TEST: McIntosh MA352

Noen ganger er det bare så gøy å teste nye produkter, at man blåser fullstendig i alle manglene de måtte ha. Da er det ikke viktig med spesifikasjoner, det handler mest om å bare nyte øyeblikket.

Sånn er det med McIntosh MA352. Bare se når den varmes opp. Hvor lysdiodene skifter fra oransje til grønt, og de turkise lysene tennes i effekt-meterne. Det er 15 sekunder med forventningsfull glede, og så lekkert at man bare må bli i godt humør.

Sett på musikk, skru opp volumet, og nyt. For dette er virkelig nytbart på et annet nivå.

Forsterkerens fire vakuumrør skinner på det forkrommede kabinettet, og på sett og vis speiler det godt hvordan den låter. Klart som et nypusset vindu, med behagelig myk, varm klang, og noen dynamiske fraspark du kjenner i mellomgulvet.

Den hybride McIntosh-forsterkeren er kraftig nok til å drive favoritthøyttalerne dine, og raffinert nok til at opplevelsen blir minneverdig, uansett hva slags musikk du spiller.

Det finnes ikke mange forsterkere som ligner McIntosh MA352. Det er alltids MA252, en mer kompakt utgave med 100 w effekt per kanal, den er bygget over samme lest som MA352, men sistnevnte er i en annen liga.

Sammenlign gjerne med å gå fra en Porsche Boxster, til en Porsche 911 Turbo.

Rør og transistor

Her brukes de fire vakuumrørene i forforsterkedelen av forsterkeren. To 12AX7A -og to 12AT7-rør, pent beskyttet av fire metallgittere. Utgangstrinnet bruker transistorer, flere og kraftigere enn på MA252, som flytter ytelsen opp til 200 w per kanal. Eller 320 w om motstanden halveres til fire ohm.

Den har ingen digitale innganger, eller strømming, men den har platespillerinngang for MM-pickuper. Kun MM på 47 kOhm justerbart mellom 50 og 800 pF. De øvrige inngangene er, to balanserte, og tre ubalanserte. I tillegg har MA352 minijackkontakter for å koble sammen flere McIntosh-enheter, slik at alle tenner samtidig når man slår på en av dem, og samtlige lar seg styre fra én fjernkontroll.

Man kan også koble MA352 til et hjemmekinoanlegg, ved å aktivere Home Theater pass-through i menyen.

De som savner en DAC, kan kanskje vurdere MA7200 som har McIntosh DAC-modul, og MC-inngang i tillegg. Men da må man også ut med cirka 10.000 kr mer.

Power Guard

McIntosh beskytter forsterkerne mot klipping og potensielt kortslutning med en Power Guard-krets, og en Sentry Monitor, som kobler ut utgangene før forsterkeren kneler.

Equalizer

MA352 har en meget god hodetelefonutgang, og fembånds equalizer i tillegg. Man kan justere 30, 125, 500 Hz, og 2 og 10 kHz, ±12 dB, og eq kan slås av og på fra fjernkontrollen.

Lyset i displayet og LED-ene som lyser opp rørene, kan dempes eller slukkes. Og man kan endre navn på inngangene, slukke innganger og justere balansen mellom høyttalerne.

Himmelsk lydbilde

Alt dette er selvsagt av fullstendig underordnet betydning, når man synker ned i godstolen og lar musikken bre seg ut i rommet.

Forsterkeren er ikke utstyrt med de samme autoformerne (transformator) som MA7200 har. De skal gjøre forsterkeren ‘immun’ mot impedansvariasjoner, men jeg savnet dem ikke på MA352. Som er langt mer potent enn den mindre MA252. Jeg opplevde MA7200 som litt bedre kontrollert når forsterkeren ble presset, ellers var det ikke merkbar forskjell i krefter på normale lyttenivåer.

Det spilte ingen rolle hva slags høyttalere jeg brukte. De eksepsjonelt gode stativhøyttalerne R1 Arreté fra Audiovector, den større SR3 Raw Surface, eller Martin Logans hybridelektrostat Electromotion ESL X. McIntosh-forsterkeren koste seg på alle, og det skulle etterhvert vise seg at den trivdes like godt uansett hva slags musikk jeg kastet på.

Klangbalansen er varm med fyldig bass og mellomtone, og en silkemyk diskant. Den dynamiske kontrasten er fremragende, og forsterkeren skaper et stort og luftig lydbilde. En Devialet Expert 220 Pro, lyder strammere, og detaljer er litt bedre fokusert, men den har ikke McIntosh-forsterkerens sjarmerende klang.

Det ga for eksempel live-innspillingene på Up For It, med Keith Jarrett trio, en tilstedeværelse i testrommet, som minner mer om det å faktisk være på konsert. Den fyldige klangen fra kontrabassen, vekten i slagene på trommene, og den dype klaverklangen, alt sammen flyttet godt frem i lydbildet. Pat Methenys bløte gitarklang fyller rommet foran høyttalerne, og det lyder så nært at man nesten kan ta på gitaren.
Den elsker å spille høyt. Jeg måte jekke ned Bob Dylan et par hakk, da munnspillet plutselig lød for skarpt, men da var det så høyt at jeg ikke kunne høre lyden av foten som trampet takten.

Den nydelige innspillingen med Sondre Bratlands og Iver Kleive fra fødselskirken i Betlehem, vokste nesten ut av rommet, og med Martin Logan-høyttalerne, fikk jeg en enorm dybde i lydbildet. Vokaler eller mellomtone generelt, har lenge vært noe McIntosh-forsterkerne skinner litt ekstra på. Også her. Det spiller ingen rolle om det er Bob Dylan eller Kari Bremnes. Vokalklangen er varm og fyldig, med nydelig klangbunn, og fokuset er godt over hele mellomtoneområdet.

Platespillerinngangen skal ikke glemmes. Den er langt fra slengt inn på tampen, og på vårt testeksemplar av Pro-Ject Xpression, lød den Ortofon-fremstilte MM-pickupen så klangfullt som vi vet den kan. Carla Bley Big Band lød akkurat slik det høres ut. Kraftfullt, dynamisk og fyldig. Hodetelefonutgangen drev våre Sennheiser HD660S uten problemer, og forsterkerens potente bassdynamikk, skinte igjennom også her.

Konklusjon

McIntosh MA352 passer ikke for alle. Det finnes andre forsterkere i samme klasse som har flere innganger, DAC, inngang for MC-pickup, og mye annet. Men det er ikke mange som lyder så tøft og engasjerende, og samtidig har finesse nok til å få frem både klangnyanser og detaljer. De som primært bruker CD, platespiller og kanskje har en separat nettverksstrømmer, trenger ikke flere innganger, og kan i stedet glede seg over en sjelden spilleglede fra en forsterker som ikke ligner mye annet.