TEST: Leica M10 Monochrom

Hvis jeg fortalte deg at du skulle kjøpe et kamera som ikke kunne ta fargebilder, og i tillegg betale dyrt for det, ville du trodd det hadde rablet for meg.

Jeg skal gjøre det likevel. Heng med.

Det ramler stadig inn spørsmål fra lesere som trenger hjelp til å velge. Det kan være mange årsaker til at de trenger hjelp, ofte er det fordi de ikke har prøvd noe av utstyret de spør om selv. Det har ofte vi. Vår database med kameratester er antakelig Nordens største, og den er søkbar.

Likevel får vi spørsmål om hjelp. Men det er ett spørsmål ingen har stilt oss ennå: Hvilket er det beste sorthvitt-kameraet?

Spørsmålet er egentlig ikke så dumt som det kan høres ut. Selv om alle kan fjerne fargene fra et bilde med to tastetrykk, og sitte igjen men en sorthvitt-kopi, er det ikke alle som mener det er den beste måten å lage bilder i sorthvitt på.

Hvis man er seriøst opptatt av å uttrykke seg med bilder uten farger, finnes det faktisk en langt bedre metode enn sorthvitt-konvertering.

Nemlig et kamera som er laget bare for sorthvitt fotografering.

Monokrom

Ideen er ikke ny, og Leica har laget kameraer som dette før og kalt dem monokrom, siden det bare lagrer gråtoner. Som sine forfedre kan M10 Monochrom bare lagre sorthvitt. Kameraets fotosensorer sitter ikke lengre bak et fargefilter, det finnes nemlig ikke på CMOS bildebrikken i dette kameraet.

Den lett mystiske fullformat sorthvitt-brikken med 24 x 36mm bildeflate, har et ukjent opphav. Leica har ikke sagt mye om den, men det vi vet er at den ikke har det vanlige Bayer-mønstrede fargefilteret overhodet. Det er heller ikke noe UV-filter foran, og når bildeprosesseringen ikke behøver å ta hensyn til interpoleringen av fargesensorene, skjer det ting.

Mer lys slipper igjennom. Det både øker følsomheten med opptil ett eksponeringstrinn, og senker bildestøyen. Lyset skal heller ikke gjennom flere transparente lag før det treffer fotosensorene, så man kan oppnå mye bedre detaljskarphet.

Hvis man legger til at sorthvitt- CMOS-bildebrikken erstatter forgjengerens 24 Mp med 40 Mp, kan man også huke av for bedre oppløsning og skarpere detaljer.

Rammesøker

Kamerahuset er ellers temmelig identisk med en Leica M10, med fargefilter på bildebrikken. Man får live view fra en pekeskjerm med middels kontrast og oppløsning, det er nesten ikke knapper på kameraet. Hvertfall ikke sammenlignet med vanlige digitalkameraer. Sant å si, er det egentlig ikke mye som har hendt mer ergonomien i Leicas M-kameraer siden M3 fra 1954.

Den klassiske rammesøkeren har markeringer for 28, 35, 50, 75, 90 og 135mm brennvidder, men merk at lengre brennvidde gir mindre søkerbilde, siden rammesøkeren ikke har optisk zoom. Man kan bruke live view, som viser hele utsnittet uansett objektiv, og pekeskjermen kan også brukes til å vise status på valgte innstillinger, fokusmarkering, rutenett, og annen informasjon. Den kan også fungere som statusskjerm når man bruker søkeren.

Manuell fokus

Ellers er M10 Monochrom et såre enkelt kamera å bruke. Vel å merke dersom man behersker manuellfokus, med splittbilde og rammesøker. M-kameraene har ikke autofokus, så man må lære seg hvordan, og det eneste som hjelper er øvelse. Med en vidvinkel som f.eks. en Summicron 28/2.8, kan man bruke hyperfokaldistansen til å sette fokus innenfor et skarphetsdybden til en valgt blenderverdi. Det er egentlig godt beskrevet i bruksanvisningen, men handler i korte trekk om å bruke skalaen på objektivet til å sette hyperfokaldistansen.

Ergonomi

Det finnes et håndgrep som ekstrautstyr, men jeg har aldri hatt noe problem med å bruke et Leica uten. Det ligger godt å hånden, og har man lært seg å fokusere presist, handler resten av prosessen bare om å tenke komposisjon, lysmåling, og skyte i vei.

Man kan stille ISO-verdiene på hjulet til venstre manuelt opptil 12500 ISO, alt over må stilles fra skjermmenyen, men man kan la kameraet velge ISO automatisk. Automatisk kan også lukkertidene være. Opptil 1/4000s, mens blenderverdi velges manuelt på objektivets blenderring.

Lysmåling må man inn i de heldigvis korte menyene, for å endre mellom senterveid-, multisegment- og spotmåling. Det samme gjelder serieopptak, opptil 4,5 bilder/s til 10 bilders serier.

Hvis man bruker statusvisning på skjermen, kan man aktivere pekefunksjonen med et trykk på senterknappen og endre innstillinger med fingeren. Innstillingshjulet bak kan brukes til eksponeringskompensasjon, eller til å bla i menyene med.

Foran er det en hendel som bytter visning i rammesøkeren, og til høyre for objektivet er det en knapp som aktiverer fokushjelp.

Sorthvitt-bilder

Farger er beskrivende, sort og hvitt er tolkning, skal Elliot Erwitt ha sagt. Den anerkjente fotografen som er best kjent for sine sorthvitt-bilder, ofte tatt med Leica, fotograferte også i farger. – Sorthvitt har jeg brukt mest for min egen fornøyelse, mens fargebilder er noe jeg gjorde for kunder, kommersielt og journalistisk, sa Erwitt i et intervju med The New York Times i 2013. Erwitt foretrakk forresten å fotografere med film.

Det trenger man ikke her for å få sorthvitt-bilder.

Det er noe med utrykket i mange sorthvitt-bilder, som gjør at man ser annerledes på bildene. Når fargene strippes vekk, blir utrykket råere, naknere og gråtonene skaper bilder som man kanskje ser ekstra godt på. Fargene forstyrrer ikke lengre.

Bildene fra M10 Monochrom er hvertfall verdt å se lenge på. Jeg har ikke sett så lite støy på høye ISO-verdier. Det er bildestøy på 12500 ISO, men den er meget finkornet og man må zoome godt inn på bildet for å legge merke til den. Skarpheten er godt bevart også på høye ISO-verdier, men den er på sitt aller skarpeste mellom 160 og 3200 ISO, og med sweet spot mellom 160 og 1200-1600 ISO.

De 14-bit store DNG-filene gir deg mye å gå på i etterbehandling, og man har rikelig med dynamikk å leke med. Sentrumsveid lysmåling kan gi lett undereksponerte bilder, cirka et halvt trinn, men det retter man enkelt opp uansett om man det er DNG- eller jpeg-filer.

Skarpheten er formidabel og bedre enn på forgjengeren med 24 Mp sorthvitt bildebrikke. Detaljer er bedre definert på bildefilene fra M10 Monochrom, og oppskarping av bildene er knapt nødvendig. Det ser rett og slett fantastisk ut.

Konklusjon

Det er ingen tvil om at et kamera som bare kan ta sorthvitt-bilder, er for spesielt interesserte. De få som kan la seg friste av et monokromt kamera, vil nok gjøre som Elliot Erwitt, fotografere i farger når de må, og fotografere i sorthvitt når de vil. Da er M10 Monochrom det – eneste – opplagte valget, siden det bare er Leica som tør å lage et dedikert sorthvitt-kamera. Et kamera som vil gi deg bilder med større skarphet, finere toneomfang og nær null bildestøy, uten at man må gå veien innom bildebehandling for å konvertere fargebilder til sorthvitt.