GT-5000 et svært spennende alternativ blant platespillere i high-end-segmentet.