Helt siden monstrumet Hegel H590 til nesten hundre tusen kroner ga oss bakoversveis, har vi ventet på at Hegel ville lage en lillebror med like kruttsterk lyd. Men uten den samme kruttsterke prislappen. H590 ligger nemlig i et prisleie hvor mange nok heller vil vurdere en separat for- og effektforsterker. Men til halve prisen er det ikke like mye å lure på! Det er nemlig nettopp her vi finner den nye integrerte H390.
Prisleiet her markerer på mange måter sweetspot-en for integrerte forsterkere, siden man har budsjett nok til å putte inn elektronikk fra øverste hylle nesten hele veien. Som nok er grunnen til at det er så beinhard konkurranse i dette området. Naim Supernait 3 (helanalog) og Uniti Nova (med strømming), Devialet Expert 140 Pro og Norma Revo IPA-140 er bare et lite knippe av de jeg kommer på. De er alle glimrende, for å ikke si fantastiske, forsterkere.
Bedre integrert enn separert
I denne prisklassen ville jeg mye heller valgt en integrert forsterker, enn å dele opp for- og effektforsterker i separate komponenter. Da dobles nemlig kostnaden på flere viktige komponenter som kabinetter, understell og – ikke minst – strømforsyning. Så bra de beste integrerte forsterkerne har blitt nå til dags er det først når man passerer H590 i pris at jeg personlig ville begynt å vurdere separate komponenter.
I likhet med storebroren er H390 en ekte dual mono konstruksjon, som betyr at venstre og høyre forsterkerkanal er totalt separert fra hverandre, med hver sin strømforsyning. Det gir bedre stereoseparasjon, helt uten overhøring mellom kanalene. En slik konstruksjon er gjerne også bedre til å håndtere økte krav til strøm, på svært dynamiske musikkstykker.
H390 deler i det hele tatt mange likheter med H590, og færre likheter med forgjengeren H360. Annet enn forsterkereffekten på 250 watt, og størrelsen. For det første er ingen av kretskortene like som i H360, alt har blitt forbedret ifølge produsenten selv. Ikke minst i digitaldelen, med kraftigere og bedre prosessering av lydsignalene.
MQA
MQA-tilhengere kan glede seg over at H390 gjør hele dekodingen av MQA-lydformatet. Bruker du for eksempel Tidal, velger du H390 som rendrer i avspillingsprogrammet, og du kan spille av musikken med inntil 384 kHz oppløsning.
Alle digitale innganger går nå gjennom USB-inngangens signalprosessor. Dette gjør at MQA og DSD nå også støttes via SPDIF, og vi loves dessuten en ytterligere reduksjon av den fryktede jitter-støyen.
Nedklokking
Hegel har funnet ut, at ved å redusere klokkefrekvensen («down-clocking») i gitte kretser når man kan, så reduseres støy i digitalprosesseringen. Man reduserer altså datakraften, noe Hegel hevder gir både målbare og hørbare forbedringer i lydkvalitet.
Forbedret grensesnitt
Grensesnittet har fått flere forbedringer. Om du kobler H390 til nettverket (kun kabel er mulig), vil du nå kunne oppdatere forsterkeren direkte via internett. Du kan nå også se IP-adressen direkte i forsterkermenyen. Med denne kan du gjøre egne innstillinger via nettleseren.
Forsterkeren støtter AirPlay 2, som gjør at den kan være del av et Apple-basert smarthjem (HomeKit), og den vil etter hvert bli Roon Ready. Roon-brukere vil altså kunne strømme til den fra Mac og PC-en uten å trenge en USB-kabel imellom. Dette skal snart være på plass.
I menyen kan du nå bestemme om USB-inngangen skal ha fastsatt lydnivå, så forsterkeren styrer lyden, eller om du ønsker at lydkilden (PC-en) skal styre lydnivået. H390 er forresten den første Hegel-forsterkeren til å kunne settes i sovemodus hvis den står ubrukt i 15 minutter. Faktisk er sovemodus aktivert som standard, du må selv gå inn og skru den av. Noe jeg gjør sporenstreks!
Ingen platespillerinngang for H390
Der hvor de fleste andre forsterkerprodusenter nå har platespillerinngang, står Hegel på sitt og mener at dette er en støykilde. Skal du spille plater, får du kjøpe din egen platespillerforsterker å koble den til.
Hegel oppga samme grunn da jeg spurte om ikke det er på tide å inkludere Chromecast, når de likevel har hoppet på Spotify-vognen (ja, H390 har innebygd Spotify Connect). Med Chromecast kunne nemlig forsterkeren vært en passiv del av et stemmestyrt Google Home-system, som er det eneste systemet du kan snakke norsk til gjennom en smarthøyttaler. Men dette vil kreve en Bluetooth-mottaker, som er enda en kilde for støy. – Nei, takk, sier Hegel.
Brukervennlighet
Ved å ikke inkludere noen aktiv strømmedel med egen app, som for eksempel Naim gjør med sine strømmeforsterkere, så belager Hegel seg på tredjeparter. Det betyr at brukervennligheten i stor grad bestemmes av disse. Bruker du for eksempel Roon, vil forsterkeren være en passiv mottaker og videreformidler av lyden. Det samme om du bruker Spotify. Det er mobilappen som styrer det hele, det samme gjelder om du er AirPlay- eller DLNA-bruker.
Det som derimot er å si om brukervennligheten, er at displayet er mye bedre enn på forgjengeren H360, siden dette nå har blitt OLED med langt høyere punktoppløsning. Jeg liker også at det står oppløsning på strømmet musikk i tegnruten, og fjernkontrollen kan peke omtrent hvor du vil i rommet, forsterkeren responderer likevel.
Lydkvalitet – klassisk musikk
Selv bruker jeg mest Roon når jeg spiller musikk. Jeg liker grensesnittet, og i enkelte tilfeller kan jeg sverge på at lyden er bedre enn når jeg spiller den samme musikken direkte fra Tidal-appen (dette ser ut til å være bekreftet her).
Med Hemsing & Aspaas’ fele- og klaverbaserte Northern Timbre gitt ut på 2L i 352,8 kHz som kan kjøpes som original DXD-utgivelse, er det en forbløffende stor klangstruktur på Ragnhild Hemsings fiolin. Dette gjennom et par kompakthøyttalere, nærmere bestemt Dynaudio Evoke 20.
Tolkningen av Griegs Sonata nr 3 i C moll, opus 45 når rett hjem hos meg. Rommet er enormt stort, tatt i betraktning at det gjengis av to høyttalere. Klanglag på klanglag ligger oppå hverandre, og flygelet som spenner seg fra dypeste bass (eller i hvert fall så dypt høyttalerne går, som er overraskende dypt) til de luftigste, letteste overtoner, fyller rommet på det mest stemningsfylte vis. H390 har fabelaktig kontroll, samtidig som den evner å trekke seg tilbake og la musikken få utfolde seg fritt. For her er ingen bøs fremtoning med påtatt fylde og varme.
Ikke misforstå, det er plenty med glød her. Faktisk opplever jeg H390 som mer «smøraktig» i lyden enn forgjengeren. Men uten at det går utover ærligheten. En dårlig innspilling vil fortsatt låte dårlig, for å si det sånn.
De samme egenskapene opplever jeg når høyttalerne byttes til de gulvstående Audiovector R3 Arreté. Man får selvsagt en tyngre dypbass enn med de kompakte Dynaudioene, og R3 Arreté skinner også mer i overtonene. Og oppleves dessuten som kjappere, mer dynamiske hele veien enn Evoke 20. De får frem de samme styrkene som kompakthøyttalerne, bare i enda større grad.
Elektronisk
Der hvor forgjenger H360 flekset musklene sine mer, er H390 minst like kraftig, men samtidig totalt uanstrengt i sin måte å presentere musikken på. Det er en enda større grad av selvfølge over det hele. Som med Röyksopps Oblique Thrills (Lost Tapes), med dyp og digg bass, som støtter oppunder et luftig, elektronisk lydlandskap.
Lady Gagas og BLACKPINKs Sour Candy låter også særdeles overbevisende og tøft, og er gudskjelov mindre skarp enn det meste av dagens elektropop. Rytmene smeller som kanonkuler, mens stemmene til Lady Gaga og de sørkoreanske jentene står klart frem fra musikken. Det samme med Tomine Harkets Dead To Me. Stramt og deilig. Heldigvis, for jeg orker ikke high-end man ikke kan ha det gøy med!
H390 ypper seg mot storebror
Jeg sitter igjen med inntrykket av at H390 har nesten alt jeg likte med storebror H590. Det sier litt, for jeg har knapt hørt en bedre forsterker til under 100.000 kroner. Den feide gulvet med McIntosh MA7000, som vi fortsatt har på testrommet. Det våger jeg å påstå at H390 også gjør. Det er noe eget ved dynamikken og kraften, kombinert med den levende mellomtonen hvor sangstemmene står ut fra det hele. SoundEngine 2-teknologien, som fungerer som en slags aktiv støykansellering for forsterkerkretsene, har mye av æren.
Men la det ikke være noen tvil: H590 er enda et hakk bedre på alle måter. Ikke bare har den et ekstra gir når vi snakker kraft, men den evner også å dissekere lydbildet enda bedre. Den har blant annet en bedre digitaldel som graver enda mer gull ut av musikksporet. Men H390 kommer jommen meg tett på!
Konkurrenter
H390 er en virkelig god forsterker. På alle måter. Jeg kan ikke høre noen åpenbare svakheter.
Da jeg testet Naim Supernait 3 hadde jeg også H390 å sammenligne mot, og jeg syntes Supernait 3 hang raskere med i svingene. Den er virkelig lynrask! Det viste seg imidlertid at jeg hadde fått en prototype fra Hegel med feiljustert bias, som også gjorde at den ble så glovarm at man kunne stekt speilegg på den.
Det nye produksjonseksemplaret jeg fikk ble for det første mindre varmt, men det låt også bedre. Mer lett og ledig, med bedre oppløsning. Og med bedre rytmikk. Fortsatt har Naim en liten fordel ved lavt til moderat lydnivå, men H390 har mer muskler og krutt når man spiller høyt. De to har hver sine fordeler og ulemper, og de vil ha hver sin tilhengerskare.
Devialet Expert 140 Pro er et høyteknologisk forsterkervidunder, som i tillegg til å strømme direkte fra Roon har høyttalerkorreksjonen SAM, som forbedrer bassresponsen og korrigerer for skjevheter i impedansen. Den har programmerbare innganger, og dessuten innebygd RIAA-kurve for platespiller. Den låter også fabelaktig, med hurtighet og åpenhet som største styrker. Men H390 har en autoritet i lyden som ikke 140 Pro har, og er dessuten kraftigere. Dersom du ikke skal bruke høyttalerkorreksjonen, ville jeg nok heller valgt Hegelen. Har du derimot vanskelige høyttalere, og platespiller, er det godt mulig Devialet-en er løsningen.
Konklusjon
Med H390 har Hegel overgått seg selv nok en gang. Den er nesten like god som den større H590, og dessuten ikke mye svakere. Og det til nesten en halvering av prisen!
H390 kombinerer en agil mellomtone med autoritære fraspark i bassen. Oppløsningen og luftigheten i diskantområdet er det heller ingenting å si på. Her er det musikk og dynamikk hånd i hånd!
Forsterkeren har alt man trenger av digitale innganger og støtte for de vanligste strømmemetodene, inkludert Spotify, Airplay og snart Roon over nettverk. Man kan si den mangler Chromecast og Bluetooth, men det kommer da heller aldri Hegel til å ville putte inn i sine produkter. Platespillerinngang er nok et større savn, men også det vil introdusere støy skal vi tro Hegel.
Uansett, skal du ha en forsterker som kan brukes til nesten hva det skal være – inkludert å (nesten) konkurrere med russen i lydnivå – så er H390 en selvskreven kandidat på listen.
MQA eller ikke MQA?
Det finnes mange meninger om det høyoppløste strømmeformatet MQA, hvor man har klart å komprimere høyoppløst lyd til å ta mindre båndbredde enn vanlig CD-kvalitet. Det er per i dag den eneste måten vi kan strømme høyoppløst lyd på her til lands, og da er det Tidal som er den mest åpenbare strømmetjenesten.
Noen hi-fi-produsenter velger å støtte MQA fullt ut, da kan du få inntil 384 kHz oppløsning på musikken, alt etter hvor høyoppløst opptaket er. Om du har en DAC som ikke støtter MQA, kan du derimot dekode det i avspilleren, som da vil sende maksimalt 96 kHz ut til DAC-en.
Hos H390 har USB-inngangen full MQA-støtte. Men det er kontroversielt, for mye tyder på at digitalsignalet slettes ikke er så «lossless» som MQA selv påstår. Dessuten er digitalfilteret i MQA veldig steilt, og kan (ifølge folk som har mer greie på det enn jeg har) slippe gjennom høye frekvenser som skulle vært filtrert bort. Dette er dissonante frekvenser som speiles ned i det hørbare området, og som er uønsket. Dette gjelder i størst grad innspillinger med standard oppløsning, altså 44,1kHz, hvor MQA altså ikke har noen åpenbare fordeler over CD. Men innspillingene finnes likevel.
Min erfaring er at MQA kan låte fantastisk, men det varierer veldig. 2L sine innspillinger låter meget bra over hele fjøla, og de er meget høyoppløst. Elektropop og hiphop i MQA låter derimot sjeldent veldig overbevisende. Det kan absolutt ha med masteren å gjøre, men poenget er uansett at selv om en DAC dekoder MQA fullt ut betyr det ikke nødvendigvis at du får bedre lyd.
I tilfellet Hegel H390 synes jeg vellykkede MQA-utgivelser låter veldig nært den originale masteren, og i enkelte tilfeller – spesielt med 2L – føler jeg at MQA har noen fordeler over selv ukomprimerte, høyoppløste filer, når vi snakker følelse av timing.
Jeg oppfordrer alle til å undersøke dette på egenhånd. Med H390 har du i hvert fall muligheten til å høre MQA fullt ut.
6 hendelser på “Hegel H390”
Legg igjen en kommentar
Les videre med LB+
Black Week Tilbud
70% På LB+ Total i 12 måneder! (Spar 1665,60,-)
LB+Total måned / 185,-
Tilgang til ALT innhold i 1 måned
LB+ Total 12 mnd / 156,-
Tilgang til ALT innhold i 12 måneder
- Tilgang til mer enn 7500 produkttester!
- Store rabatter hos våre samarbeidspartnere i LB+ Fordelsklubb
- Ukentlige nyhetsbrev med siste nytt
- L&B TechCast – en podcast av L&B
- Deaktiver annonser
Jeg har hatt en H390 nå en ukes tid, og den er nok ikke helt innspilt enda. Diskanten er fremdeles litt metallisk, og vokaler har en slags diffus romklang rundt seg som jeg går ut fra forsvinner i løpet av neste uke (lever i håpet i hvert fall). Men jeg aner konturene av potensialet her. Lavere frekvenser er ypperlige, diskantene er klokkeklare, det er musikalitet og oppløsthet og klarhet og en nydelig flyt i det hele. Kraften er det heller ikke noe i veien med. Men det er ett kjempeproblem for meg, og det er sammenligningen med den forsterkeren jeg har fra før, en Pass Int-150. Den koster riktignok noen titusen mer, og har ikke Hegelens distinksjon (eller innebygde DAC). Men den låter så veldig mye bedre på vokaler, celloer og høyere pianotoner, at jeg akkurat nå er litt forundret over all skryten H390 har fått. Den mangler rett og slett varme og fylde på nevnte parametre. Men kanskje jeg ikke ville lagt merke til det, hadde jeg ikke gjort en A til B sammenligning. En slank kvinnevokal (Barbra Streisand) blir med H390 tydelig i lydbildet, men tynn og tidvis nesten skjærende. En varm herrevokal, som med Int-150 er dyp og en meter bred og glir sømløst inn i musikken, blir med Hegelen bare 40 cm og har tydelige kanter. Noen vil sikkert hevde at Hegelen da er mer «nøytral» og detaljert, og at Int-150 farger lyden varm. Men jeg vil nesten hevde at det er Pass som er nærmere en naturlig, organisk klang, med mye «kropp», mens H390 akkurat på de frekvensene er litt «tynn» og «flat» (i lavere frekvenser er den knallgod, og diskanter kommer tydeligere frem). I hvert fall i mine ører. Pass er definitivt også mye bedre på lavere volum. Hegelen må jeg skru opp i 40 før jeg er noenlunde fornøyd med fylden i musikken. Jeg tror faktisk jeg ville likt Hegelen veldig godt, hadde jeg ikke hatt Pass å sammenligne med. Men nå som jeg har det, er jeg forundret over den store differansen i signatur mellom disse to, og mener at det ypperste kompromiss kanskje må ligge mellom et sted, men nærmere Pass Int-150. Jeg lurer på om du Geir har noen refleksjoner her? Kan en forsterker til 70 000 være såpass mye bedre enn en til 49 000 (inkl DAC), og er all skryten av H390 kanskje relativ til pris?
MQA gjør kun at DAC arbeider kjappere og at man bruker mindre båndbredde.
MQA hevder selv at de retter opp i tidsforvrengning og «pre ringing» ved Nyqvist-frekvensen forårsaket av digitalfilteret i AD-konverteringen under opptak/innspilling. Og at MQA dermed låter bedre enn vanlig PCM. Dette er kontroversielt.
Det er mange ubesvarte spørsmål rundt MQA, men Morten Lindberg selv (2L) har uttalt at sine egne innspillinger i MQA kan låte bedre enn de originale DXD-opptakene.
Det supersteile filteret som MQA benytter har imidlertid noen artefakter, spesielt i 44,1 kHz, der aliasfrekvenser rundt nyqvist-frekvensen kan snike seg forbi filteret og speiles ned i det hørbare området. Dette later til å kunne skje i større grad med MQA enn vanlig PCM.
Det er som sagt mange meninger, men at MQA gjør noe med lyden er helt sikkert. På godt eller vondt.
Hei Geir…
Når får dere testet de nye Dynaudio Contour i20? Forresten, har dere testet Audiovector R1 Arrete?
Vurderer å kjøpe meg kompakthøytalere i den prisklassen, men vet ikke hva jeg skal gå for.
Ups… Ser dere har testet R1 Arrete. 🙂
Har du en kraftig forsterker kan Dynaudio Contour i20 låte fantastisk. De funker også med svakere forsterkere, men da vil R1 Arreté låte mer frigjort, raskt og ledig. Begge er fabelktige høyttalere.