Anmeldelse: Ragnarok, sesong 1

Ragnarok presenteres som Netflix’ første norske originalserie, noe som kun delvis medfører riktighet. Den merksnodige humorserien Lilyhammer, med Little Steven i hovedrollen som mafiatyster under vitneprogram, var ikke bare Netflix’ første norske serie, men faktisk strømmegigantens første originalproduserte serie overhodet – riktignok i samproduksjon med NRK.

Etter lokale Netflix-produksjoner som danske The Rain og svenske Quicksand – Störst av alt stod Norge nå for tur. Ragnarok er en original serie, med en modig tvist på historien, men helhetlig en blandet opplevelse.

 

Urnordisk historie

Som sin konkurrent, HBO, med Fremvandrerne, legger også Netflix tematikken opp til gammel (sær)nordisk kultur og historie.

Der Beforeigners gjorde absurd komikk av vikinger hensatt til vår egen tid har Netflix likegodt satt våre gamle norrøne guder til dagens Norge, flankert av dagsaktuelle problemstillinger som miljøkrise, overforbruk og tidløs tenårings-/oppvekstproblematikk.

Fargerike hedenske guder, som vi tilba her i det høye nord innen vi ble tvangskristnet, burde borge for mye saftig historiefortelling, som også kan appellere til dagens overstimulerte ungdom og unge voksne. Men hvordan gi sagaene om Tor, Odin og deres storslagne kamper mot jettene relevans i 2020-samfunnet?

Skitne kapitalister

Vi befinner oss i den lille norske bygdebyen Edda, der lokalsamfunnet og kommuneøkonomien totalt domineres av industrigiganten Jutul AS. En gigantfabrikk som spyr ut forurenset røyk og skitner til lokale vassdrag.

Familien Jutul er blant Norges rikeste og på godfot med så vel lokale som nasjonale politikere og byråkrater, som gjør at de slipper unna med forurensningen og en forretningspraksis godt plassert i dunkle gråsoner. Pater familias er den Wall Street-aktige Vidar (Gísli Örn Garðarsson), flankert av sin stramme rektor-frue Ran (Synnøve Macody Lund) og deres to ufordragelig bortskjemte rikmannsbarn Fjor og Saxa.

Den lille byen, omgitt av storslagen natur med majestetiske fjell og isbreer opplever nye konflikter i det familien til Magne (David Stakston), med bror Laurits (Jonas S. Gravli) og mor (Henriette Steenstrup) vender tilbake til hjembygda. Mor jobber for Jutul, mens Magne sliter på skolen med lese- og skrivevansker, og raskt finner en sjelsfrende i skolens miljøfreak, Isolde

Seriens røde, underliggende, tråd er de eskalerende miljøproblemene, som det tilsynelatende kun er den oppvoksende generasjon som bryr seg om. Moralen er at om man ikke handler nå, så er vi uunngåelig på vei mot ragnarok… (vi undres på om Greta Thunberg har hatt en finger med i manusskriptarbeidet?).

Når en av ungdommene omkommer på mistenkelig vis, og Magne gradvis blir klar over sine nyvunne guddommelige krefter, eskalerer det mot et heidundrende oppgjør mellom norrøne guder og fandenivoldske jetter.

Sprikende skuespill

Skuespillerprestasjonene varierer dessverre for mye. Mange av hovedrollene gestaltes av relativt ubeskrevne blad, noe ikke alle kommer like godt ut av. I tillegg oppleves dialogen for ofte konstruert og teatralsk; det sagt så leverer Jonas S. Gravli (22 July) og Emma Bones (Gry) bunnsolide, og naturlige, rolletolkninger.

Også Synnøve Macody Lund og Fridtjof Såheim er fortreffelige i rollen som henholdsvis iskald jette-bitch (en femme fatale med et herlig outrert begjær!) og karikert skolepsykolog. Vanligvis solide Odd-Magnus Williamson har fått den utakknemlige rollen som overdrevet naiv, og lite troverdig, dumsnill lærer. For øvrig morsomt at legenden Bjørn Sundquist opptrer i en minirolle som sær bygdetulling.

På generelt grunnlag lider det norske skuespillermiljøet av at det er relativt lite, noe som nødvendigvis medfører at mange av de samme personene beklageligvis går igjen fra serie til serie. Med økende lokal produksjon vil nok også dette miljøet, på sikt, vokse og bli mer variert og mangfoldig.

Karikert og pretensiøs

Så det ikke skal være noen tvil: Ragnarok er pretensiøs og handlingen fremstår tidvis overdrevet karikert med kraftig stereotype karakterer, men den er da også fullstendig klar over det. Dette er intet arbeidsuhell fra serieskaper Adam Price og co, det er i høyeste grad intensjonelt.

Serien er såpass uhøytidelig, leken og bugner over av selvironi, at den kommer unna med det pompøse og bombastiske utrykket.

Det er så absolutt ikke alt av handlingen som henger på greip, Jutulene har for eksempel levd i flere århundrer uten å eldes, hvordan kan de da ha vokst opp på barne- og ungdomsskolen i Edda? Flere åpenlyse plotthull hoppes det elegant bukk over.

Samtidig er det såpas mye absurd komikk, og oppfinnsom action, at vi stundom lar oss sjarmere. Vi serveres blant annet en eklatant overdrevet moderne utgave av selveste Fenrisulven. Morsomt!

Uforløst

Teknisk byr Ragnarok på en solid produksjon, med kreativt og flott foto, effektiv klipping og en fengende dramaturgi. Det eneste som skurrer produksjonsmessig er at Magnes familie ser TV på en gammeldags billedrørs-TV og nyder musikk fra en 1980-tallets kassettspiller (!). Har ikke de danske manusforfatterne fått med seg at Norge har hatt en viss teknologisk fremgang siden man begynte å pumpe opp Det sorte gull?

I motsetning til den forrige Netflix-serien med handlingen delvis lagt til Norge, den katastrofalt elendige The Innocents, så makter Ragnarok å fri til sitt unge, bortskjemte publikum, på en moderne, uhøytidelig og underholdende måte.

Vi deler ut 4 svake stjerner til en serie som har et litt uforløst potensial, og satser på en mer komplett og kompleks andresesong. I mellomtiden har vi nå blitt skikkelig sugen på mjød!