TEST: Fujifilm X-Pro3

Når et kamera leverer en bildekvalitet som er så strøken at man ikke finner noe å klage på, må man lete andre steder etter mangler. De finnes på alle kameraer, også på det nye Fujifilm X-Pro3. Men det er ikke sikkert de er så viktige.

For, med en upåklagelig bildekvalitet, praktisk talt helt identisk med Årets kamera 2019 – Fujifilm X-T3 – gjenstår det å finne mangler med betjening, autofokus, lysmåling osv. Men også hva kameraet faktisk er best egnet til.

Som sine forgjengere, er X-Pro3 et målsøkerkamera i moderne tapning, laget for reiser, gatefotografering, men som også er godt egnet til portrettfotografering, og mye annet. Sport og dyreliv er utenfor komfortsonen. Det samme vil jeg si at video er, selv om kameraet kan ta opp 4K-video i meget god kvalitet.

Trenger man et godt videokamera med tilsvarende stillbildekvalitet, er X-T3 et mye bedre valg. Det er også kameraet man skal velge til sport- og actionfotografering. Det meste annet, gjør dette kameraet minst like bra.

Det finnes knapt noe lignende kamera. Hybridsøkeren har både optisk og elektronisk visning. Man veksler mellom dem med en spake på fronten av kameraet. Alle grunnleggende innstillinger er analoge. Selv ISO-følsomheten kan stilles med et analogt innstillingshjul. Det har en rekke filmsimuleringer som gjør akkurat det det høres ut som: Simulerer analoge Fujifilm-emulsjoner, som Provia, Astia osv.

Som om det ikke er nok anakronismer, har kameraet en digital ‘filmlomme’ – en statusskjerm – som viser hvilken av filmsimuleringene som er valgt!

Skjult pekeskjerm

Det finnes en skjerm her, men den er skjult bak den lille 1,28 tommers statusskjermen, og bare synlig når man vipper ned pekeskjermen.

Et kamera hvor man i praksis tvinges til å bruke søkeren er ikke nytt. Selv i disse digitale tider. Leica M-D har ingen skjerm. Bare en optisk søker, slik at man ikke aner hvordan bildene ser ut, før man får lastet dem opp til en PC eller iPad.

Fuji-kameraets skjerm er strengt tatt bare der for at man skal komme til sekundære innstillinger i skjermmenyen, men kan vippes 90 grader for mer diskret live view-fotografering. Eller 180 grader når det trengs. Resten av tiden er man prisgitt søkeren. Men la oss se på de tørre fakta først:

• • Samme 26 Mp X-Trans bildebrikke som X-T3
• • 4K/30p-video med 4:2:0 8-bit – ingen HDMI
• • Ingen intern bildestabilisering
• • Opptil 11 bilder/s skuddtakt
• • 117 til 425 fokuspunkter med fase- og øyefokus
• • Vippbar pekeskjerm
• • Statusskjerm bak
• • Styrepinne bak
• • Optisk/elektronisk hybridsøker
• • To SD UHS-II kortplasser
• • Vertikalgrep som ekstrautstyr
• • Værtettet kamerahus med titan topp- og bunnplate
• • Ripefri Duratect-lakk for 1000 kr ekstra

Kameraet har også fått 11 filmsimuleringer, med nye Classic Neg. som gir litt ekstra fargekontrast, ikke ulik negativfilmen Superia.

Skjerm og søker

Hvis man ikke kan leve med at skjermen er skjult, bør man finne seg et annet kamera. X-Pro3 innbyr ikke til konstant sjekking av bilder, eller stadige dykk i skjermmenyene. Det fungerer bedre hvis man bare gir seg hen til søkeren, den ene eller den andre, og fotograferer det man ser, slik vi alle gjorde før digitalkameraene kom.

Se, tenk, komponer. Trykk.

Pekeskjermen er praktisk som ‘sjaktsøker’ på videoopptak, selv om video er sekundært på kameraet. Det finnes ingen rødmerket opptaksknapp på kameraet. Man må vippe ned skjermen, trykke inn Drive-knappen og bla seg ned til videoinnstillingen.

Statusskjermen med den nostalgiske visningen av filmsimuleringen, er ikke bakbelyst, men vises godt i dagslys. Den viser også batteristatus, valgt ISO-følsomhet, og hvitbalanse, men kan også stilles til å vise bare status på eksponeringsdata.

Den lille skjermen viser også statusen, når kameraet slås av.

Den optiske søkeren er ny, på godt og vondt. Velger man optisk søker, som i praksis betyr å slå av den elektroniske søkeren, vises eksponeringsdata og andre innstillinger i kanten av søkeren, mens rammer indikerer brennvidden på det valgte objektivet. Som i en rammesøker. Det finnes rammer for 23, 27, 35, 50, 56, 60 og 90mm brennvidder, som korresponderer med mange av Fujinon-objektivene til X-systemet.

Velger man f.eks. den glimrende XF16mm, eller lengre brennvidder enn det finnes rammer for, dukker gule markeringer opp som forteller at brennviddene er utenfor rammemarkeringene. Løsningen er selvsagt bare et lite flikk unna. OLED-søkeren viser alle brennvidder, og hele utsnittet.

Den elektroniske søkeren er en stor forbedring fra LCD-panelet i X-Pro2. Oppløsning, kontrast, skarphet og frekvens er forbedret, og forstørrelsen er økt fra 0,59 til 0,66 ganger. Men den elektroniske hjelpeskjermen man bruker på manuellfokus, er begrenset til 0,52 ganger forstørrelse, når den brukes sammen med den optiske søkeren.

Tilkoblinger og video

Kameraet er ganske spartansk utstyrt med tilkoblinger. Det finnes f.eks. ingen HDMI-utgang eller inngang for hodetelefoner, men kameraet har USB-C 3.1 som støtter USB-lading (jippi), og inngang for kablet fjernkontroll.

Det kan også fjernstyres trådløst med Fujifilm-appen på mobilen, og er utstyrt med Wi-fi og Bluetooth-tilkobling. Kameraet med et tilpasset håndgrep som gir bedre grep om kameraet, MHG-XPRO3, som også gir fotografen tilgang til de to SD-kortplassene og batteriet, selv om det er er påmontert kameraet.

Brukervennlighet

Til å være et systemkamera med APS-C-format bildebrikke, er X-Pro3 relativt kompakt. Setter man det lille håndgrepet på et Olympus PEN-F, blir det omtrent like stort som X-Pro2, og sammenlignet med et speilreflekskamera som Canon EOS 90D, eller Fujis fantastiske X-T3, er det veldig kompakt.

Kamerahuset er værtettet (jippi igjen) med topp og bunnplate i sortlakkert titan, men også i to fargevarianter med et ripebestandig materiale kalt Duratect. Som noen kjenner fra enkelte av Citizens mer robuste klokker. Duratect-belegget øker kostnaden med omlag en tusenlapp, sammenlignet med den vanlig sortlakkerte, og kommer i en titangrå eller sølvgrå, nesten gylden, overflate.

Under lanseringen hadde jeg alle tre kameraer tilgjengelig, og da la jeg merke til at de to med Duratect-belegget var følsomme for fingermerker, som vistes godt på overflaten.

Slikt er flisespikkeri, for kameraet er en sann glede å fotografere med. Med skjermen ut av veien kan man konsentrere seg om å se gjennom den optiske søkeren, flikke til elektronisk når man må, og programmere knappene på kameraet akkurat som man selv vil.

Over Q-knappen som viser et rutenett over foretrukne innstillinger som hurtig kan endres med innstillingshjulene, sitter en umerket knapp som kan programmeres. Jeg brukte den til å bla i filmsimuleringer med. Du kan velge det som passer deg.

I de ukene jeg har brukt kameraet, har jeg stort sett brukt den elektroniske søkeren. At skjermen var skjult vennet jeg med forbausende fort til, og den kompakte 35/2 ble mitt foretrukne objektiv på X-Pro3.

Kameraet er litt glatt etter min mening, men det ligger godt i hånden (jeg hadde ikke håndgrepet tilgjengelig), men jeg hadde foretrukket litt større innstillingshjul. De er veldig små og smale. Jeg savnet også en låseknapp på hjulet for eksponeringskompensasjon. Det ruller så lett at jeg ofte fant det ute av posisjon. I det minste kunne Fuji spandert på hardere klikkstopp, slik at det ikke ruller så lett.

Autofokus og video

Kameraet har den samme typen fasefokus som X-T3, med øyegjenkjenning og sporing, og man kan stille begrensninger for fokusområdet, og velge plasseringen av fokuspunktene med styrepinnen bak. Autofokusen er lynkjapp, den finner øyne på et blunk, og følgefokusen er absolutt godkjent. Kameraet er ikke like raskt som et X-T3, og presisjonen til øyefokusen er ikke like god som på Sony a6600.

Video er et kapittel for seg. Et kort et. Kameraet tar opp video i vanlig HD eller begge 4K-formatene – UHD eller DCI – opptil 30 fps og 200 Mbps datastrøm. Men bare i 4:2:0 og 8-bits video. Kvaliteten på opptakene er derimot veldig bra, og bare det å ha muligheten for 4K-video i et rammesøkerkamera som dette, vil være en velkommen bonus. I hvert fall for noen fotografer.

Bildekvaliteten

Det er naturlig å sammenligne med X-T3, for de deler samme bildebrikke og prosessor, og det er heller ikke mulig å se forskjell på bildekvaliteten. Råfilene har det samme dynamiske omfanget, jpeg-filene har Fujifilms raffinerte prosesseringsalgoritmer, som gjør dem til kanskje de aller best prosesserte jpeg-filene i hele industrien.

Fargegjengivelsen er praktfull, med svært god kontrast, metning og dynamisk omfang. Portretter får nydelige hudtoner, og X-Trans-filteret sørger for høy detaljskarphet i bildene.

Kameraet har også en HDR-innstilling, hvor tre bilder kombineres til ett, for å fange mer høylys, og det fungerer fint, men man kan se artefakter i motiver med bevegelige objekter. Selv om kameraet forsøker å kompensere ved å prioritere eksponeringen med den korteste lukkertiden.

ISO-følsomheten stopper ved 51200 ISO, og det er helt trygt å kjøre opp til 6400 ISO, før bildestøyen begynner å krype inn i skygger på lengre eksponeringer.

Velvia, Eterna, Acros og den nye Classic Neg. er mine personlige favoritter blant de 11 filmsimuleringene. Velvia skaper en skarpere kontrast med økt fargemetning, akkurat som lysbildefilmen gjorde. Mens Eterna gir et mer dempede cinematiske uttrykk, og Acros gir meg skarpe sorthvittbilder med trøkk i, gir Classic Neg. fargebilder med hardere toner og mer fargemetning.

Konklusjon

Fujifilm X-Pro3 er et kamera som nesten er uten konkurranse – det finnes ikke noe som er likt, og det er et av de mest tilfredsstillende kameraene jeg har brukt på en stund. Så lenge man ikke er en ivrig videofotograf, eller dyreelsker, er X-Pro3 et proffkamera som takler det meste man fotograferer. Autofokusen er mer enn rask nok, skuddtakten likeså, og bildekvaliteten er upåklagelig. Det har noen mindre betjeningsmangler, men som reisekamera, til gatefoto, portretter og reportasje, er Fujifilm X-Pro3 tett på det perfekte kameraet.