Anmeldelse: Marriage Story

Nok en gang står Netflix som produsent for en «smal» dramafilm med stjerneskuespillere, skuespillere som her leverer sine livs roller – men, dessverre blir historien for animert og personene i overkant karikert til at vi makter å bli euforisk over resultatet.

Kraftig inspirert av «alle-skilsmisse-filmers-mor», Kramer vs. Kramer (1979) og Ingmar Bergmans Scener fra et ekteskap, blir vi vitne til den stadig skitnere skilsmissen mellom skuespilleren Nicole (Scarlett Johansson) og den kreative teaterregissøren Charlie (Adam Driver).

Nicole og Charlie bor sentralt i Brooklyn, New York, med sin unge sønn Henry. Tilsynelatende brenner begge for det lille, lokal teateret, der Charlie er regissør og Nicole innehar mange av hovedrollene – men under den idylliske overflaten ulmer det hos Nicole. Hun føler seg oversett, overkjørt og lengter etter å realisere seg selv, samt helst flytte tilbake til hjemstaten, California. Etter mistanke om et sidesprang fra Charlie tar hun ut skilsmisse, og situasjonen eskalerer hurtig.

Noah Baumbach (manus og regi) er dyktig til å bygge opp og menneskeliggjøre karakterene. Marriage Story begynner fenomenalt i det hver part leser opp et brev (påtvunget av familiemegleren) der de lister opp hva de liker ved, og hva de falt for, hos partneren. Dessverre vies for liten tid til forholdet innen det gikk til helvete, noe som gjør at vi ikke i tilstrekkelig grad bryr oss om det ryker.

Var det «ekte» kjærlighet? Hadde de mange romantiske, morsomme stunder sammen? Var hverdagen preget av begjær og latter, eller var alt ren rutine og et gjennomorganisert A4-liv? Vi vet ikke, kun små dypp av fortiden serveres underveis mens skilsmisseoppgjøret eskalerer til stadig nye høyder.

Nicoles transformasjon fra omsorgsfull kone til regelrett bitch er ikke tilstrekkelig motivert/bygget opp, og kommer derfor som lyn fra klar himmel på både Charlie og oss seere. «Plutselig» mister hun gangsynet, hyrer en rådyr stjerneadvokat (Laura Dern), og setter i gang en svertekampanje av Charlie, samtidig som hun forlanger foreldrerett og flytting til California; det hele mens sparepengene renner ut raskere enn Trump klarer å sjikanere på Twitter.

Birollene er filmens mest karikerte personer. Charlies svigermor (Julie Hagerty) er like vimsete og hypernaiv som rollen hun hadde i Hjelp vi flyr!, mens Laura Dern og en aldrende Ray Liotta er arketypiske drittsekkadvokater som flår klienten (økonomisk) til frokost og korsfester motparten til lunch. Det finnes garantert slike advokater i USA, men at de representerer normen blant skilsmisseadvokater tviler vi sterkt på. Dette er advokater som bedre ville matchet det hysteriske oppgjøret mellom Michael Douglas og Kathleen Turner i The War of the Roses – for øvrig en komedie.

Filmens sterkeste scener er når Nicole og Charlie er på tomannshånd, da gnistrer det av Johansson og Driver, og vi som seere kan relatere og føle ekte engasjement. Unntaket er det «endelige» oppgjøret, som blir for konstruert og påtatt, vi tror ikke helt på karakterene eller dialogen i det skittkastingen tiltar.

Klipp og foto imponerer storveis, der vi svever rundt ekteparet i en stadig nedadgående spiral. Konflikten som tegnes opp mellom det mer høykultiverte østkystlivet, og den enkle, «små-Harry» tilværelsen i Sunny California er fortreffelig fremstilt. Ikke originalt eller nytt, men her går den som en veltredt rød tråd gjennom den misære historien.

Marriage Story er, de åpenbare svakhetene til tross, en meget solid film, med et engasjerende plott og skuespillere (Johansson og Driver) i Oscar-form, men med en mer nedtonet regissør og et mer «realistisk» manus kunne dette blitt en virkelig klassiker; og ikke «kun» 4 sterke stjerner. Den føyer seg slikt sett inn i den relativt ujevne filmografien til Baumbach, definitivt mer enn severdig, men så langt fra noe mesterverk.