TEST: Sonus faber Minima Amator II

Jeg husker ikke når det var, men det er nesten 30 år siden. Den gang eide jeg de første utgavene av Sonus faber Electa Amator. En håndbygget, mellomstor, toveis høyttaler i valnøtt. Et pent håndverk, og en utsøkt lydkvalitet.

Høyttaleren var en suksess, og har siden blitt relansert to ganger. Sist gang i 2018 som Electa Amator III.
I 1992 tror jeg det var, lanserte Sonus faber en ny utgav av sine minste modeller, Minima FM2 fra slutten av 80-tallet. Den kalte de Minima Amator. Med et litt mindre kabinett enn Electa Amator, en liten 14 cm bass/mellomtone-enhet, paret med samme 28 mm diskant, som Sonus faber den gang fikk laget hos Dynaudio i Danmark.

Jeg husker godt den guddommelige mellomtoneklangen, og at den lille høyttaleren strevde med å levere noe særlig med bass. Den klarte heller ikke å spille særlig høyt. Ikke sammenlignet med den større Electa Amator, i hvertfall.

Senere – i 2008 – skulle Sonus faber lansere en enda mindre utgave kalt Minima Amator Vintage. Jeg aner ikke om den ble noen suksess. Vintage-utgaven var ikke i salg særlig lenge. Den var også ganske tungdrevet, med en følsomhet nede på 84 dB, og trivdes best på forsterkere med litt muskler. Men mellomtonen, du verden så varm, klangfull og pent den lød.

Minima-serien kunne gått i glemmeboken, var det ikke for at noen hos Sonus faber så en mulighet i å gjenopplive noen høyttalere fra gullalderen for kompakthøyttalere.

Maksimert Minima

De hadde allerede hatt suksess med å holde Guarneri-navnet i hevd, med nye modeller helt siden den første kom i 1993. Kanskje var det derfor de lanserte en begrenset serie av en helt nye utgave av Extrema (1993) i 2014, bare kalt Ex3ma – og priset deretter.

Det er fort gjort å gå seg vill i back-kataloger, men Sonus faber lyktes over all forventning da de relanserte Electa Amator for tredje gang i 2018. En høyttaler som fikk oss på kne i ren beundring over hvor forfriskende og samtidig gjenkjennelig både håndverket og lydkvaliteten var.

I 2019 var det Minima Amator sin tur til å gjenoppstå. Den andre utgaven, som egentlig er den fjerde i rekken, følger samme oppskrift som i 1992, men noen av ingrediensene er byttet ut med oppgradert teknikk.

De vakkert håndlagede valnøttkabinettene med 25 mm tykke trestaver, hviler ikke lengre på en base i hvit marmor fra Carrara, men Sonus faber har lagt inn den samme smale messinglisten langs nedre del av kabinettet, og trukket høyttalerne med sort skinn både foran og bak.

Diskantelementet kjenner vi fra Electa Amator II. En 28mm med en ring rundt silkemembranen – DAD (Dempet Apex Dome) – som fungerer som en slags ringradiator.

Basselementet på 15 cm (18 cm i EA II) har en lett membran i cellulose, hvor bomullsfiber fra kapotre er blandet med kenaf-fibre fra hibiskus. Delefilteret deler på 2500 Hz, følsomheten er moderate 87 desibel, og systemimpedansen er på 4 ohm. Alt er huset i et klassisk Sonus faber-kabinett, forseggjort laget for hånd i Italia.

Konkurrenter

Det finnes ikke mange så små stativhøyttalere i denne prisklassen, som er åpenbare rivaler til Minima Amator II. Audiovector R1 Arreté koster mer, Dynaudio Special Forty er større, det samme er Dali Epicon 2 – og Graham BBC LS3/5 er enda mindre og koster nesten det halve.

Nydelig bokhyllehøyttaler

En Electa Amator II må stå på stødige stativer trukket vekk fra bakveggen, og vinkles innover for å spille optimalt. De mye mindre Minima Amator II trives best nærmere bakveggen, og kan godt stå på en benk eller i en hylle. Så lenge den ikke stenges inne blant bøker og blomstervaser.
Og, akkurat som Electa Amator II er den beste utgaven med god margin, er Minima Amator II en veldig mye bedre utgave av sine forfedre. Ok, den spiller ikke veldig høyt, men høyt nok, og den går ikke veldig dypt, men dypt nok i bassen – nok til å overraske skeptikerne.

Dét den virkelig kan, og som den tradisjonen tro gjør bedre enn det meste i denne klassen, er vokal. Men ikke bare vokal. For den har som antydet mer enn tilstrekkelig med bass til at det svinger fett når jeg setter på favoritt-jazzen. Charlie Haden (kontrabass) og Keith Jarrets (piano) tolkning av One Day I’ll Fly Away, har mer enn tilstrekkelig bunn til at kontrabassen lyder realistisk, og at klaverklangen får en troverdig dybde.

Sammen med en Hegel H190 spilte høyttalerne mer en høyt nok på Emilie Nicolas If I Call, som har en dypbass av en annen verden. Den kan virkelig utfordre små høyttalere, men Sonusene kommer ikke bare helskinnet fra det, de gjør en oppsiktsvekkende god jobb med dypbassen på opptaket.

De lyder om mulig enda mer overbevisende på vokal. Alt fra Maria Callas til Dusty Springfield, får en kledelig varme og mengder med klangnyanser. Et par Audiovector R1 Arreté, har bedre detaljoppløsning og mer luftig diskant, men mangler den samme klangfylden i mellomtonen som man får på Minima Amator II.

De små høyttalerne skaper også et svært overbevisende stereoperspektiv, og riktig plassert (start med 30 cm fra bakveggen og jobb derfra), skalerer de musikken opp fra den beskjedne størrelsen de er, til en meget troverdig skala. Om enn ikke helt i samme grad som Electa Amator III klarer.

Klassisk musikk klarer seg minst like bra som jazz, pop og opera gjør på de små høyttalerne. Selv om ikke hele dybden i orkesteret kommer fram, i Seiji Ozawa og Marta Argerichs tolkninger av pianostykker av Beethoven og Mozart, spiller de små høyttalerne med en innlevelse og klangdybde som gjør at man ikke sitter og savner noe. Kanskje med unntak for en subwoofer. Som kunne hentet fram litt mer av orkesterets bassfundament.


Sammenlignet med

Dynaudio Special Forty er litt større, litt rimeligere, og har lenge vært vår referansehøyttalere i sin prisklasse. De leverer fyldigere bass enn Minima Amator II klarer, og strekker seg litt lengre ned i bassen. De er også tunet annerledes, med en varmere klangbalanse som kler mye forskjellige musikk godt. Sonus faberne er åpnere i øvre mellomtone, noe som bidrar til bedre fokus på f.eks. vokaler.

Bytter man til de små Audiovectorene, får man en halv oktav ekstra i bassen, og bedre oppløsning. Særlig fra mellomtone til diskant. De reagerer hurtigere på transienter, og den dynamiske kontrasten er fenomenal. Men heller ikke her får man den samme naturlig klangen i mellomtonen, som gjør vokaler til en magisk opplevelse på Minima Amator II. Hvis jeg levde på en musikkdiett med opera, singer/songwriters, vokal-jazz og visepop, ville Sonus faberne vært førstevalget.

Konklusjon

De er små nok til å få plass hvor som helst. Heldigvis spiller de med selvsikker overbevisning, sånn at man ikke merker den manglende fysikken så godt. Minima Amator II går dypere i bassen enn man tror, og de spiller guddommelig vakkert på musikk hvor vokal er det mest fremtredende instrumentet. Det finnes små høyttalere som kan spille høyere, med mer bassdynamikk, men få som har så fine kvaliteter på kanskje spesielt akustisk musikk. Klassisk og jazz, for eksempel. Det er i hvertfall svært få høyttalere i denne klassen, om noen, som er så forseggjort laget. Det bidrar ikke ubetydelig til eiergleden.