Anmeldelse: The Night Manager

Pine (Tom Hiddleston) er tidligere soldat som nå søker fred og ro i en enkel og stillferdig tilværelse som nattportier på et av Kairos luksushotell. Her havner han ved en tilfeldighet (?) i en romanse med den vakre Sophie, som dessverre er en av «gledespikene» til kronprinsen i byens mafiafamilie numero uno. Hun lekker planer om en stor illegal våpenhandel til ham, planer som koster henne livet, og bringer ham inn i armene til MI6.

Miniserien er basert på romanen ved samme navn av spionmesteren John le Carré fra 1993, her får vi den servert justert til nåtiden, med den arabiske våren som politisk bakteppe. Midtøsten er en yngleplass for konflikter og illegal våpenhandel, noe filantropen Richard Roper (Hugh «House» Laurie) vet å benytte seg av. I dekke av å være barmhjertig nødhjelpsarbeider inngår han avtaler om illegale våpensalg av alt fra maskingevær til kampfly og napalm – alt det kjøperne måtte ha lyst på.

I en underavdeling av MI6 har Angela Burr (Olivia Colman) i over ti år forsøkt å infiltrere og stoppe Rope – nå ser hun Pine som sitt hemmelige våpen. For å hevne Sophie, og for «Queen & Country» takker Pine ja til oppgaven som muldvarp i Ropes organisasjon.

The Night Manager er en utrolig realistisk, spennende og subtilt fortalt spionthriller med alle de klassiske elementene på plass. Under storpolitikkens paraply, med korrupte og upålitelige etterretningsmedarbeidere, blant de rikes lekeplass i Spania, Monaco og Egypt, til små landsbyer i England, følger vi Pine på hans tilsynelatende umulige oppgave. Underveis faller han (selvsagt!) for Pines unge elskerinne, Jed (Elizabeth Debicki).

Fortellingen er såpass kompleks og mangefasetert at den passer som hånd-i-hanske til miniserieformatet, her får karakterene virkelig tid til å utvikle seg og vokse, samtidig som plottet kompliseres og nettet snører seg sammen. Skuespillet er i toppklasse med Tom Hiddleston i spissen som en verdensvant James Bond og Hugh Laurie som en fortreffelig, totalt kynisk, våpenhandler. Men skuespilleren som imponerer oss mest er faktisk Olivia Colman som den ubestikkelige og personlig engasjerte etterretningsbyråkraten – sjelden (aldri?) har vi sett er mer troverdig karakter innenfor spiongenren, og et absolutt fortreffelig skuespill.

I registolen befinner danske Susanne Bier seg, og her har hun full kontroll! Hun bygger historien opp sten for sten, og har en usedvanlig god hånd med den dramaturgiske oppbyggingen. Ikke alt fremstår like troverdig og det tas noen litt for lettvinte snarveier, men dette er så nært som det er mulig å komme en sekser. En umiddelbar klassiker!

Lydsporet (dts-MA 5.1) leverer en god surroundmiks, men det mangler litt i fylde og smell. Billedkvaliteten varierer for mye, der spesielt litt mørke scener sliter med svake detaljer og støy. Intet bonusmateriell.