TEST: Sony a9 II

Vi har alle sett dem. Rad på rad med enorme objektiver, tett ringside på sportsarrangementer. De hvite er Canon-objektiver, de sorte Nikon.

Noen andre kameraer finnes knapt å se i sportssammenheng.

Det må ha irritert Sony-ledelsen grenseløst å se de to kameraprodusentene dele det lukrative proffmarkedet mellom seg, som om de var et kartell som ikke slapp til noen andre aktører.

Problemet for Sony var at de ikke hadde noe kamera som kunne overbevise Canon- og Nikon-fotografene om å satse på en annen produsent. Mens Canon og Nikon var godt etablert i proffmarkedet, med et bredt utvalg objektiver og flere kameraer, hadde Sony null og niks å tilby.

Så hva gjør man? Bygger et nytt kamera. Et som er raskt nok til å overbevise kresne yrkesfotografer om å bytte, og et som beviser at det er robust nok, at det finnes objektiver som passer til sport, og så server man det markedet så tett man kan.

Det første svaret kom i form av Sony a9. Som var bygget på samme kompakte kamerahus som a7-serien, hvor fokuset hadde vært mer oppløsning og enda flere funksjoner enn konkurrentene. Mens a7-serien ikke var rask nok til krevende sportsfoto, var definitivt a9 et stort steg i riktig retning.

Etterfølgeren a9 II skiller seg ikke mye fra originalen fra og er som en mild oppdatering å betrakte. Det er fremdeles et fullformat systemkamera med opp til 20 bilder/s skuddtakt, og en 24 Mp bildebrikke, hvor forbedringene i hovedsak ligger i det mest vesentlige for en sportstfotograf:

Pålitelig autofokus, null flimring i søkeren på serieopptak, dyp buffer og et robust kamerahus.

Korte fakta:

• 24.2MP fullformat Exmor RS CMOS bildebrikke
  BIONZ X bildeprosessor
  693-punkters fasefokussystem
  Opptil 20 bilder/s med elektronisk lukker
  Opptil 10 bilder/s med mekanisk lukker
  100-204800 ISO
  Opptil 5,5 EV-trinn bildestabilisering
  5 GHz Wi-fi og Gigabit Ethernet
  2 x SD UHS-II kortspalter

Fart er alt

Den originale a9 er blitt oppdatert via fastvare siden kameraet ble lansert i 2017, til det bedre, så de helt store forbedringene kan jeg ikke si at jeg fant i a9 II.

Men la oss ta det fra toppen. Den bakbelyste bildebrikken er den samme, men kameraet har fått forbedret følgefokusens presisjon, og øyefokusen. Den store OLED-søkeren har knapt synlig black out på serieopptak, kortere enn på de fleste speilreflekser iallefall, og den mekaniske lukkeren er garantert å tåle 500.000 eksponeringer.

Skuddtakt er på 10 bilder/s, hvis man bruker den mekaniske lukkeren, og hele 20 bps når den elektroniske brukes. Da får man også opptil 1/32.000s lukkertid.

Den innebyggede bildestabilisatoren har fått utvidet stabilisering til 5,5 trinn, og, kameraet har både USB 3.2, Gigabit ethernet-kontakt for filoverføring og støtte for 5 GHz Wi-fi.

Man kan også snakke inn opptil 60 sekunders kommentarer til bildene, omtrent som på en diktafon, som kan hentes ut som tekst senere.

Med den oppdaterte autofokusalgoritmen og Sonys 4D fokus, er kameraets sanntids autofokus enestående rask og presis. Autofokusen har 693 fasefokuspunkter, som dekker 93 prosent av bildeflaten og sitter som klistret på motivet, og en test i en svømmehall viste til fulle hvor fantastisk pålitelig Sonys autofokussystem er i praksis.

Brukervennlighet

Kameraet har fått et større håndgrep som gir bedre plass til fingrene, også om man har hansker på, og er merkelig nok det eneste Sony-kameraet med innstillinger for serieopptak, multieksponering, selvutløser og fokus på innstillingsratt til venstre for søkeren. Som forøvrig er den samme 3,69 mP/120 fps OLED-søkeren som i a9.

Her er begge kortplassene kompatible med UHS-II-kort, og ytre sett er endringene minimale. Hjulet for eksponeringkompensasjon har endelig fått en låseknapp, og både det og innstillingshjulet ved siden av, er forhøyet slik at de er lettere å bruke både med og uten hansker.

Ellers er det værtettede kamerahuset solid bygget, batteritiden er marginalt bedre, deter litt bedre gre på styrepinnen bak, men pekeskjermen er ikke like godt utviklet og brukervennlig som hos andre.

Det finnes et vertikalgrep kalt VG-C4EM til kameraet, som gir ekstra sett med knapper, utløser og innstilingratt, og har plass til ekstra batteriet som gir dobbelt så mange eksponeringer.

Bildekvalitet

Kameraet skyter gladelig sammenhengende bildeserier hele dagen om man vil. eller til batteriet må byttes. Batteritiden er ikke like overbevisende som på et Nikon D5, og et Sony a7r IV vil gi bilder med høyere detaljoppløsning og litt bedre bildedynamikk.

Når det er sagt, er bildekvaliteten sammenlignbar med a9, og de nåværende konkurrentene. Selv om vi har et godt øye til Nikon D5s fargegjengivelse, eller Nikons farger generelt, ligger ikke jpeg-kvaliteten fra Sony-kameraet langt bak På 14-bits råfiler er det hipp som happ, og støyomfanget fra bildene er ikke til sjenanse for noen. Så lenge man ikke overdriver.

Skarphetene står og faller på om kameraet klarer å treffe med autofokusen hver gang, og det klarer Sony a9 II bedre enn de fleste. Følgefokusen er frapperende god, og det er bare unntaksvis, når motivet kommer mot kameraet for så å dreie og kjøre fra kameraet, at man kan risikere å miste noen bilder.

Videopptak i 4K sammenlignbart med a9 rett og slett fordi videoegenskapene er de samme på a9 II. Man kan filme i 4K/25p med 8-bit 4:2:2 ut av kameraet via HDMI, men skal man ha et videokamera er et Sony a7s II et bedre valg.

Konklusjon

De er ikke mange, forbedringene på Sony a9 II, men de har gjort et allerede formidabelt sportskamera litt raskere, litt bedre å bruke, og litt mer aktuell som et alternativ til Canon og Nikons raskeste profffkameraer. Kameraet er også godt egnet til naturfoto, for skal man fotografere fugler må autofokusen henge med på raske bildeserier. Det fikser a9 II bedre enn de fleste kameraer.