TEST: Genelec 8361A

L&B tester Genelec 8361A

Man hører ofte fra hi-fi-produsenter – og vi sier det selv også – at målet er å gjengi musikken så upåvirket som mulig; fra lydkilden, hele veien gjennom signalkjeden og ut til lytteren. For å komme nærmere artisten og alt det der. Men hvorfor låter da alle hi-fi-produkter forskjellig? En produsent har én type klangbalanse, mens en annen velger andre veier. Likevel kan begge hardnakket påstå at musikken slippes fri, og endelig kan den høres «som artisten har tenkt». Fordi man har oppgradert diskantdomen med et nytt og spennende materiale, erstattet en bassrefleksport med et passivt basselement, eller hva vet jeg.

Hvis vi ser på hva som skjer i TV-verdenen, er det et mål med de beste TV-ene å vise bildet nøyaktig som da innholdet ble ferdigstilt i etterproduksjon. Produsentene konkurrerer høylytt om å ha det best kalibrerte, mest nøyaktige bildet. Et TV-bilde som i høyest grad ligner monitorene som film- og TV-studioene har brukt i produksjonen. Det innebærer også at fargegjengivelsen på de beste TV-ene er nærmest identisk. Det samme ser vi ikke i hi-fi-bransjen, hvor man i stedet forsøker seg på en tolkning. Det går sport i å låte mest mulig «musikalsk», hva nå det skal bety.

Tro til opptaket

Men hvis man virkelig ønsker å høre musikken som den ble spilt inn, hvorfor ikke bruke det samme utstyret som lydteknikerne faktisk sitter og skrur lyd til? Ja, jeg snakker om studiohøyttalere. Også kjent som studiomonitorer.

Ulempen med mange studiomonitorer er at de er små og ganske kraftfattige, og dermed lite egnet som høyttalere i en vanlig stue. De fleste er nemlig laget for nærfeltsbruk, altså til å stå rett foran lydteknikeren, på kanten av et miksebord eller et skrivebord. Da trenger de ikke å kunne spille høyt og kraftig, for lyden er så tett på likevel. Noen få watt holder, så lenge høyttalerne spiller lineært og dynamisk innenfor en meters avstand.

Skal du bruke studiohøyttalere tre-fire meter unna i en stue, og med et lydtrykk tilsvarende et skikkelig hi-fi-anlegg, så kreves større skyts enn et par nærfeltsmonitorer. Som er grunnen til at Genelec 8361A har fått min oppmerksomhet.

Alle Genelec er like?

Genelec hevder selv at alle deres høyttalere har samme lydbilde og lydkvalitet. Det som skiller de minste og billigste fra de største og dyreste er rett og slett bassrespons og kraft. Men vi vet at et kraftigere hi-fi-system gjerne låter større og mer uanstrengt også ved lavere lydnivåer. Og dessuten at dypere og kraftigere bass også bidrar til et større lydbilde, med subjektivt bedre oppløsning. Litt som at en TV-skjerm med dypere svartnivå automatisk også fremhever høylys, som når en mørkere nattehimmel frembringer flere stjerner. Kontraster er med andre ord alfa omega.

Store studiomonitorer

Hvilket bringer oss til Genelec 8361A. Et par velvoksne aktive studiomonitorer på 1.000 watt, laget for større studioer hvor det ikke duger med et par små dvergmonitorer.

Men Genelec ønsker også å tilfredsstille behovene til teknikere som søker et par nærfeltsmonitorer med dypere bass og større dynamisk overskudd enn man finner i de minste høyttalerne. Ikke minst trenger teknikere som skrur lyd på klassisk musikk noe som fikser alt fra de stilleste pauser til de mest ekstreme kanondrønnene.

Koaksialhøyttalere

Genelec har derfor utviklet høyttalerserien The Ones, som er høyttalere som fungerer like bra på nært som fjernt hold. Dette er treveis koaksialhøyttalere med basser, mellomtone og diskant montert på samme akse. Diskantelementet er i midten av mellomtonen, som igjen har to basselementer bak seg. Disse sitter montert på en ekstra baffel bak frontplaten, symmetrisk over og under mellomtonen. Siden de er ovale og ligger horisontalt, så stikker de tilsvarende utenfor mellomtoneelementet, slik at om høyttalerne legges ned på siden eller står oppreist, så vil bassene uansett ha samme fasemessige utgangspunkt.

Punktkilde

En slik koaksialhøyttaler har to åpenbare fordeler. For det første har du en ekte punktkilde, hvor alle frekvensområder kommer fra nøyaktig samme akse. Uansett hvor lytteren befinner seg i forhold til høyttalerne. Dette gir samme frekvensrespons uansett om du sitter en halv eller ti meter unna. Avhengig av rommet, selvsagt.

For det andre krever en slik høyttalermontering en mindre frontbaffel, enn når flere elementer skal plasseres ovenfor hverandre. Dermed kan man utvikle et kabinett med den beste frekvensgjengivelsen, uten å tenke på hvor stor baffelen må være. Genelec har dessuten valgt å gi baffelen myke kurver, som går i ett med resten av kabinettet. En såkalt «uendelig baffel», for å i størst mulig grad forhindre diffraksjoner som skaper forvrengning. Spesielt i diskantområdet.

8361A: Arvtaker til gammel favoritt

Den helt nye 8361A er den største modellen i The Ones-serien. Denne er en direkte arvtaker til Genelecs aller første og største koaksiale treveishøyttaler, den nå ti år gamle 8260A. Som jeg elsket da jeg testet den i 2010, og som står seg like bra i dag som da. Den var virkelig noe spesielt.

8260A hadde ikke koaksial plassering av den 10 tommers bassen, som mer tradisjonelt var montert under mellomtoneelementet. Ikke veldig viktig, men det kunne nok gi noen utfordringer med bassresponsen for teknikere som satt veldig nært, med høyttalerne plassert horisontalt.

Dette skal den nye 8361 forandre på, med komplett koaksialt prinsipp som resten av The Ones-serien. Den legger seg over 8351A, som vi også syntes låt fantastisk.

Kabinettet er like stort som på 8260A, og de to ovale basselementene er også større enn hos lillebror, med hvert av dem på 10,5 x 5,5 tommer.

Klasse D

Der hvor forgjengeren 8260A brukte en 150 watts forsterker til basselementet, har effekten nå økt til 700 watt! Totaleffekten er på en hel kilowatt… Maksimalt lydtrykk har som et resultat økt med 5 dB, fra 113 til 118 dB! Fremdeles med overskudd til de verste transientene, hvor man har ytterligere 6 dB til rådighet.

For å få til dette har 8361A fått moderne Klasse D-forsterkning mot forgjengerens tradisjonelle Klasse AB-prinsipp. Det er mer effektivt, derav den økte effekten.

Men for lydteknikere som har en hel del prosessorer, klanger, kompressorer, noise gates og andre komponenter i signalveien kan elektromagnetisk RF-støy bli et problem med svitsjede strømforsyninger. Genelec bedyrer at de har lagt ut kretsene omhyggelig, og også lagt inn ekstra elektromagnetisk (EMC) filtrering.

For hi-fi-entusiaster kan frykten være at Klasse D låter mindre oppløst og røffere i kantene enn Klasse AB. Men min kollega Audun Hage hadde ingenting å utsette på dette da han testet 8351A for noen år siden.

Storhetens øyeblikk

8361A er store, tunge og ser ganske vulgære ut som nærfeltsmonitorer på skrivepulten. Jeg kan likevel tenke meg en del teknikere vil bruke dem slik, og når man fyrer opp musikken så har jeg ingen problemer med å forstå hvorfor. Tvert imot! For makan til eksplosivitet!

Jeg har for øyeblikket ingen lydkilde med AES/EBU digitalinngang, men bruker i stedet koaksialutgangen ut fra Teac NT-505 gjennom en XLR-overgang. Jeg ønsker nemlig ikke å koble til analogt, som da uansett A/D-konverteres i høyttalerne. Selv om Genelec hevder at det ikke gjør noen forskjell. Kortest mulig signalvei er alltid målet, uansett.

Eksplosive Genelec gir gåsehud

Minnene fra 8260A kommer tilbake med et brak, og jeg blir sittende og måpe over hvor korrekt høyttalerne låter, men samtidig evner å få med alt som er moro. Når man snakker om høyttalere som låter korrekt kan man fort tro at det låter kjedelig. Og, joda, med dårlig produsert musikk så gjør det det. Men sett på James Bond-låta No Time To Die av Billie Eilish, og gjør klar for gåsehud ganger tre.

Stemmen til Billie står i midten av denne mørke balladen, og den er følsom og nær. Med langt mer brystklang enn på en del andre sanger, hvor hun er mer kjent for å nærmest hviske-synge. Og det store, gassaktige lydbildet hvor alle detaljene henger gjennomsiktig i luften – som et hologram – er direkte nervepirrende. En fjern trompet med lang etterklang trekker oss rett inn i James Bond-universet, og jeg blir rett og slett sittende og høre hele sangen. Siden jeg føler jeg er dratt rett inn i lydteknikerens verden, sitter jeg plutselig og tenker at jeg selv nok ville dratt vokalen et par desibel opp helt i toppen for å gi den mer luft, men det er veldig bra jeg ikke har skrudd lyden på denne sangen. Det ville blitt dritt.

Walking in the Air av Aurora gir samme type gåsehud, men her er stemmen lysere og med mer luft. Også her hører jeg hele. Lydbildet er så stort, sammenhengende og… riktig.

Men man kjøper ikke store høyttalere for å bare høre – eller skru lyd på – rolige ballader. På tide å rocke litt. Pearl Jam har nylig gitt ut ny låt, Dance of the Clairvoyants. Mer discoaktig enn de gjorde i grungetiden, men trommerytmene låter tøft, og den forvrengte bassgitaren gjør det litt mer skittent. Genelec-ene gjengir det hele uten å mukke. Her får man et mer direkte lydbilde, ikke fullt så stort og svevende. Fordi høyttalerne rett og slett kvitterer med å gjengi musikken som den faktisk er tatt opp. Alt låter forskjellig, det er ingen hørbar egenklang her.

Romkorreksjon

Genelec har likevel tatt høyde for at ikke alle lydfolk eller musikkelskere har et like godt utgangspunkt. Verken når man snakker akustikken i rommet, eller underlaget høyttalerne står på. Står de på et resonnerende skrivebord med hule skuffer, så vil det gi en annen klang enn om høyttalerne står på stativer. Selv om de står på braketter av gummi aldri så mye.

Derfor har Genelec utviklet romkorreksjonssystemet Smart Active Monitoring, eller SAM. Det består av en prosessormodul (GLM 3.0) som kobles til Mac eller PC med USB. Derfra går forbindelsen videre til høyttalerne via nettverkskabel.

Etter å ha lastet GLM programvaren og montert opp høyttalerne der de bør stå, er det bare å plassere mikrofonen i lytteposisjon og trykke start. Da kjører AutoCal som måler frekvensresponsen i rommet og gjør de nødvendige justeringene som skal til for å få et nøytralt lydbilde. Man kan velge mellom å korrigere begge høyttalerne separat eller i fellesskap, og om man vil foreta en eller flere målinger for å oppnå ønsket resultat.

Det er meget enkelt å bruke, men krever altså en laptop. Prisen er på GLM 3.0 er rundt 3.500 kroner, men det er inkludert i høyttalerprisen vi har fått av den norske importøren.

Hva gjør korreksjonen?

Har du et godt rom i utgangspunktet, er det ikke nødvendigvis så mye som skjer etter korrigering. Til nærfeltslytting føler jeg ikke at det er nødvendig. Men i testrommet vårt, med en lytteavstand på 3,5 meter og med høyttalerne plassert nært bakveggen, så er det en kraftig forsterkning rundt 50 Hz som gjør at det låter ganske grumsete. Dette blir bedre med høyttalerne trukket ut ca 1,7 meter ut fra veggen, men de færreste har mulighet for å ha dem plassert slik. Og da får man problemer med en kraftig demping rundt 400 Hz, noe som gir mer klarhet i bassen men da på bekostning av fylde og kropp. Har man mulighet for å korrigere høyttaleren, er det bedre å sette den nærmere veggene, hvor kanselleringer blir mindre problematisk.

Derimot blir farging av lyden et større problem når høyttalerne står inntil veggen, men det er nettopp det korreksjonen i stor grad vil ta hånd om.

Holy wow!

Det går fort å kalibrere høyttalerne, det er bare å følge instruksene i dataprogrammet du laster ned.

Når det er gjort, er lyden så lineær som systemet klarer. Du kan alternativt velge mellom ulike forhåndsvalg, for eksempel rulle av i toppen med 2 eller 4 dB. Eller velg å dempe fra bassen (100 Hz) og oppover, med 0,5 eller 1 dB pr. oktav. Alt dette forandrer klangkarakteren. Jeg valgte stort sett enten lineær respons eller å dempe 0,5 dB pr. oktav. Du kan også gjøre helt egne innstillinger, hvis du tør.

Med høyttalerne korrigert for rommet, skjer det saker og ting. Først og fremst i bassen, som strammer seg opp og låter mer helhetlig. Unødig daukjøtt fjernes, men det låter likevel ikke sterilt. Bare klarere, større og riktigere.

Det rett og slett spruter av musikken! Bare hør på klaveret til Maurizio Pollini, der han spiller Chopins Nocturne i F Minior (Op. 55 No. 1). Det er så mange klangfarger at det nesten er til å daue av. Rommet er stort, alt henger i luften.

Og hvis Ariana Grande er din smak, så funker det også særdeles godt, vel å merke de best produserte, minst komprimerte låtene. Bad To You er ikke så gær’n…

Genelec 8361A: Konklusjon

Jeg husker jeg syntes at 8260A var temmelig nært perfeksjon, og det er også 8361A. Dynamikken, klarheten, det er bare å bøye seg i ærefrykt. Det eneste jeg hadde å utsette på forgjengeren, var at den kunne låte litt krast når man guffet opp lyden. Og det samme skjer faktisk med denne. Den kan spille enda litt høyere før det skjer, men hardheten melder seg før lampene i front begynner å blinke rødt for klipping.

Nå er testrommet vårt på jobben ganske dempet, så man må dra opp lyden en del høyere enn i en normal stue. De spiller mer enn høyt nok også hos oss, men det er noe med skikkelig lydkvalitet som gjør at man bare har lyst til å dra på. Det kan man absolutt med 8361A, ikke misforstå! Men jeg er blant de miljøskada folka som liksom aldri blir fornøyd.

Det 8361A gjør, er å gjengi musikken naturtro til opptaket, med en vanvittig dynamikk og klarhet. Og med en heftig bass som strekker seg dypt nok til å riste godt tak. Ønsker du mer, kan du vurdere bassystemet W371A, som jeg håper å få teste snart. Med både en 14″ og 12″ og et lydtrykk på 120 dB, og laget for å bruke to i stereo, bør det ha ett og annet å by på!

NB! Etter testen ble gjort har det kommet en ny programvare, GLM 3.2.0. Høyttalerne har også fått en ny firmware. Vi har ennå ikke fått testet noen av disse.