Få kameraer er så rendyrket som Canon og Nikons flaggskip. Sånn har det vært helt siden den første analoge Canon F-1 utfordret Nikon F2 på begynnelsen av 70-tallet.
Da hadde Nikon over 10 års erfaring med å bygge speilreflekskameraer til krevende proffbrukere. Et lukrativt marked skulle det vise seg, for det solgte også kameraer til vanlige brukere, som stolte på en kameraprodusent som laget solide verktøy til proffene.
Da Canon lanserte F-1, byttet Nikon ut F-modellen fra 1959 med F2, og siden har Canon og Nikon kjempet om de samme proffkundene.
Det gjør de i dag også, og måneden etter at Nikon annonserte D6 høsten 2019, etterfølgeren til D5, lanserte Canon EOS 1Dx Mark III. Begge er kameraer som retter seg først og fremst mot proffer som fotograferer sport, men også proffer og amatører som fotograferer dyreliv og andre ting som krever et raskt kamera som fokuserer skarpt under alle forhold.
Nikon og Canon har jobbet med sportsfotografer og Tokyo OL 2020 som et definert mål for kameraene, og har sluppet kameraene til markedet selv om lekene er utsatt til 2021.
For Nikons del er det ikke veldig mange endringer på D6, sammenlignet med D5, men noen av dem er likevel viktige. Her er en oversikt:
- Raskere skuddhastighet på 14 bps, mot 12 bps
- 10,5 bps i silent mode
- 30 bps med 8 Mp, 60 bps med 2 Mp
- Samme 20,8 Mp CMOS bildebrikke
- Ny Expeed 6 bildeprosessor
- 105 fokuspunkter, alle kryssensorer ned til -4 trinn(153 miks på D5)
- 15 fokuspunkter fung. ned til f8, senterpunkt følsomt ned til -4,5 trinn
- 12 eller 14-bit lossless eller ukomprimerte bildefiler
- Ny Digic X bildeprosessor
- 4K/30p UHD 100 Mbps video
- MP4 el. MOV.format
- To XQD/CFexpress kortplasser
- Bakbelyste knapper
- Bluetooth, 2.4/5-GHz Wi-fi og GPS5 integrert
- 1000BASE-T Ethernet
- WT-6 trådløs Wi-fi-sender som ekstrautstyr
- 3580 bilder per lading
Alt handler om fart
Kameraer som dette må fange motivet i fokus, hver gang, og det bør gå fort for seg. Skuddtakt er viktig, men enda viktigere er fokushastigheten – og presisjonen. Selv om skuddtakten på D6 er litt høyere enn på D5, er 14 bps et stykke unna hva Canon EOS 1Dx Mark III og Sony a9 II klarer. 20 bilder/s er og blir raskere.
Men Nikon har tydeligvis jobbet mye med å få autofokusen til å henge med, og har forkastet Multi-Cam 20K-fokusmodulen til D5 med 153 fokuspunkter, til fordel for en ny Multi-Cam 37K-modul med 105 fokuspunkter. Det høres ut som et tilbakeskritt, men er det ikke.
I D6 er alle 105 fokuspunktene kryssesensorer, i D5 er 99 kryssensorer, men de er spredd over et større område. Nikon har gruppert de 105 punktene enda tettere (1,6x), og kontrastøkende fokuser er tilgjengelig på alle punktene. Fotografen kan også velge 27 eller 15 av fokuspunktene i grupper, og selv tilpasse grupperingen til motivet. Det er også 17 forskjellige fokusmønstre å velge blant.
Fotografen kan også la kameraet velge fokusområdet, og det er flere muligheter for å fintrimme autofokusen i menyene. Det har også øyebasert fokus som gjør det litt enklere å få idrettsutøvere i fokus, selv på full skuddtakt med følgefokus.
Resultatet er et kamera som er lynraskt selv om skuddtakten i seg selv ikke er særlig imponerende. Det fokuserer enormt presist på full fart med 14 bps, og misser knapt et eneste bilde. Følgefokusen lar seg knapt affisere av at det dukker opp hindringer i veien, når man panorerer med kontinuerlig autofokus på full skuddtakt.
Nikons 3D-fokus er normalt til å stole på, men jeg har aldri opplevd et Nikon-kamera som er så rå på bevegelige motiver. Biler, syklister eller fugler i flukt, det spiller ingen rolle for D6-en. Som bare mister fokus hvis motivet er for lenge utenfor bildekanten.
Kameraet har også et par stillemoduser. Man kan fotografere med redusert fart, men likevel oppnå en skuddtakt på 10,5 bilder.
Minimale ergonomiske endringer
Nikon har heldigvis beholdt knapper og innstillingsratt på samme sted på D6 som på D5. Fotografer som bruker begge vil med andre ord ikke behøve å tenke på hvilket kamera de bruker, når de bytter i hektiske situasjoner.
De tre knappene til venstre for søkeren, mode, lysmåling og bracketing, er forhøyet, og bak har det dukket opp et mikrofonsymbol på Fn3-knappen.
Begge håndgrep er sjenerøst utformet, og kameraet kan holdes komfortabelt både i landskap- og portrettmodus. Personlig ville jeg foretrukket at styrepinnen og AF-ON-knappen hadde byttet plass når man holder kameraet vertikalt, men det er muligens noen Nikon-fotografer som er vant til at det er slik. Endelig kan man si, har Nikon valgt lynraske XQD/CFexpress-kort på begge kortplassene. Lagring kan konfigureres som fotografen vil.
Pekeskjermen er stor nok og man kan bla i menyer, sveipe i bilder og velge fokuspunkt på den – og både skarpheten og fargegjengivelsen er upåklagelig. Men i likhet med skjermen på EOS 1DX Mark III, er den hverken vippbar eller svingbar. Det ville vært en fordel, særlig med et kamera som inviterer til både live view-fotografering, og ikke minst videoopptak.
Bryteren for fokus er fremdeles der Nikon-brukere venter å finne den. Foran, til venstre for objektivfatningen, med bryter for auto- og manuell fokus, og en knapp for å velge fokusmetode. Ellers er D6 som D5, et verktøy hvor omtrent hver eneste knapp kan programmeres til en foretrukket funksjon. Også de tre til høyre foran.
Tilkoblinger
Kameraet har innebygget GPS, Wi-fi og Bluetooth. Det kan også bruke en separat WT-6 Wi-fi sender med en rekkevidde opptil 200 meter.
Ellers er det USB-C-kontakt her som støtter lading av batteriet, en fullstørrelse HDMI-utgang, ethernet-kontakt med 15 % større hastighet enn på D5, inngang for mikrofon og utgang for hodetelefon. Det er også en kontakt for kablet fjernkontroll, og kameraet støtter tethering og styring fra Nikons Snapbridge app. Som kameraet også kan overføre bilder til kontinuerlig, via Bluetooth.
Det leveres med en tvillinglader med plass til to batterier om gangen, og kameraet kan bruke en separat strømforsyning og adapter- EH-6C med EP-6 – som finnes som ekstrautstyr. Kameraet kan også fjernstyres over lengre avstander. Opptil 120 meter med den trådløse fjernkontrollen WR-1.
Bildekvaliteten
10 prosent av cirka 1000 bilder ble tatt med enkeltbilder, normal autofokus og lagret som rå- og jpeg-filer. Resten ble tatt på 14 bps (Ch), med følgefokus (AF-C), og ulike innstillinger for fokusgrupper. Dermed ble det ekstra spennende å finne ut hvor mange av bildene fra serieopptakene som faktisk ble skarpe.
Svaret er forbausende mange. Trikotkledde syklister på anorektiske racersykler var ingen match for Nikon-kameraets følgefokus. De røde fokuspunktene hang på som en bisverm i søkeren, og ga seg ikke selv om syklistene for et øyeblikk ble borte bak et skilt eller en bil. Og biler er så store at det heller ikke viste seg å være noen utfordringer for den nye fokusmodulen i D6.
Fugler derimot, ble en mye større utfordringer. De er mye mindre enn en syklist eller fotballspiller, og langt mer uforutsigbare. Her var det mulig å få kameraet til å bomme, særlig hvis fuglene beveget seg nærmere bildekanten i søkeren, altså utenfor fokuspunktene.
Det er egentlig ekstremt bra. Det er vanskelig å si om autofokusen er bedre eller dårligere enn fra EO 1DX III eller a9 II. Siden skuddtakten er lavere, øker også sjansen for flere skarpe bilder. Jeg tror uansett at forskjellen er av akademisk karakter, for de fleste fotografer er det ikke 14 mot 20 bps som er avgjørende uansett.
Det kan være at noen bryr seg mer om bildekvaliteten. Den er som forventet, meget høy, som den var på D5 da vi testet den i 2016.
Kameraet kan ta bilder opptil 3,28 K ISO, bare tull selvsagt, for bildene er ubrukelige selv med etterbehandling. Holder man seg under 51200 ISO er det straks bedre. Derfra og ned er D6 litt bedre på å bevare skarphet og detaljer, enn a9 II og 1D Mark III, uten at bildestøyen blir for sjenerende. De fleste vil neppe være ofte over 24600 ISO, og derfra og ned er det knapt synlig forskjell på bilder fra de tre kameraene. Men Sony-kameraet genererer litt mindre støy enn D6 på lavere ISO-verdier, hvert fall opptil 800-1000 ISO. Det skal være sagt at forskjellene her så små, at de vises bedre på testplansjer enn på vanlige bilder.
Pussig nok har kameraet ingen 120 fps-mulighet på video. Man kan skyte 30 bps-serier med oppløsningen redusert til 8 megapiksler, eller 60 hvis man kan leve med to Mp. Det kan derimot ta opp video i 4K UHD fra hele bildeflaten, og mens videokvaliteten er upåklagelig, er fokuseringen på live view litt tregere og mer uforutsigbar enn den er på stillbilder når man bruker søkeren. Manuellfokus er regelen på video her, altså.
Konklusjon
Proffmarkedet er et lite og spisset felt. For Canon, Sony og Nikon er det viktig å møte de høye kravene fra proffotografer som hele tiden er på søken etter det beste verktøyet. De fleste av dem ville vært meget fornøyd uansett hva det står foran på kameraet, og de tre kameraene i denne klassen leverer de skarpeste bildene man kan få på sport, dyreliv og action. Men forskjellene i praksis er ikke så store at vi ser for oss at Canon klarer å kapre mange fotografer fra Nikon, eller omvendt. Er man vant til å bruke Nikon D3, D4, D5 og kanskje D750 eller D780, er D6 det neste naturlige steget. Da får man ikke bare Nikons råeste sportskamera, men også et av de beste proffkameraene akkurat nå.
