Anmeldelse: Space Force, sesong 1

Netflix viser oss hvordan det kan gå når militæret skal snu seg rundt, og nærmest handle i affekt på Tweetene fra en uforutsigbar amerikansk president.

Komilegende
Steve Carell har en lang komikerkarriere på baken, blant annet som stunt-reporter på The Daily Show og en gjenganger på Saturday Night Live, samt at han står bak en rekke minneverdige, smarte filmkomedier. Som blant annet Anchorman, Date Night, Get Smart og TV-serien The Office (som Space Force trekker klare veksler på).

Men Carell har også flere solide dramafilmer på CV-en, ikke minst den enestående Foxcatcher, men også Café Society og som ugjenkjennelig Donald Rumsfeld i Vice.

Vi kan vel trygt si at han aldri har vært noen stor fan av konservative republikanere på toppnivå; og så visst ikke narren og narsissisten som i dag residerer i Pennsylvania Avenue 1600 – og Trump får da til gangs gjennomgå i Carells nye serie.

https://www.youtube.com/watch?v=l4mY2asIjWk

 

Boots on the Moon
Carell er både medforfatter, produsent og innehar hovedrollen som den meritterte firestjernersgeneralen Mark R. Naird. Etter mange års tjeneste blir Naird endelig forfremmet til det ypperste toppnivå, direkte under forsvarsministeren.

Overraskende nok er det ikke flyvåpenet han skal lede, men en totalt nyopprettet forsvarsgren: Space Force.

Etter direkte ordre fra den noget impulsive president Trump (han nevnes aldri ved navn, men det er da heller aldri tvil om hvilken president serien sikter til) skal USA igjen sette menn-på-Månen, og det innen 2024. Naird og hans menn får oppdraget med å sikre militærets nærvær i okkupasjonen av Månen.

Klassisk Carell
Space Force er gjenkjennelig og typisk Steve Carell – på godt og vondt. Serien kan kategoriseres som lettbent, småcrazy, hverdagskomikk. Litt i samme gaten som Blackaddar og The Office.

Her er det krydret med gjenkjennelige situasjoner fra gjennomsnittsmannens hverdag, med håpløse, inkompetente sjefer, uforutsigbare planer, irriterende kollegaer, vanskelige familiesituasjoner og et arbeidsliv som knapt fungerer.

Det hele, selvsagt, skrudd noen komiske hakk opp, til det lett absurde.

Hverdagsrasismen ligger tett over det hele, der spesielt asiater (Kina) og russere ses ned på, men også de plagsomme, ulidelig politisk korrekte, påtvungne partnerne fra Europas ESA.

Kontinuerlig, som en evig skygge, fotfølger romstyrkens vitenskapelige alibi, den sarkastiske og risikoforsiktige nerden Dr. Mallory (John Malkovich i en av sine glansroller), Naird og stikker mer eller mindre velmente kjepper i hjulene.

Når landets toppgeneraler samles må de vente 5-10 minutter på hvilken ny politikk de skal planlegge for. Det er presidentens seneste Tweet de venter på…

Og, om man ikke hadde nok problemer med raketter som eksploderer på utskytningsrampen, kranglevorne «eksperter», inkompetente medarbeidere (fra Belgia og, i særdeleshet, Asia), så mer eller mindre forlanges det at romstyrkens uniformere skal designes av presidentfruen. I tillegg forventes det at Naird skal forsvare det sinnssykt høye budsjettet foran en kongresshøring. Hva faen?

På toppen av det hele plages Naird kontinuerlig av en overivrig PR-sjef, Scarapiducci (Ben Schwartz), åpenbart skrevet etter mal av den virkelige, fullstendig ko-ko, tidligere kommunikasjonssjefen til Trump, Anthony «The Mooch» Scaramucci. Den hyperaktive propellen uten noen form for sosiale antenner eller empati, fikk sparken (via Twitter) etter 10 dager.

Fiksjon vs. virkelighet
Den litt forutsigbare inkompetansen blant samtlige sjefer, medarbeidere og system gjennomsyrer serien, men det er den politisk brodden som er mest fremtredende.

Det skal sies, det er vanskelig å lage god satire og parodi, når virkeligheten er adskillig mer spektakulær absurd enn en komedieforfatter både kan forutse og finne på.

En president som utformer landets utenriks- og sikkerhetspolitikk via Twitter? Et forsvarsbudsjett som går av hengslene og må forsvares i Kongressen? En inkompetent president som forlanger boots-on-the-Moon innen fem år? En PR-sjef tatt ut av en skrekkomedie, og en barbiedukke av en presidentfrue som gjerne vil designe forsvarets uniformer?

For fire år siden ville vi alle ledd litt oppgitt over Space Force, anerkjent dens dramaturgi og gode skuespill, men sagt at manuset var latterlig usannsynlig og søkt.

Heri ligger da også noe av «problemet» med serien, virkeligheten, ja den virkeligheten som foregår akkurat nå i et av våre politisk og alliert nærmeste land, er så himla laaaaaaangt mer absurd og sjokkerende at fiksjonell komikk kommer til kort.

Malkovich og Carell i glimrende tospann
Til tross for en litt for konvensjonell og forutsigbar komikk og farse, som jo overgås av dagens samfunnssituasjon, er slettes ikke Space Force kjedelig. Den er bare ikke blitt helt det festfyrverkeriet vi hadde håpet på.

Det sagt så er samspillet mellom  hovedrollene Carell og Malkovich en fryd å bivåne. De spiller hverandre gode og vi gjetter på at det ligger en del improvisasjon mellom de aldrende herrer.

Episoder på drøye halvtimen kler den episodeaktige tematikken godt, og er langt nok om vi ikke skal miste interessen. Vi tar gjerne et gjensyn med den lett oppgitte og frustrerte general Naird, da, forhåpentligvis, med en litt skarpere penn og hakket mer spisset politisk farse. Gudene skal vite at det er nok materiale å ta av.

4 stjerner til Trumps romeventyr.