TEST: Rega Planar 10

Rega har ofte fått velfortjente hyllester av både kunder og pressen, for sine svært gode platespillere i budsjett- og premium-klassen. I high-end-klassen derimot, kan man få inntrykk av at mange velger langt større, tyngre og mer komplekse spillere.
Bruker man 50.000 kroner på en platespiller, skal det gjerne vises.

I den sammenhengen har Rega Planar 10 ikke mye å stille opp med. Den bygger på lettvektsprinsippet til Rega, hvor less is more, in extremis, og hele greia veier knappe fem kilo. Det er mindre enn mange platetallerkener i high-end-klassen.
Sett Planar 10 ved siden av en Avid Volvere eller en Yamaha GT-5000, så skjønner du hva jeg mener.

Planar 10 erstatter RP10 som vi testet i 2014, og glatt kåret til et klokkerent high-end-kupp. Den nye 10-eren kan se ut som en mindre oppgradering, men selv om oppskriften er den samme som før, har Roy Gandy og teamets hans lett med lys og lykter etter steder å forbedre P10 på.

Det har neppe vært lett, men det er tre grunnleggende steder å lete, som er åpenbare for en platespillerkonstruksjon.

Det ene er rotasjonstabilitet.

På en remdrevet platespiller som denne, er det gjerne en utfordring. Hvertfall sammenlignet med direktedrevne spilleres ekstreme presisjon, som f.eks. Technics SL-1200G.

Regas løsning er en helt ny strømforsyning – P10 PSU, som bruker en digitalprosessor og et krystall som monitor for bedre hastighetspresisjon, hvor en firkantpuls brukes for å speile den eksakte frekvensen som behøves, for at den keramiske tallerkenen skal rotere på helt presis hastighet.

Les også testen av Rega Planar 8

Det andre er vibrasjoner.

En ny 24 Volts synkronmotor er montert under det ultralette sandwich-chassiset, for å dempe vibrasjoner, og hver motor er tilpasset strømforsyningen for hånd på fabrikken.

Selv de to gummiremmene er nye. Den kalles EBLT og er laget av en ny gummisammensetning (Ethylene Propylene Diene Monomer = EPDM), som skal gi remmen en forutsigbar elastisitet over hele rotasjonsyklusen. Gummiblandingen er laget på maskiner designet for formålet av Rega selv, i samarbeide med en produsent av deler til Formel 1-biler.

Spilleren bruker et forbedret lettvektschassis med en kjerne i et polyretanmateriale hentet fra romfartsindustrien, som kalles Tancast 8. Chassiset er laget som en sandwich med to lag HPL (High Pressure Laminate), og forsterket med to perforerte braketter i fenol (under) og keramisk materiale (over), som skal dempe uønskede overføringer av energi. Motorstøy for eksempel.

Den tredje løsningen er enda bedre presisjon.

Den hvite tallerkenen i komprimert keramikkoksid, er komprimert og brent til en tett masse, før den blir kuttet til med en diamantkutter for å få overflaten perfekt flat. Den hviler på en ny innertallerken i aluminium med bedre kobling til tallerkenen, som i sin tur hviler på et nytt CNC-lager laget med en herdet stålaksling, i en messinghylse.

En annen vital del av en platespiller, er armen. Her er det få som kan nå Rega til knærne, særlig på budsjettvennlige tonearmer. En RB300 er kanskje tidenes beste arm til en budsjettvennlig platespiller.

Den nye RB3000 er laget med enda snevrere toleranser enn tidligere. Opphenget er tilpasset for hånd med utvalgte lager fra japanske ABEC, hvor toleransene ikke tillater noe som helst slark i opphenget, hverken vertikalt eller horisontalt. Rega oppgir toleransen til mindre enn en tusendels millimeter.

Som alle Rega-armer, er den lett og stiv. Det er ikke vibrasjoninduserende elementer her. Som et avtakbart pickuphus, eller antiskating-lodd hengende i en snor. Armen har heller ikke høydejustering. Ikke nødvendig sier Rega, som ikke har det på noen armer, fordi de mener det forringer den mekaniske stabiliteten.

Armen er montert 222 mm fra spindelen på akslingen, og overhenget er redusert fra 17mm på forgjengeren RB2000, til 14,53 mm.

Pickupen

Spilleren kan leveres uten pickup, eller med den nye Rega Apheta 3 som vi testet spilleren med, men også med den enda mer påkostede Aphelion. Begge er MC-pickuper.

Apheta 3 er bygget opp med neodymiummagnet, håndviklet spole på en kryssformet jernkjerne, og satt opp med en rett nålearm med en fine line-sliping. Opphenget er udempet (lav masse igjen) og montert i et aluminiumshus innkapslet av et CAD-designet gjennomsiktig plastdeksel.

Rega oppgir kapasitans til 1000pF, impedansen til 100 Ohm, og utgangspenningen til 350μV. Den skal ha stifttrykk mellom 1,9 og 2 gram.
Som vanlig for Rega, er pickupen montert med tre skruer plassert slik at man knapt trenger å justere noe.

Mektig presisjon

Å sette opp spilleren er gjort på et blunk. Hvertfall hvis man kjøper den med ferdigmontert pickup. Bare følg den informative bruksanvisningen, så går det bra.

Spilleren er så liten og lett og tar opp lite plass, men strømforsyningen krever nesten like mye plass. Den har elektronisk hastighetskifte, og man kan kalibrerer hastigheten hvis det er nødvendig, fra en skrue på baksiden.
Det var ikke nødvendig på vårt eksemplar, som gikk godt innenfor spesifikasjonene.

Det følger med en hvit filtmatte, som man ikke må bruke hvis man foretrekker lyden man får når platen ligger rett på den hvite tallerkenen. Det er fritt frem å eksperimenter med andre matter også.

Uansett filtmatte eller ei, denne spilleren leverer et spektakulært nøytralt og engasjerende lydbilde. Det er en snert i dynamikken som man sjelden opplever fra vinyl, og Planar 10 henter både mer detaljer og dynamikk ut av platene, enn RP10 klarte.

Der forgjengeren kom litt til kort på dypbass sammenlignet med Technics SL-1200G, her nykommeren langt fyldigere og mektigere bassgjengivelse.

Med Regas utmerkede MC-phonoforsterker Aura, får man et åpent lydbilde rikt på raffinerte klangfarger, hvor musikken presenteres med en skala jeg aldri har hørt fra en Rega platespiller tidligere.

På 2Ls opptak av Tsjajkovskijs Serenade i C, med Trondheim-solistene er strykerne knivskarpt fokusert. Dynamikken er frapperende god. Lydbildet er fjellstøtt, dypt og mektig, med klangfarger man vanligvis forbinder med klassisk musikk live.

En annen klassiker, om enn i en annen sjanger, Dire Straits klassiker Love Over Gold: Her er igjen dynamikken i en klasse for seg. Trommene og bassen dundrer ut i rommet med en makt og presisjon jeg ikke forbinder med en RP10 med den forrige Apheta-pickupen, og vokalen til Mark Knopfler er varmere og mer troverdig gjengitt.

Den lynraske dynamikken kommer til sin rett på Carla Bleys Big Band-opptak, hvor orgelklangen slåss om plassen i rillene med de lynraske transientene fra trommene. Her skiller spilleren med perfeksjon mellom instrumentene.
Det samme skjer på Keith Jarretts Trio Still Live, hvor åpningssporet My Funny Valentine, virkelig kommer til sin rett på Planar 10. Her er det så mange komplekse passasjer, så mye mikro- og makrodynamikk som lett drukner, men her krystallklart presentert i det store lydbildet.

Kantslag på trommene, visper, moduleringen av pedalen på stortrommen, de lette perkusive nappingene nederst på strengene til kontrabassen, perfekt definert med masse luft rundt tonene.

Sammenlignet med

Sammenlignet med nevnte Technics med Ortofon Cadenza Bronze, er klangen mer luftig fra Planar 10, som selv om den ikke har den samme totale kontrollen i bassen (veldig avh. av underlag), har nydelig klangdybde og potent bassdynamikk. Mer enn fra en P10.
Det er imidlertid et par ting man bør være oppmerksom på. Underlaget må være dønn stabilt. Helst helt dødt. Spilleren i seg selv skaper ingen hørbare resonanser, men flytter man den til et lett underlag som ikke er dødt nok, forplanter resonanser seg lett opp til platespilleren.

Pickupen er bare beskyttet av en liten gummihylse som tres over nålebeskytteren. Selv med den på, henger nålen utsatt til, så vær forsiktig.

Lokket, som egentlig er et røkfarget pleksiglass, må tas av hver gang man skal spille musikk. Det er hverken hengslet eller vippbart på noen måte. Men hvem bryr seg, spilleren ser mye bedre ut uten.

Konklusjon

Rega Planar 10 er en kostbar platespiller som ved første øyekast neppe imponerer noen med sitt lettvekts chassis og melkehvite tallerken. Den ser ikke særlig dyr ut, må jeg medgi, men slipp nålen ned i rillen og vær forberedt på å holde på haka. Den spiller langt over sin liga og det er lite trolig at det blir en enkel oppgave å finne bedre analog lyd enn dette, i denne prisklassen. Hvertfall for de som setter pris på et luftig, ultranøytralt, presist, åpent og dynamisk lydbilde. Den lyder mer potent og dynamisk enn forgjengeren RP10, og med den nye Apheta 3 er dette en pakke som kan gjøre ende på søken etter en bedre platespiller, for veldig mange vinylelskere.