Anmeldelse: Messiah, sesong 1

Netflix’ nye serie har et originalt og spennende premiss, en ung, Jesus-lignende, karismatisk folkeforfører overbeviser meningmann om at han jaget IS ut av Syria. Riktignok var det en gigantisk sandstorm, som varte i 43 dager som knuste IS-hæren, men «Al-Masih» («Messias»), som han kalles, overbeviser sine troende tilhengere om at han stod bak stormen.

Forføreren
Han leder så noen tusen av sine følgere til piggtrådgrensen mot Det hellige land, Israel, og forlanger fritt leide. Den israelske regjeringen, og Mossad, er livredde for at han skal skape nye opptøyer og setter ham bak lås og slå etter et opptrinn (mirakel?) på Tempelhøyden. Sjefene i Mossad mistenker at agent Aviram (Tomer Sisley) bistod under flukten, og suspenderer ham.

På uforklarlig vis forsvinner Al-Masih (Mehdi Dehbi), og dukker uventet opp i småbyen Dilley, Texas. I det en altutslettende tornado rammer byen står plutselig Al-Masih i stormens øye og redder prestens datter, Rebecca. Et mirakel (!) roper menigheten, mens Det hvite hus (der seriens «Doug Stamper» trekker i trådene) vil kaste ham ut av landet som ulovlig immigrant.

Den erfarne CIA-agenten Eva Geller (Michelle Monaghan) er i hælene på Al-Masih, og er helt overbevist om at han er en sjarlatan av rang – men hva er hans skjulte agenda?

Sjarlatan? Terrorist? Ufarlig tulling?
Messiah byr på en fortreffelig miks av storpolitisk, dagsaktuell thriller og terrorist-jakt á la Homeland, samtidig som den gir et fascinerende innblikk i hvordan tro kan flytte fjell, og hva en karismatisk taler kan lede folkemassene med på.

Er den sympatiske, veltalende mannen i kjortel en ny sektleder á la David Koresh, vil han misjonere for Islam i USA eller er han simpelthen en fredens mann som kun ser det gode i ethvert menneske, uavhengig av tro og handlinger?

Seriens nerve ligger mellom den sterkt troende mannen og kvinnen som har satt seg fore å avsløre ham, den rasjonelle, kalkulerende og intelligente CIA-agenten Geller.

Geller bærer så visst på sine egne hemmeligheter, og sår fra fortiden, men hun tviler aldri et sekund på at Al-Masih er en rendyrket svindler, muligens i ledtog med noe langt større og farligere. Ansikt til ansikt med ham under det første møtet virker det som om Al-Masih makter en så en lille spire av tvil i hodet til Geller, men hun rister det fort, og rasjonelt, av seg.

Hennes motpart i Mossad, den hardtslående, brautende Aviram, er like overbevist om at Al-Masih ikke har rent mel i posen, men han har en helt annen tilnærming til saken og personen. Aviram og Geller danner et interessant umake par, der de kjemper for samme sak, men like fullt på hver sin side og med sin egen (skjulte?) agenda.

Tvil
Serien blir aldri bombastisk eller unyansert, men får frem Al-Masihs utrolige reise på en nærmest nøytral, dokumentarisk måte. Der vi, på avstand, følger hans horde av hardcore troende, som vil følge ham inn i Skjærsilden, til de mer analytiske agentene som er overbevist om at de står overfor en svindler av rang, som også kan lede til oppvigleri og muligens står i ledtog med terrorister.

På den andre siden står folk med en gudbenådet gudstro som er hellig overbevist om at Frelseren har vendt tilbake, der de er villig til å følge ham i ett og alt; og blir stående i frustrert villrede når han ikke forteller dem eksakt hva de skal gjøre og hvordan de skal handle. Hodeløse høns!

Presten i Dilley, Felix (John Ortiz) sliter med familielivet, motivasjonen og selve troen; det har faktisk kommet til det punkt at han har bestemt seg for å brenne ned sin egen kirke. I det Al-Masih ankommer finner han ny mening med livet og et kall fra Gud. Samtidig elsker han å sole seg i glansen fra den mediaomtalte Frelseren.

Karakterskuespillere
Allsidige Monaghan har gang på gang bevist at hun mestrer alt fra hardkokte actionfilmer, til lettbente komedier og drama. I Messiah er hun perfekt som den komplekse og standhaftige agenten, som ikke har tid til bullshit, «magi» eller nyanser. Monaghan får frem intensiteten og sårheten i Geller på en mesterlig, nedtonet måte. En karakter vi mer enn gjerne tilbringer en sesong til med.

Belgiske Mehdi Dehbi er stødig som fjell som den karismatiske, men mystisk uutgrunnelige Messias, en person som aldri lar seg vippe av pinnen og utstråler stoisk ro. En person vi lett kan se for oss at kunne forføre menneskemasser.

Messiahs mest «normale» karakter er nok presten som har mistet både motivasjonen, troen og kjærligheten. Ortiz gjør en fenomenal jobb med å skifte fra dyp fortvilelse til endeløs fremtidstro og entusiasme – inntil korthuset faller sammen.

Vi skal heller ikke hoppe over en ofte undervurdert skuespiller, Dermot Mulroney, som her gnistrer som en tvilens President – så langt unna «The Donald» man kan tenke seg.

Dypt personlig kristne vil muligens fnyse av serien og dens premiss, men har du et litt mer åpent sinn vil du her finne mye god underholdning, spenning og samtidig ideer til befriende ettertanke. Ikke alle episodene holder et like høyt nivå og hadde sett seg tjent med en runde til i klipperommet, men helheten holder definitivt til 5 stjerner.