TEST: MoFi Ultradeck

I grammofonplatenes barndom forekom det rett som det var at plateselskapene fikk laget platespillere med sitt navn på. Det var en naturlig følge av at selskapene gjerne ville selge plater. Da behøvde folk grammofoner, og som tenkt, så gjort.

I dag er det helt utenkelig at plateselskapene selv lager platespillere. Warner, Universal eller Virgin Records ville aldri drømme om å sette i gang produksjon av spillere. Markedet er tross alt godt etablert og det finnes utallige platespillerprodusenter.

Noen vil kanskje innvende at Sony lager platespillere, men det er Sony Electronics. Ikke Sony Music Entertaiment. To forskjellige selskaper altså.

I nyere tid, definert som etter farge-TV-ens debut, er det nesten bare Decca Records – nå under Universal, som har laget platespillere og pickuper med under eget navn. De andre ser ikke poenget.

Men Mobile Fidelity gjør åpenbart det. Tydeligvis ikke fornøyd med utvalget, har de som i hvert fall i audiofile kretser, er best kjent for sine audiofile pressinger av vinylplater, fått laget en platespiller!

Rettere sagt to spillere. Samt tre (!) pickuper, to phono-trinn – og en platevekt.

De har sågar laget et Mobile Fidelity Electronics, et eget selskap som ble startet etter at de for litt over fire år siden, satte i gang utviklingen av den første spilleren. MoFi StudioDeck.

Den andre spilleren er heter UltraDeck, og det er den vi tester her. Det er den mest påkostede utgaven. Man kan ikke unngå å se at det er en spiller med remdrift, som ligner litt på en Rega Planar 3, med en rett tonearm og bare én knapp. Den for start og stopp.

Det er en veldig enkel spiller å sette opp, og å bruke, og den leveres med et veldig kult røkfarget støvlokk, som minner litt om gamle Garrard-spilleres støvlokk.

Plug and play

Pickupen leveres ferdig montert. Man trenger bare å tre på motvekten fram til den hvite markeringen på armøret, legge på tallerkenen og tre på den oransje drivremmen. Det følger med en jordet signalkabel og strømkabel i esken. Begge er altså avtakbare, noe som gir rom for oppgraderinger med enda bedre kabler.

Utviklet i USA

Spilleren virker veldig solid bygget. Den er utviklet av Allen Perkins som utviklet high-end spillerne til Spiral Groove, og arbeidet ble ledet av John Schaffer fra Wadia. To kanskje ukjente, men langt fra betydningsløse ingeniører fra amerikansk high-end industri.

De har jobbet med ulike materialer og løsninger, før de landet på et chassis med tre aluminiumsplater i en sandwich med en MDF-plate, som de mener gir optimal demping av farginger og resonanser. Chassiset hviler på fire justerbare dempeføtter utviklet av Harmonic Resolution Systems, og et en støpt tallerken i kunststoffet Delrin, roterer på et nvertert stållager med en safirbelagt hylse i en bronselegering.

Det hevdes at det demper støy bedre og gir en ‘sortere’ bakgrunn for musikken.

En synkromotor med pullert i Delrin, er montert nordvest for tallerkenakslingen, og på motsatt side befinner en 10-tommers tonearm seg. Den er laget i en lettmetall-legering, kablet med innvendig med tråder fra Cardas Audio, og montert i kulelagre.

MasterTracker MM-pickup

Velger man UltraDeck-spilleren, kan den leveres med en MM-pickup (Moving Magnet) kalt MasterTracker, akkurat som vårt testeksemplar. Den er bygget rundt et lettvekts hus i aluminium, med spoler viklet av renere kobber enn de andre to MoFi-pickupene. Den har også en skarpere slipning, og 3mV utgangspenning. Det funker med alle platespillerinnganger for MM-pickuper.

Phono-trinn med hodetelefonforsterker

Jeg nevnte at MoFi lager to phono-trinn. UltraPhono har innebygget – klasse A – hodetelefonforsterker, og litt mer påkostet RIAA-krets enn den litt enklere StudioPhono. De to phono-trinnene er utviklet av legenden Tim de Paravicini, som også har hatt en hånd med i utviklingen av pickup-ene, sies det.

Phono-trinnene kan brukes med enten MC (Moving Coil) eller MM-pickup, og har små brytere for tilpasning av impedans fra 75 ohm til 47kOhm. Man kan også justere gain (forsterkning) i fire trinn, 40, 46, 60 og 66 desibel.

StudioPhono og UltraPhono har også monoknapp og subsonisk filterkmapp, men UltraPhono har i tillegg volumkontroll for hodetelefonutgangen.

Spilleren er litt følsom for plassering. Den bevegelige massen i form av tonearm og nålearm, virker ikke 100 prosent optimal. Ellers så er det litt for lite demping i armen. Når spilleren står nære høyttalerne, kan man nemlig få den karakteristiske ‘nervøse’ ristingen i basselementene, som forsvinner når avstanden mellom spiller og høyttaler økes.

Lyden

UltraDeck + M heter versjonen som leveres med den tykke utgaven av Delrin-tallerkenene, og MasterTracker-pickupen.

Den plasserer seg i samme landskap som en Rega Planar 8 med Ania MC-pickup, men den lyder forskjellig fra Rega-spilleren. Som med MC-pickupen på Rega-armen, tegner litt finere fokuserte linjer i musikken, og presenterer et mer finmasket detaljnivå. Med Ania MC koster den også noen ekstra tusenlapper.

MoFi-spilleren – som vi blant annet testet med phono-trinnet UltraPhono, har et litt mykere fokus, med varmere klangfarger og virkelig sjenerøs bass.

Men den skaper et himmelsk åpent lydbilde med svært god dynamisk kontrast, også i bassen, og liveplatene med Keith Jarrett Trio lød faktisk fyldigere med Mo-Fi-spilleren, enn med Rega-spilleren.

Klassisk musikk kunne kanskje ha godt av litt mer luft i overtonespekteret, der briljerer Rega-en, men på pop og rock er faktisk UltraDeck å foretrekke. Den har rett og slett fetere bass. Bruce Springsteens Western Stars lyder større, gitarene har mer klangbunn, og trommeslagene er like skarpt definert her som på en Planar 8.

Spilleren trives på musikk med litt fart, da kommer den gode dynamiske kontrollen til sin rett, og på klassisk musikk er den mer Beethoven enn Bach, på rock mer Beastie Boys enn Beach Boys, og på jazz mer Michael Brecker enn Melody Gardot.

Den bløte gitarklangen til Pat Metheny klinger nydelig varmt og nært, den sprø altsaksofonen til David Sanborn står fjellstøtt midt i lydbildet, og Jack DeJohnettes trommesoloer som spikret i parketten. Vokalklangen lyder ufarget og naturtro enten det er Chet Baker eller Kiri Te Kanawa som synger, og aldri, aldri dukker det opp en spiss unote.

Jeg testet også hodetelefonutgangen fra phono-trinnet, med et par Sennheiser HD660S og ble mildt sagt positivt overrasket over lydkvaliteten. Musikken lød mye mer dynamisk og lydbildet mer åpent, sammenlignet med hodetelefonutgangen på Hegel H190. Som slettes ikke er verst.

Et lite tips

MoFi oppgir et anbefalt stifttrykk mellom 1,8 og 2,2 gram. Jeg måtte bruke minst 2 gram på enkelte plater som var litt skjeve, ellers nektet pickupen å spore skikkelig.

Jeg vil også anbefale å bruke en platevekt på spilleren. Gjerne Mo-Fi Super HeavyWeight, som veier nesten 370 gram, og presser platene ned mot den glatte Delrin-tallerkenen. Den retter ut skjevheter som hjelper på sporingen, og sørger for at platene ikke sklir rundt på tallerkenen.

Konklusjon

De behøvde slett ikke å gjøre det, men vi skal være glade for at Mobile Fidelity ønsket å gjøre det. Ultradeck-spilleren kunne floppet som en stein på kaikanten, men med god hjelp av folk som vet hva de driver med, har platespilleren blitt en i høyeste grad vellykket konstruksjon. Den virker ikke bare velbygd, den er en nytelse å bruke, spiller som en prins og låter som en konge. I denne prisklassen finnes det mange alternativer, og derfor er det mer enn godt gjort at MoFi Electronics har fått frem en platespiller som ikke gjør det minste skam på deres anerkjente audiofile kvaliteter på et annet område: Plater.